Da den industrielle revolusjon for alvor tok av for vel 150 år siden, var Norge et forholdsvis fattig land i den nordlige randsonen av et sivilisert Europa. Den gang som nå var vi avhengige av det havet gav oss ­– en livslinje som sikret vår eksistens.

Et særlig interessant trekk med denne perioden, var at et perifert land som etter hvert løsrev seg fra Sverige, og som hadde en lite utdannet befolkning, satset så tungt på vitenskap, på tokter i det store Atlanterhavet, på innhenting av data fra det arktiske dypet, og på nært samarbeid med forskere i de nære nordiske nabolandene.

Hvor og hvordan ble dypvann dannet? Hvorfor svingte fiskebestandene så voldsomt, særlig sild og torsk? På hvilke måter kunne klima og havstrømmene kobles til disse variasjonene?

Den norske Nordhavsekspedisjonen (1876-1878) satte søkelyset på kritiske spørsmål som fremdeles er urovekkende aktuelle. Med Nansens grandiose Fram-ekspedisjon (1893-1896) ble forskningen koblet sterkere til utforskning av det høye nord. I kjølvannet av Fram II-ekspedisjonen (1898-1902), som gikk vest om Grønland, ble også det internasjonale samarbeidet tydeligere. Samhandling, systematisering av data og utveksling av erfaringer krevde en permanent løsning.

Allerede tre år før 1905 ble organisasjonen The International Council for the Exploration of the Sea (ICES) etablert. ICES samlet internasjonal ekspertise i et forsøk på bedre å forstå og forvalte marine ressurser. Medlemsland kom og gikk med kriger og politiske storvendinger, men organisasjonen bestod, og den er i dag blant de aller viktigste internasjonale bidragsytere til forskning og forvaltning av våre felles fiskeriressurser. De to norske forskerpionerene Johan Hjort og Harald Ulrik Sverdrup stod sentralt i dette arbeidet og ledet da også ICES i perioder.

Den som vil forvalte jorda, må kunne forvalte havet

I et purungt Norge ble ny utdanning tilbudt, og ledende eksperter ble dyrket frem samt rekruttert fra det store utland. Vitenskap med stor «V» ble et levende vitnesbyrd om hvem vi var og hva vi ville. Christian Michelsen, landets første statsminister, summerte tidsånden i mottoet: For åndsfrihet og vitenskap.

Fridtjof Nansen, som var sentral i Norges uavhengighetskamp, forstod også at den som vil forstå jorda må forstå havet. Med andre ord: Den som vil forvalte jorda, må kunne forvalte havet på grunnlag av kunnskap. Det nye Norge var på sporet av et moderne samfunn der kunnskap ble verdsatt, løftet fram og investert i.

Slik ble ett av flere fundament for vårt moderne samfunn lagt. Et fundament hvor avgjørelser blir tatt på grunnlag av kunnskap, slik en los leder båten trygt gjennom farlig farvann, selv når skodden ligger tykk. Politikken og forvaltningen ble kunnskapsbasert. Og selv med nye kapteiner på brua, forble denne beslutningsmodellen den samme – basert på foreliggende kunnskap.

Dette nyter vi fortsatt godt av. Denne stolte tradisjonen er en av flere grunner til at vi i dag er et rikt, internasjonalt engasjert land med vyer om en bærekraftig fremtid ikke kun for oss selv, men for hele verden.

Det er fremdeles hull i vår kunnskap om havet

Som for hundre år siden rommer fortsatt havet store muligheter, men det er også kommet begrensninger og utfordringer som vi kun har sett starten på. Et stadig økende havnivå representerer en reell trussel for en stadig mer kystorientert sivilisasjon. Også de negative konsekvensene av et varmere, surere og mer oksygenfattig hav kan bli dramatiske. For fortellingen om havet er også en fortelling om motstand.

På den berømte Hunt-Lenox-globusen fra 1502, en av verdens aller første globuser, er budskapet Hic sunt dracones risset inn et spesielt sted – Her er drager! Utsagnet symboliserte at verdenshavene besto av både farlige og ukjente farvann, altså områder man ikke hadde nok kunnskap om.

På dagens kart over havene er det fremdeles «kunnskapshull», og noen er vanskeligere å fordrive enn andre. Vi tror at særlig havområdene på høyere breddegrader, hvor endringene går hurtigere enn noe annet sted på jorda, holder på overraskelser. Det høye nord har imidlertid ikke enerett på raske endringer.

Avanserte modeller viser at også på lavere breddegrader vil det i nær fremtid kunne skje omfattende endringer i primærproduksjonen og det som skjer lengst nede i næringskjeden. Hvordan dette igjen vil påvirke resten av næringskjeden, som fisk og sjøpattedyr, forblir et åpent spørsmål, men ringvirkningene er potensielt store uavhengig av om du er på høye eller lave breddegrader.

En ny type utfordring for forskerverden

At endringene skjer raskt på mange fronter samtidig, stiller forskerverdenen overfor en ny type utfordring vi ikke har sett før. Vi må derfor søke å tenke helhetlig, samarbeide på tvers av og på langs av disipliner og interesser. Det høres kanskje floskelaktig ut, men er ikke desto mindre sant, og vanskelig å få til.

Vi må også lage støpeformer for nye typer kunnskap som kan informere samfunnet på en forsvarlig og tilfredsstillende måte. Dette krever mot, åpenhet, talent og innsats på flerfoldige plan. Det krever «mer av det samme» i tillegg til noe nytt av oss. Spørsmålet er om samfunnet vårt egentlig forstår omfanget av den utfordringen?

I en ny artikkel i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences hevder vi, sammen med andre nordiske forskere, at vi har gode forutsetninger for å klare dette. Men vi er samtidig nødt til å angripe de mange utfordringene på en koordinert og kreativ måte, og vi må sikre sterkere og innovative samarbeidsformer – mellom ulike fag og over landegrenser. Det krever at ikke bare forskere og politikere snakker sammen hver for seg men at de gjør det sammen, og det på en effektiv måte.

Vil kreve en innsats verdig en marslanding

I dag har Norge, som resten av de nordiske landene, en velferd som våre forfedre ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg. I en tid med økt forbruk og økte miljøpåvirkninger kan det være på sin plass å minne om at havet er stort og treigt, og selv med kloke ord fra losen vil det ta kapteinen lang tid å snu skuta om hun skulle bestemme seg for akkurat det.

Norge har syv ganger mer havareal enn land, et tall som forplikter. Å håndtere det vi har i vente, og samtidig opprettholde det samfunnet vi lever våre liv i, krever en innsats en marslanding verdig. Månelandinger har kommet og gått. Det er dette som er den neste fronten, om enn ikke den siste.