To norske, modige mennesker har stått opp for de mest sårbare innvandrere i Norge i år.

Arne Viste, daglig leder av Plog AS fikk ett års betinget fengsel, bot og inndragning på til sammen 2,9 millioner kroner fordi han i flere år har gitt jobb til ureturnerbare asylsøkere.

Biskop emeritus Gunnar Stålsett risikerer 45 dagers ubetinget fengsel fordi han har gitt jobb til en ureturnerbar asylsøker.

Biskopen og gründeren har vist oss at enkelte lover, også i Norge, er umenneskelige og rammer hardt de mest sårbare blant de sårbare: ureturnerbare asylsøkere som ikke har lov til å bo i dette landet, men som heller ikke ser det som en mulighet å dra tilbake til opprinnelseslandet.

Norges «kasteløse»

Ureturnerbare flyktninger er en del av de såkalte «papirløse», Norges «kasteløse». «Papirløse» har ikke rett til å være i Norge av forskjellige grunner: de er for eksempel asylsøkere som har fått endelig avslag, personer som er blitt smuglet inn i landet eller mennesker som har oppholdt seg lengre i landet enn gyldig arbeidstillatelse tillater.

Disse menneskene ser seg nødt til å bli i Norge på tross av at de vet at de ikke er ønsket her. De har verken rett til bankkonto, jobb eller noen form for statlig hjelp annet enn å bo på asylmottak, hvor de kan bli kontrollert.

Ingen vet hvor mange papirløse mennesker som bor i Norge siden de ikke har identifikasjonsnummer. Mange bor under uverdige forhold og flytter konstant fra et sted til et annet. De har ofte begrenset tilgang til basale ting som mat. Noen av dem får jobb for å kunne overleve, som regel av folk som utnytter dem til svart arbeid. Meget sjeldent av folk som Stålsett og Viste.

Ved sin sivile ulydighet, gir Viste og Stålsett et ansikt til mennesker som 55 år gamle Lula Tekle, som har vært i Norge i snart 19 år. I løpet av disse årene har hun verken kunne reise tilbake eller tjene til livets opphold. Ved å begå lovbrudd i full åpenhet fordi de føler seg forpliktet av høyere verdier, har Viste og Stålsett til en viss grad blitt helter for mange nordmenn og klart å sette i gang en del nødvendige prosesser for forandringer av urettferdige lover.

Frivillige helsearbeidere gir papirløse gratis og omfattende hjelp

Jobb er viktig, men helse er en fundamental menneskerett. Voksne papirløse i Norge har ikke rett til helsehjelp ut over øyeblikkelig hjelp, behandling for sykdommer som kan være farlige for andre (som infeksjoner eller alvorlig psykisk lidelse) og helsetjenester til gravide kvinner.

De har ikke rett til fastlege og må betale fullpris for alle kontakter med helsevesenet, også for hjelp de har rett til, for eksempel hvis de føder barn på sykehuset. Som frivillig på Helsehjelp for papirløse har jeg sett gravide sulte og barn som ikke får vaksine, i frykt for regningen som kommer. I tillegg sliter mange av dem med psykiske lidelser etter å ha vært i Norge en stund.

Mange frivillige helsearbeidere har gitt papirløse gratis og mer omfattende helsehjelp enn det de har rett til i mange år. Både enkeltmennesker og institusjoner mener at Norge bryter menneskerettighetene ved å begrense helsehjelp på den måten Norge gjør.

Hvorfor har ikke dette frivillige helsearbeidet opprørt publikum på samme måte som Viste og Stålsetts sivile ulydighet? Svaret kan kanskje forenkles til følgende: i motsetning til å ansette papirløse, er det ikke straffbart å tilby dem gratis helsehjelp utover det de har rett til.

Dermed tar ikke helsearbeidere noen personlig risiko, og det er bra. Men bør det være slik det må foreligge trussel om straff overfor dem som motsetter seg umenneskelige lover for at Norge skal bli et mer rettferdig land?

Må Viste og Stålsett straffes før Stortinget forandrer lovene?

Allerede i 1930 viste Mohandas Gandhi at det nytter å motsette seg samfunnets urettferdige lover, da han reiste seg mot britiske myndigheter i India. Han la ut på en lang reise til sjøen for å «produsere» salt med hendene sine.

Gandhi protesterte mot britenes urimelig høye skatter på salt, som var en helt nødvendig vare på denne tiden. Skattene rammet særlig de fattige og kasteløse. Etter en marsj på 385 kilometer viste Gandhi at ikke-voldelig sivil ulydighet («satyagraha») faktisk kan forbedre samfunnet. Prisen var 60 000 fengslede personer, inkludert ham selv.

I 2019, 90 år etter Gandhis protest, ser vi noe av det samme i Norge. Viste og Stålsett tyr nettopp til ikke-voldelig sivil ulydighet som viser oss at vårt demokratiske samfunn kan bli enda bedre. Trenger myndighetene at de, og kanskje mange andre, blir straffet før Stortinget forandrer på unødvendig restriktive lover for papirløse når det gjelder både arbeid og helse?