En notis fra Havforskningsinstituttet - les mer.

Hummaryngel er meistrar i å skjule seg - faktisk greier ikkje forskarane å finne dei i naturen. Eksemplaret på bildet er klekt i laben. Her med Rosa Escobar Lux.

Vil finne ut kor lite lusemiddel som skal til før hummarlarvar får ''leddgikt''

Store dosar teflubenzuron drep – små dosar gir stive ledd. Spørsmålet er kor små.

Oppdrettslaks får lusemiddelet teflubenzuron tilsett i fôret for å bli kvitt lakselus. Lusemiddelet hamnar på havbotnen i spillfôr og gjennom lakseskit. Der kan andre dyr få det i seg.

Døyr under skalskifte

– Teflubenzuron verkar ved å hindre skaldyr i å danne skal. Det gjeld lakselus, men også hummar, forklarer doktorgradsstipendiat Rosa Escobar Lux.

Forskarane veit at hummar døyr under skalskifte etter høge dosar teflubenzuron. No vil dei vite meir om korleis det går med hummar som ikkje døyr.

Slit med å finne skjul

– I tidlegare forsøk blei hummaryngel som var fôra med teflubenzuron, stiv i ledd og antenner. Dei sleit med å finne skjul og var dermed sårbare for rovdyr, seier Escobar Lux.

Forskaren står ved sida av fire avlange kar med hummar i den eine enden og skjul i den andre. Over kara heng det kamera.

– I dette forsøket forsøker vi å finne nøyaktig kva mengder av lusemiddelet som skal til før leddgikta og problema inntreff.

Må gå «hinderløype» kvar veke

Fire grupper hummar må gå den same løypa kvar veke i fleire månader. Tre av dei får ein diett med ulike mengder lusemiddel mens kontrollgruppa får vanlege pellets.

– Vi filmar åtferda deira og skal analysere den objektivt ved hjelp av eit spesialprogram. Humrane som får den sterkaste dosen, er synleg påverka og slit med å fote seg, forklarer Escobar Lux.

Enkelte av dei har døydd og er ute av forsøket.

Les meir om forskinga og sjå video på heimesidene til Havforskningsinstituttet

Powered by Labrador CMS