«Pål» er småbarnsfar og blir henvist til psykiatrisk utredning av fastlegen sin. Men henvisningen blir avvist. − Pål får bekreftet at han ikke kan hjelpes, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Shutterstock / NTB Scanpix)
«Pål» er småbarnsfar og blir henvist til psykiatrisk utredning av fastlegen sin. Men henvisningen blir avvist. − Pål får bekreftet at han ikke kan hjelpes, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Derfor er det så vanskelig å få hjelp hos psykolog

Når spesialistene i psykiatrien må velge ut de personene som har mest utbytte av behandling, blir mange avvist.

Publisert

Hver dag møter fastlegen pasienter som trenger mer oppfølging for psykiske plager enn fastlegen kan gi. Når et årsverk tilsvarer 1500 pasienter, er tiden gjerne knapp for hver konsultasjon.

Det sendes en henvisning fra fastlegen til et distriktpsykiatrisk senter, ofte forkortet DPS. Henvisningen er et fysisk eller elektronisk brev som beskriver personens bakgrunn og problemstilling. Det som står i henvisningen er normalt det eneste spesialisten vurderer ut ifra. Det har tidligere blitt beskrevet at omkring 30 prosent av alle henvisninger til voksenpsykiatrien blir avvist. Det betyr at en tredjedel av alle de som fastlegen mener trenger hjelp i psykiatrien, ikke får komme til.

Avvisning kan få store konsekvenser

Jeg kan skissere et eksempel: Pål, 45 år, går til fastlegen fordi han våkner etter et par timer søvn og ligger våken resten av natten. Han har mye hodepine og vært hjemme fra jobb noen dager. Han har ikke energi eller lyst til å være med kompiser, dra på tur med familien eller trene. Han går stort sett på jobb, men han er utmattet når han kommer hjem. Det han har av energi bruker han for å komme seg på jobb, selv om han er langt fra effektiv når han er der. Han liker å ta seg en øl eller to på kvelden for å føle seg litt bedre. Han hadde det også tøft når eldstegutten ble født for fire år siden. Sønnen var prematur, og Pål og kona var redd for å miste han.

Undersøkelser hos fastlegen viser at Pål er frisk. Han har med jevne mellomrom hatt slike perioder som han beskriver nå i omtrent 15 år. Han har også strevd med spillavhengighet og nevner for fastlegen at han har en gjeld på et kredittkort som kona ikke vet om. Han forteller til fastlegen at han er fortvilet, nedfor og lei.

Fastlegen vurderer at en utredning på DPS ville vært nyttig for Pål. Med noe overtalelse sier Pål omsider ja til å bli henvist. Fastlegen skriver ned de viktigste tingene Pål har fortalt og henvisningen kommer til det lokale DPS. Spesialistene vurderer at det ikke er klare tegn på moderat/alvorlig depresjon. Lettere former for depresjon gir ikke rett til behandling, står det i Prioriteringsveilederen. Dessuten har han et nettverk som kan hjelpe han. Han går på jobb, har ikke vært sykemeldt. Det beskrives ikke et klart alkoholmisbruk. Det har ikke vært forsøkt ut oppfølging i kommunen. Henvisningen avvises, og brevet kommer i posten til Pål og fastlege.

Pål får bekreftet at han ikke kan hjelpes. Han kvier seg for å gå til fastlegen igjen. Fastlegen på sin side vet at det ikke er et tilstrekkelig godt utrednings- og behandlingstilbud i kommunen, så det er ingen å henvise til. Nettverket forsvinner og Pål blir sykemeldt mens gjelden øker for hver dag.

Hvem blir avvist?

Hvis du har det vanskelig, skal du i utgangspunktet få den hjelpen du trenger, når du trenger det. Men hvor sikker kan du være på at du får hjelp? Måten sykehusspesialistene vurderer henvisningen på er opprinnelig styrt av lovverket og prioriteringsveiledere.

Prioriteringsveilederen er informasjon fra Helsedirektoratet som skal hjelpe spesialisten til å gjøre gode vurderinger når henvisningene ligger på bordet. Men visste du at omkring halvparten av alle fastleger ikke kjenner til prioriteringsveilederen i psykisk helsevern, enda den er helt sentral for sykehusspesialistene? Ifølge spesialistenes vurdering skulle ikke Pål ha vært henvist.

Det er ingen lett løsning

Måten personer blir henvist på må kanskje endres på et nasjonalt nivå. Pål er et eksempel på en person som befinner seg i «gråsonen». Fastlegen kan argumentere for at han bør få hjelp på DPS, mens spesialistene kan velge å avvise han.

Kanskje kan det bli slik at henvisninger ikke avvises, men at alle pasienter får komme til og får en vurdering av om de bør behandles kommunalt eller på DPS.

Motargumentet mot dette er ressursbruken og hvilken nytte det har. Risikoen er at vi overbehandler pasienter. På den andre siden kan det virke som at det nå er en større risiko for underbehandling, når hver tredje pasient avvises. Er Pål en av de som blir underbehandlet?

I den høye avvisningsraten kan det være mange personer som burde hatt behandling, uten at vi har informasjon om hvordan det har gått med dem. Det er kanskje på tide med en utredning av henvisningspraksisen i Norge, slik at befolkningen kan være sikre på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger den

Vil du vite mer? Dette er dokumentasjonen bak kronikken:

Hermansen, M. (2018). Fastlegen på overtid. Tidsskrift for den Norske Legeforening (5).

Helsedirektoratet (2015). Prioriteringer i den norske helsetjenesten [offentlig nettside].

Holman, P. A. (2017). Systemsvikt når hver tredje henviste pasient avvises. Dagens Medisin (15.08.17).

Mld St. 34 (2015-2016). Verdier i pasientens helsetjeneste- Melding om prioritering.[offentlig dokument ]. Regjeringen.no. Helsedirektoratet (2015). Psykisk helsevern for voksne. Prioriteringsveileder.[offentlig nettside].

Riksrevisjonen (2018). Dokument 3:4(2017–2018). Undersøkelse av myndighetenes arbeid med å sikre god henvisningspraksis fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten.