Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Regjeringen har sikret seg et flertall på Stortinget som gir grønt lys for åpning av mineralutvinning på havbunnen. 

Den norske kontinentalsokkelen skjuler skatter i form av kritiske mineraler ansett som nødvendige for å utvikle og bygge nye bærekraftige teknologier for det grønne skiftet. 

Stortingets flertall trosser derimot forskere som roper brems. Kunnskapsgrunnlaget for naturen under overflaten er så tynt at vi ikke med sikkerhet kan si at dette vil bli en bærekraftig industri. 

Et grønt lys for denne industrien belyser et stort dilemma: er vi villige til å gamble med og ødelegge urørte økosystemer i jakten på havdypets mineraler?

På dypt vann

Området regjeringen ønsker å lete etter mineraler i er et 281 000 kvadratkilometer stort område i Barentshavet og Grønlandshavet. Manganskorpene og sulfidene funnet her ligger på rundt 3000 meter dyp. Utredningsområdet regjeringen har valgt ligger i allerede presset Arktis - et område som varmes opp nesten fire ganger raskere enn resten av verden. 

Kritiske mineraler

IEA, Det internasjonale energibyrået, estimerer i sin rapport fra 2021 «The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions» at behovet for sjeldne mineraler vil syvdobles innen 2040 i det de definerer som et bærekraftig utviklingsscenario. 

Disse sjeldne mineralene ligger i tonnevis på norsk kontinentalsokkel i sulfid- og manganrike skorper. På samme plass finner vi økosystemer vi har forsvinnende lite kunnskap om.

Vi har et felles ansvar overfor kommende generasjoner for at det grønne skiftet skal gå så fort som mulig. Mineralene vil utvilsomt være viktig for utvikling og produksjon av ny teknologi som muligens blir grønn og bærekraftig. De vil kanskje sende Norge på et nytt næringseventyr. Samtidig har vi også et ansvar for å ta vare på naturen vår, spesielt når vi er midt i en naturkrise. Vi kan derfor ikke røske opp havbunnen vår i det grønne skiftets navn, når vi ikke vet konsekvensene av prosessene vi setter i gang. Dette vil forverre vår nåværende kritiske situasjon. Havet er allerede under voldsomt press og hvis vi i tillegg blindt skal «avskoge» det, blir næringseventyret brått en skrekkhistorie.

Heller etter snar enn føre var? Vi kan ikke ignorere kunnskapen vi mangler

Mye av kunnskapen vi har om de arktiske marine økosystemene er begrenset til overflaten og de øvre vannmassene, fordi de er relativt tilgjengelige og enkle å studere. Dykker vi dypere blir kunnskapen som sikten - dårligere. 

Dyphavsøkosystemer, deres økologiske funksjonalitet og samspill med livet i de øvre lagene kan vi alt for lite om. Biodiversiteten og de ulike habitatene er ikke godt nok kartlagt, og miljøpåvirkningene av sedimentskyer og oppløste giftige metaller som følge av utvinning er definitivt et stort kunnskapshull.

For hvert tonn mangan som hentes opp, er det antatt fire tonn forstyrrede mengder sediment med evne til å drive oppover og bortover. Utvinning av mineraler kan derfor ha potensielt fatale konsekvenser, ikke bare for økosystemet i umiddelbar nærhet av havbunnen, men for hele vannsøylens næringskjede. 

Potensielle skadelige effekter av mineralutvinning kan leses mer om her.

Lytt til forskningen

På havets dag i år uttalte flere ledende forskere fra Europa seg samlet om de alvorlige konsekvensene gruvedrift på havbunnen kan ha. Blant dem er biologiprofessor Lise Øvreås som har vært en verdsatt stemme i debatten. Det er en skremmende trend at fagkompetanse vektlegges etter hvordan den passer inn med regjeringens politikk. 

Konsekvensutredningen for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel har høstet sterk kritikk. 

Havforskningsinstituttet uttaler blant annet at den ikke tar hensyn til alvorlig kunnskapsmangel om naturforhold og bunnstrømmer i utredningsområdet. I tillegg rapporterer Miljødirektoratet at den ikke oppfyller kravene i havbunnsmineralloven. 

Det er lite tillitsvekkende med en regjering som bryter sine egne lover og ikke tar hensyn til egen faginstanse som har som sentral oppgave å forvalte den norske naturen. 

Grønt eller grått skifte?

Vi befinner oss for øyeblikket i det FN har erklært som tiåret for restaurering. Gjennom Naturavtalen har Norge sammen med 188 andre regjeringer et mål om å stoppe og reversere tapet av natur og økosystemer. Innen 2030 skal det vernes og restaureres 30 prosent av både terrestriske og akvatiske områder. Norge spilte en viktig rolle i å fremforhandle disse målene. 

Noen knappe måneder senere sitter klima - og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen på Debatten og sier at dette er globale mål, og lager et nasjonalt smutthull. Vi scorer rett og slett dårlig på hjemmebane. 

Naturen må ikke sitte igjen med regningen for det grønne skiftet. Da får vi et grått skifte. Midt i en naturkrise kan vi ikke gamble med det som kan være vår siste front av ukjent natur. Vi risikerer å ta et potensielt uopprettelig skritt mot å bli landet som startet en næring med fatale konsekvenser. 

Næringseventyret kan hente inn verdifulle mineraler til store summer, men hvilken pris betaler økosystemene for utvinningen, og til syvende og sist hver og en av oss? Vi er i ferd med å signere en avtale uten å lese det som står med liten skrift.

Andreas Bjelland Eriksen, du må kjempe for «føre var» -prinsippet som du iherdig forsvarte på Debatten. Vi og de kommende generasjonene trenger en vokter som sikrer at vi ikke setter økonomisk gevinst over vårt langsiktige ansvar for miljøet og naturen vi alle deler og trenger. La oss ikke gå ned i historiebøkene som de som neglisjerte advarslene og gamblet bort havnaturen.

LES OGSÅ

Klimaet er ikke det største klimaproblemet

Visste du at jord kan sammenliknes med ditt eget tarmsystem?