Margrethe Kristiansen var den første doktorgradsstudenten jeg var veileder for ved Universitetet i Tromsø. Nå er hun leder for de fem sykehjemmene i Tromsø kommune. Hun og jeg snakket nylig sammen om forskning på eldreomsorg.

Kristiansen er glødende opptatt av at 600 ansatte skal jobbe kunnskapsbasert, altså at de skal gi det beste sårstellet, ernæringen og omsorgen. Kort sagt at tjenesten utvikler seg for å møte nye krav og behov.

Derfor vil Kristiansen at det forskes med og på kommunene. Men hindringene står i kø. Kommunene har ikke satt av penger til forskning. De ansatte har ikke tid til å forberede seg på å delta i forskningsarbeid. Kommunene har ikke lagt inn forskning i sine planer.

Og når et forskningsprosjekt kan ta tre år, og kommunepolitikere byttes ut etter fire år, skjer det fort at en ny molo, en gangveg eller rehabilitering av en skole prioriteres i kjølvannet av valgløfter.

Kun Kristiansand setter av penger

Det er noen svært få unntak. Kristiansen har gjort et raskt usystematisk søk i handlings- og økonomiplanen i enkelte større norske kommuner:

• Kristiansand kommune: «forskning» gir 46 treff. De ønsker å utvikle ny strategi for forskning. De har satt av én million kroner som egenandel i 2021 til forskning, og foreslår å øke til 1,5 million kroner i 2022.
• Bergen kommune: «forskning» gir 44 treff. Det handler i hovedsak om skole og utdanning, og det er få treff innen helse og omsorg. De er en kunnskapskommune, men vi fant ingen opplysninger om det var satt av penger.
• Tromsø kommune: «forskning» gir fire treff. De ønsker forskning, men det var ingen opplysninger om øremerkede penger.
• Trondheim kommune: «forskning» gir 60 treff. Det er en universitetskommune som gjerne vil ha flere ansatte med doktorgrad. Områdene barn, unge og skole dominerer. Vi fant ingen opplysninger om øremerkede penger.

Hva ønsker kommunene?

Skal en kommune være en reell medforsker, så må den velge de prosjektene som er viktigst for seg. Og de må spørre seg: Hva vil vi oppnå, og hva skal vi bidra med selv?

Hvis kommunens egenandel for eksempel skal være ansatte på et sykehjem som fristilles fra arbeid for å delta i forskningsarbeid, så må det settes inn nye folk. Hvis de ikke har tilgang på flere medarbeidere eller penger til å lønne vikarer, er det da forskerne fra et universitet eller konsulenten fra det private rådgivningsfirmaet som skal utføre sårstell og medisinutdeling?

Utfordringen oppsto senest da Tromsø kommune ble invitert av Helsedirektoratet til å være pilot i utvikling av det digitale lederverktøyet Trygghetsstandard i sykehjem. Det ble løst med en ekstrabevilgning fra Direktoratet slik at de ansatte kunne delta.

Kommunene setter ikke av penger

Som forsker opplever jeg ofte et utenforskap til kommunene. Jeg kommer ikke alltid i posisjon med dem når jeg søker samarbeid om forskningsprosjekter. Kristiansens erfaringer og søk i kommunenes planverk forklarer mye. Kommunene setter ikke av penger til forskning og de har ingen infrastruktur for det. De ansatte har ikke ledig tid.

Vi kan heller ikke forvente at kommunene blir forskningskompetente selv om de har én eller to ansatte med doktorgrad. Og det vi forsker på i én kommune er ikke nødvendigvis relevant for andre kommuner. Med 356 kommuner i Norge må vi regne med 356 måter å organisere omsorgstjenestene på. Kommune-Norge er nettopp så ulikt. Hvis noen mener at mye er på rett veg i én kommune eller én region, så er dette dessverre ikke dekkende for hele Norge.

Det er mer enn nok av «verktøy», reformer og maler som skal gjøre kommunene i stand til å jobbe bedre. Margrethe Kristiansen mener dette er viktige konkretiseringer av forskningen. Men skal de komme til nytte, trenger kommunene ressurser og kompetanse til å innlemme dem i sine arbeidsmåter.

Vet ikke hva brukerne trenger

Det blir brukt like mye penger i staten som i kommunene på helse og omsorg. Men pengene til forskning er ikke likt fordelt.

Sykehusene får 90 prosent av forskningsmidlene til helse- og omsorgssektoren, mens kommunene får de resterende 10 prosentene, ifølge en rapport fra Kommunenes strategiske forskningsorgan i 2019.

Dette skjer til tross for at kommunene får en stadig viktigere rolle i å ta vare på pasienter som skrives ut fra sykehus, og å drive omsorgstjenester for sine innbyggere. Og som Margrethe Kristiansen sier: Vi må vite mer om dem som blir morgendagens mottakere av tjenestene, om kommunene skal ta ansvar for flere tilbud. Hun mener at det er lite kunnskap utover at flere blir eldre.

Mye er i utakt med behovene

Senter for omsorgsforskning (SOF) og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er viktige fag- og forskningsorganisasjoner som kan bidra til at kommunenes omsorgstjenester får til forskning og tilhørende endringsarbeid.

SOF skal ha den akademiske friheten og hører naturlig hjemme i sine vertsinstitusjoner, altså høgskoler og universiteter, men i dag er vi og kommunene rigget på en for uforpliktende måte til at vi får til et samarbeid som er til god nytte for kommunene.

Samarbeid gir grobunn til nye løsninger. Det styrker kommunene, forskningen og praksisfeltet. Men i dag framstår organiseringen av Kommune-Norge som et diselelokomotiv i et grønt skifte. Det er helt i utakt med behovene.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap