Vi blir med selvsyn og via media påminnet daglig om at vi «drukner» i plast-søppel. Årets TV-aksjon gikk til inntekt for Verdens naturfond, WWF. De hadde valgt et brennhett tema med stor viktighet lokalt og globalt – også for Norges renommé utad: «Med konkrete tiltak der problemene er størst, skal årets TV-aksjon ta plasten ved rota». Dette støtter vi selvsagt, selv om vi har en annen tilnærming.

Plast til nytte og velferd

Introduksjonen av «vidunder-materialet» syntetisk plast har på mange vis endret vårt levesett. Vi omgis av utallige former av plastbaserte materialer som nylon, terylen, ethylen og annet i konfeksjon, møbler, transportmidler, husholdningsartikler, elektronikk, kosmetikk og så videre.

Bare se rundt deg der du bor, jobber eller ferierer – det er plast overalt. Det er vanskelig å peke på hva vi kan unnvære samtidig som vi opprettholder måten vi lever på.

70 år med eventyrlig utvikling i marint fiskeri

I fiskerinæringa er materialer av syntetisk plast å anse som helt avgjørende for effektivitet og verdiskaping. Uansett fiskeri i verden finner du nesten utelukkende plastbaserte fangstredskaper.

Nye og sterke, syntetiske materialer til produksjon av tråd, nett og tauverk revolusjonerte fiskeriene. De kan forklare mye av den formidable økningen i fangst hos de marine fiskeriene, fra 20 millioner tonn i 1950 til omtrent 180 millioner tonn i dag. Men utviklingen har hatt sin pris og satt faretruende avtrykk i naturen.

Medaljens bakside

Bildet om at vi høster våre viktige fiskeressurser fra rene og friske havområder blir til stadighet utfordret med bilder av «plastsøppel-berg».

Dessverre stammer en stor andel av innsamla marint søppel fra fiskerinæringa selv. Den industrielle måten å anvende petrokjemikalier på for å fremstille plast til produksjon av syntetfibre som blir til tråd, nett og tauverk, gjør at nedbrytingstiden i det marine miljøet blir svært lang.

En fiskeline av nylon vil for eksempel ha en levetid på flere hundre år om den havner på havets bunn, ifølge anslag fra Miljødirektoratet. Den brytes gradvis ned til mindre bestanddeler, og ender opp som mikro- og nanoplast. Dette blir værende i det marine miljøet langt inn i evigheten.

For sent å rydde i eget reir?

Det at stadig flere engasjerer seg i strandrydding hjelper menneskeheten med å bli bevisste på problemet. Håpet er at alle, inklusive samtlige aktører i fiskerinæringa, vil være med på å gjøre et kjempeløft for det marine miljøet. En del av plastbasert søppel flyter på eller nær overflaten. Noe av dette ender opp som strandsøppel.

Men, det aller meste av plast-avfall fra husholdninger, fra landbasert industri, tapte fiskeredskaper og deler av slike vil dessverre være praktisk umulig å få tak i. Vi skyver på en vegg av miljø-ødeleggende avfall og en dag ramler den over oss. Etter snart 70 år med moderne, plastbaserte fangstredskaper, vil de negative effektene dukke opp på rekke og rad i årene framover.

Vi vil bidra

UiT skal lede Senter for nedbrytbar plast for anvendelse i fiskeri og akvakultur. Dette senteret for forskningsdrevet innovasjon (SFI) er en stor satsing over de neste åtte årene, som er støttet av Norges forskningsråd og skal utføres i samarbeid med forskningsmiljøer og aktører tilknyttet fiskerinæringa.

Vår ambisjon er å finne løsninger for at våre framtidige fiskerier i størst mulig grad anvender «smarte», bionedbrytbare materialer som vil forsvinne over en viss tid. Endeproduktene skal bli ufarlige substanser som mineraler, vann og CO2.

Bionedbrytbare materialer er selvsagt ingen «vaksine» mot plastforurensing, men gradvis introduksjon og anvendelse av slike materialer vil redusere og eliminere mange av de problemene vi sliter med nå.

Vi må se på effekten på fiskeriene

Den norske fiskerinæringen står for produksjon av mellom 3,5 til 3,8 millioner tonn sjømat hvert eneste år. Eksportverdien alene nærmer seg 110 milliarder kroner, noe som tilsvarer en produksjon på minst 2 millioner kroner for hver direkte ansatt i sjømatindustrien. I tillegg kommer alle ringvirkningene av aktiviteten i både privat og offentlig sektor.

Om vi steller oss fornuftig og utvikler fiskerinæringa på en bærekraftig måte, er det forventet at verdiskapinga i denne delen av norsk næringsliv vil kunne mangedobles innen 2050.

Vi kan selvsagt ikke stoppe fiskeriene for å redde miljøet. Med mål å drive fiskeriene effektivt, kan vi ikke gå tilbake til naturfibre som bomull, sisal, hamp, og lignende. Men, den bitre sannhet sniker seg inn i erkjennelsen av at alle verdens fiskerier står overfor en enorm utfordring. Vi må finne løsninger som kan forhindre ytterligere skader på naturens mangfold, biodiversiteten og økosystemer, og potensielt utbytte i form av fangst ved blant annet å redusere og forhindre spøkelsesfiske, hvor fiskeredskap mistes og blir liggende på havbunnen.

I den årlige oppsamlingen av tapte fiskeredskaper som utføres i regi av Fiskeridirektoratet tas det opp hundrevis av tapte fiskegarn, teiner og tonnevis med nett og tauverk. Mer enn 22 000 fiskegarn har blitt plukket opp siden 1983. Det meste er funnet på store dyp langs egga-kanten fra Stadt og nord mot Bjørnøya. Dette «usynlige søppelet» havner i havets dyp og langs bunnen og fører i mange tilfeller til spøkelsesfiske, eller skjult beskatning, av både fisk og skalldyr. Det økonomiske tapet kan være betydelig – og trolig i mange millioners klassen bare i norsk fiskerisektor. Det haster derfor med å utvikle gode løsninger.

Trenger ikke «evigvarende» plast i verktøy med kort levetid

Norge er i en særstilling ved at vi er en sjømatnasjon og har ambisjoner om å være verdensledende også på dette feltet. I vår moderne fiskerinæring vil krav til effektivitet og inntjening gjøre at fiskegarn, nett til trål og snurrevad, liner, tau til iler, snurrevad-tau, oppdrettsnøter, grunntau til bunntrål og så videre må regelmessig skiftes ut på grunn av slitasje.

Generelt kan vi si at levetiden til ulike fiskeredskaper varierer med brukstid og hvor hardt de anvendes. Vi snakker i realiteten om levetid opptil flere år og ned til bare en enkelt sesong. Hvorfor må disse da lages av «evigvarende» plast når levetiden er så begrenset?

Vi må ta det onde ved roten

Bildet kan bli uoversiktlig når vi bombarderes med negative inntrykk om tilstanden i verdens hav og de mange synlige skadevirkningene av plast-søppel. Med tanke på framtidig høsting fra det marine matfatet, så finnes trolig det største problemet i dypet eller på bunnen allerede. Forskere beregner at opp mot 90 prosent av alt marint plastavfall ligger der.

Vi må sette «alle kluter til» om vi skal kunne gjøre en forskjell. Vi er mange på lag med WWF om at vi må jobbe målrettet og effektivt for å bevare miljøet. Konsortiet bak SFI bionedbrytbar plast skal bidra så godt vi kan med å ta det onde ved roten.