I forbindelse med en ny realfagsstrategi, fremmet tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i 2014 betydningen av realfagenes kulturarv. For å gjøre naturvitenskap mer tiltrekkende for studenter og for å stimulere flere til å prestere som forskere ønsket han en større synlighet av realfagshelter. Hans og andres engasjement førte til en stor nasjonal satsing våren 2017 for å feire Kristian Birkeland (1867-1917), nordlysforsker og delansvarlig for stiftingen av Norsk Hydro.

Vrangtolkninger og bombastisk skryt

Under feiringen reklamerte formidlingskanaler Birkeland som en genial forsker, Norges fremste noen gang. For å understreke Birkelands begavelser fremhevet formidlingskanalene at han hadde blitt «Nominert til Nobelprisen åtte ganger!» Disse erklæringene og resten av Birkelands antatte bragder er dessverre bygget på en amatørmessig historisk litteratur, som er gjennomsyret av vrangtolkninger, feilaktige påstander og bombastisk skryt.

Lederen av jubileumskomiteen ble advart mot å lene seg ensidig på denne litteraturen i feiringen. Mer nyansert, mindre egenhendig, vitenskapshistorisk forskning viser at selv om Birkeland var begavet, drev han forskning på tvilsomme måter, både med hensyn til vitenskapelige metoder og etikk. Dessuten var hans varierte vitenskapelige bidrag vesentlig mer beskjedne enn det som ble påstått. (for detaljene se Fortid, 1 (2021) Vitenskapens kulturarv: Når merkevarebygging og skryt fortier historiske fakta - Tidsskriftet Fortid)

Heltedyrking på bekostning av vitenskapshistoriens verdi

Grunnen til at jeg tar opp denne tidligere feiringen er viktigere enn påpekning av utallige feil i framstillinger av Birkelands bidrag. I en tid der demokratiske verdier og saklig diskusjon blir truet av «alternative fakta» og historieforfalskning, er det sørgelig at institusjoner som er viet forskningsbaserte sannheter altfor ofte tar en lettsindig holdning til profesjonell historisk forskning om nettopp vitenskap.

Faglig kulturarv blir altfor ofte redusert til en kilde til merkevarebygging og heltedyrking på bekostning av vitenskapshistoriens verdi for innsikt og refleksjon. Vi alle trenger helter, men med hensyn til vitenskap, må det rettes oppmerksomhet mot spørsmålet om hvilke verdier og gjerninger som skal fremheves? Hvorfor føler vitenskapelige institusjoner altfor ofte et behov for å viske bort mørke og pinlige sider av vitenskapens fortid, eller forvrenge historie for å tilpasse dagens øyeblikkelig behov? Til syvende og sist, kan fortellingene vi formidler om vitenskapens fortid, tross alt, bidra til å utforme vitenskapens fremtid.

Løste ikke nordlysets gåte

Å påstå at Birkeland kom med «løsningen» til nordlysets gåte er tvilsomt, om ikke direkte feil. Birkeland formulerte en spekulativ hypotese om at nordlysets opphav skyldes negativt-ladete partikler fra solen som er fanget i jordens magnetiske felt og ført ned i atmosfæren ved høyere breddegrader. Det finnes en rekke teoretiske vanskeligheter med denne hypotesen, samtidig som den forklarer lite av nordlysets former, farger og andre egenskaper. Det var først på 1960- og 1970-tallet at en reell løsning på gåten begynte å ta form.

Birkeland begynte karrieren som en skarp og innsiktsfull fysiker, men så seg til slutt blind på egne ideer. Han nektet å utsette dem for en tilstrekkelig kritisk granskning, og så bort fra bevis og argumenter som gikk imot hans meninger. Det samme kan sies om forskjellige forfattere som ønsker å fremstille Birkeland som geni. Denne viljen til å feire uten kritisk refleksjon var særlig synlig i spørsmålet om Birkeland og Nobelprisen.

Men hva med de åtte Nobel-nominasjonene?

Hva betyr så de åtte nominasjonene til Nobelprisen som alle formidlingskanaler fremhevet som svært imponerende? Dette antallet nominasjoner er på ingen måte spesielt for en kandidat. Det finnes siden prisene begynte i 1901 utallige forskere som har fått åtte nominasjoner til fysikk eller kjemiprisen. Dessuten har andre norske forskere fått sterkere støtte fra forslagsskrivere, som Vilhelm Bjerknes og Victor Moritz Goldschmidt.

Det virker som, at nobelnominasjonene ble brukt for å underbygge påstanden at Birkeland var Norges største forskere noensinne.

Uten å forstå hva en nominasjon betyr og hvordan komiteene anvender forslag for å velge vinnere, er det uansvarlig å anvende slike nominasjoner som en indikasjon av genialitet. De alle fleste nominasjoner i kjemi kom fra norske forslagsskrivere. Når det gjaldt nominasjoner i fysikk, var det først og fremst komitémedlem Carlheim-Gyllensköld som sto bak. Men han nominerte i første plass Carl Størmer, og kom med et alternativt forslag om en deling mellom Størmer og Birkeland. Det var Størmers beregninger for å forsøke å bevise Birkelands teoris gyldighet matematisk, og arbeid for å bestemme nordlysets høyde som motiverte nominasjonen. Uansett var fysikk- og kjemikomiteenes sammensetninger og prioriteringer slik at Birkelands sjanser for å få en Nobelpris var omtrent null.

«Han er greben af Reklamens Djævel og sluter paa et Galehus istenfor at faa Nobelprisen»

En problematisk side av Birkeland som ble forbigått var hans selvpromotering, som etter hvert utviklet seg til en besettelse til å skryte. Mange som kjente ham den gangen mente dette bidro til tragedien. Da han døde i Tokyo, led han av alvorlige psykiske forstyrrelser og medikamentmisbruk. Allerede i 1902 skrev en kollega ved universitetet, botaniker Nordal Wille, i et brev til en svensk kollega:

«Han er greben af Reklamens Djævel og sluter paa et Galehus istenfor at faa Nobelprisen, som han vist tænker sig. Hans grændseløse Forfængelighet og Ærgjerighed og Skryte er ikke normalt. Nu springer han op og ned Carl Johansgade og søger, hvem han kan hænge sig paa, for at fortælle om, hvor fremragende han selv er.»

Hans egoistiske jakt etter midler og uendelige reklamering for egen forskning overskygget snart alle andre betraktninger. Ingenting ble heller sagt under jubileet om at Birkeland, den patriotiske nordmann, holdt på å forhandle i all hemmelighet til å flytte til Stockholm for å få bedre kår – i 1905. Forhandlingene ble avslørt og så avsluttet.

Kanskje en foregangsmann for en ny vitenskapelig mentalitet

Birkeland er verdt å lære av, men neppe som det store geniet. Han var derimot en norsk foregangsmann for en ny akademisk mentalitet som gradvis har blitt mer toneangivende nesten overalt, også i Norge. Hva som ble tapt kan kanskje oppsummeres i et sitat fra 1880-tallet av presidenten av Johns Hopkins University i USA. Forskning var da forstått som et middel til dannelse og ikke som en idrettskonkurranse hvor det å vinne betyr alt.

«…the essential value of the university does not depend upon the discoveries it makes, or the knowledge it accumulates and imparts, but in the character which it develops.... In the hunt for truth, we are not first hunters and then men; we are first and always men, then hunters.»

Birkeland var da likevel en mann forut sin tid. Om man tar i bruk virkelig vitenskapshistorisk forskning, vil man forstå at naturfagets, og andre fags, kulturarv innebærer at det finnes andre måter å drive forskning og formidling, enn med skryt og bombast.

LES OGSÅ:

Svalbards spesielle nordlys

POPULÆRVITENSKAP: Det er forskjeller mellom nattnordlyset og dagnordlyset. Nattnordlyset domineres av grønt lys, mens dagnordlyset domineres av rødt lys. Hvorfor er det forskjell?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap