Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

Både soldater og sivile fikk samme omsorgsfulle behandling ved feltsykehuset NORMASH.

Forsker på sykepleiernes historie fra Koreakrigen

Rundt 100 sykepleierne jobbet ved det norske militære feltsykehuset. Over 90 000 pasienter fikk behandling.

Den 16. mai i år er det 70 år siden den første kontingenten sivile norske sykepleiere dro av gårde for å gjøre tjeneste ved Norwegian Mobile Army Surgical Hospital, NORMASH, i Korea. Det er på mange måter ukjent norsk historie fra en fjern krig.

I løpet av årene 1951–1954 behandlet de over 90 000 pasienter like bak frontlinjen i Koreakrigen.

– Norske sykepleiere som hadde opplevd nedbrenningen av og ødeleggelsene i Finnmark i 1944/45, var sjokkerte over det som møtte dem i Korea, sier Jan-Thore Lockertsen.

Intervjuer med sykepleiere

– Historien til NORMASH er for så vidt kjent, men historien til de norske sykepleierne som hadde sin tjeneste der er ikke fortalt. Målet med avhandlingen har vært å dokumentere sykepleiernes praksis ved fronten – og den betydningen jobben de gjorde, har hatt for norsk sykepleie og operasjonssykepleie i ettertid, sier Jan-Thore Lockertsen.

Han er universitetslektor ved Institutt for helse- og omsorgsfag på Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet.

Doktoravhandlingen hans bygger blant annet på arkivsøk, samtidig litteratur og muntlige kilder, der Lockertsen intervjuet fem sykepleiere samt en medisiner som alle tjenestegjorde ved NORMASH.

– I dag er de jeg intervjuet gått bort, dessverre. De som dro var allerede da voksne, ferdig utdannede sykepleiere og i sivil jobb i Norge, forteller Lockertsen.

Fra Røde Kors til Forsvaret

Det mobile feltsykehuset ble sendt som støtte til det som blir beskrevet som den FN-autoriserte allierte krigsinnsatsen som ble iverksatt etter Nord-Koreas angrep på Sør-Korea i juni 1950.

NORMASH inngikk i den USA-ledede koalisjonsstyrken som kom Sør-Korea til unnsetning. For den ferske NATO-nasjonen Norge skulle NORMASH bli den første deltakelsen i en væpnet konflikt i et annet land i moderne tid.

Sykehuset ble først satt opp ved Uijongbu nord for Seoul. Deretter ble det flyttet to ganger for å følge fronten mens krigen raste. Den siste perioden lå det i Tongduchong.

NORMASH var i operativ drift fra juli 1951 til oktober 1954. I løpet av de drøyt tre årene tjenestegjorde 623 personer ved sykehuset, av disse var 111 sykepleiere.

De første seks månedene ble sykehuset driftet av Norges Røde Kors, som også hadde stått for planlegging og organisering av hjelpetilbudet. I november 1951 skiftet NORMASH status til militært sykehus, administrert av Forsvarets sanitet.

Klær ble samlet inn i Norge og tatt med til Korea. Sykepleierne ble oppfordret til å ta med seg minst mulig privat for å kunne ta med klær til «våre små venner i Korea».

Sivile sykepleiere

– Norge hadde ikke et eget militært sykepleierkorps. Alle sykepleierne ved NORMASH var frivillige sivile. De fleste ble rekruttert fra norske sykehus og returnerte til sine jobber der etter endt seksmåneders tjeneste i Korea, forteller Lockertsen.

Han påpeker at de norske sykepleierne ikke hadde erfaring med krigskirurgi, men stilte i Korea med en god sivil utdannelse som sykepleiere. Bare fagutdannede operasjonssykepleiere jobbet på operasjonsstua og bare fagutdannede sykepleiere ble brukt til sykepleieroppgaver på avdelingene.

På det området skilte de seg ut fra sykepleiepersonalet ved de amerikanske feltsykehusene i Korea som ofte manglet en slik ballast i tjenesten.

Dødeligheten ved det norske feltsykehuset var så lav som 1,2 prosent. Lockertsen mener at bruken av nettopp fagutdannede sykepleiere og operasjonssykepleiere, trolig var en medvirkende nøkkelfaktor for det som beskrives som en medisinsk suksess ved sykehuset.

Den solide fagbakgrunnen gjenspeilet seg også i organiseringen av NORMASH, der den daglige driften ble organisert i samsvar med norsk sykepleietradisjon.

Koreanske gutter (The Boys) – ofte foreldreløse og flyktninger – ble ansatt for forefallende arbeid ved NORMASH. Her skopuss.

Åtte operasjoner i døgnet

Da NORMASH kom på plass i Korea, hadde krigen i ett år bølget fram og tilbake over 38. breddegrad, med enorme ødeleggelser og tilsvarende lidelser for sivilbefolkningen som resultat.

– For å sette det hele i perspektiv: Norske sykepleiere som hadde opplevd nedbrenningen av og ødeleggelsene i Finnmark i 1944 og 1945, var sjokkerte over det som møtte dem i Korea, sier Lockertsen.

I løpet av de tre årene sykehuset var i drift, fikk mer enn 90 000 pasienter behandling – kirurgisk eller poliklinisk ved NORMASH. Det ble gjort over 9600 operative inngrep, i snitt åtte i døgnet, ved sykehuset.

– Det er ingen tvil om at det medisinske personellet ved sykehuset tok med seg verdifull erfaring hjem etter endt tjeneste i Korea, sier Lockertsen.

Feltsykehuset var satt opp nær fronten og en samtidig bruk av helikopter for rask transport av skadde til sykehus, ga de norske sykepleierne klinisk praksis i livreddende kirurgi og masseevakuering av skadde.

– De fikk erfaring med traumemottak og –kirurgi og lærte nye operasjonsteknikker innen blant annet karkirurgi og sårbehandling. Både operasjonsteknikker og sykepleierprosedyrer lært i Koreakrigen ble senere innført i blant annet traumebehandling i Norge. Den kunnskapen og erfaringen sykepleierne tok med seg fra Koreakrigen, gjorde dem til en verdifull ressurs i norsk katastrofeberedskap i ettertid, sier Lockertsen.

I juni/juli 1953 ble det utført 173 operasjoner på 73 timer. Det var ikke mulig å ha sterilt tøy nok, så her opereres det i bar overkropp og med forkle.

Også et sykehus for sivile

Ved det norske feltsykehuset behandlet man imidlertid ikke bare stridende fra partene i krigen. NORMASH ble også et lokalsykehus for sivilbefolkningen i den utbombede regionen. Av de totalt 60 sengene ved sykehuset var 12 forbeholdt sivile.

– Den første pasienten ved NORMASH var en ung gutt, den siste en voksen mann – og begge var sivile. Det ble utført et enormt humanitært arbeid ved feltsykehuset, og behandlingen av sivile pasienter hadde høy prioritet, sier Lockertsen.

I avhandlingen påpeker han også NORMASH sitt nære forhold til det koreanske samfunn. Et forhold som utviklet seg videre etter våpenstillstanden i juli 1953.

– Da startet NORMASH med hjemmesykepleie og med opplæring av koreanske sykepleiere. Sykepleiens humanitære del var et karaktertrekk ved NORMASH. Det var derfor helt naturlig å gi helsehjelp til sivilsamfunnet – selv om sykehuset offisielt var under militær kommando, sier Lockertsen.

Han forteller også at sykepleiere fra NORMASH etter Koreakrigen både var med på å etablere og å drive National Medical Center (NMC) i Seoul i Sør-Korea, et skandinavisk undervisningssykehus for utdanning av koreansk helsepersonell. Sykehuset er fortsatt i drift, men er nå fullt ut koreanske eid.

– NMC ble det første store skandinaviske joint venture-prosjektet etter krigen og et vellykket sådan, sier Lockertsen.

Referanse:

Jan-Thore Lockertse: We Ran a Hospital. The Norwegian Nurses efforts During the Korean War and the Impact of their Experiences on Norwegian Nursing and Theatre Nursing. Doktorgradsavhandling ved UiT Norges arktiske universitet, 2021.

Powered by Labrador CMS