Det har lenge ulmet og gnistret i bærebjelkene til Forskingsrådet. Forskere utrykker stadig mer høylytt misnøye med søknadsbehandlingen:

• Humaniora og samfunnsvitenskap presses sammen i et felles evalueringsdomene HUMSAM
• roboter anvendes i sorteringer av søknader
• evalueringspaneler får ofte en tilfeldig sammensetning som mangler den rette fagkompetanse på de søknadstema de skal behandle
• impact-skåringen i forhold til klima og FNs bærekrafts mål utvides til å omfavne alle foreslåtte prosjekter, uansett tema, type og relevans
• tilbakemeldingene til søkerne er ofte ufullstendig og noen ganger irrelevante

Dette er bare noen av gjengangerne i debatten fra de siste årene.

Brannslukking i Forskningsrådet

12. mai ble temperaturen dramatisk skrudd opp og Forskningsrådet nærmest satt i brann. Kunnskapsministeren kastet regelrett styret som han beskyldte for manglende økonomistyring og varslet samtidig store nedskjæringer i bevilgingene. Som forsøk på brannslukking har ledelsen i Forskingsrådet kommet med en oversikt over foreslåtte kutt som vil ramme grunnforskningen spesielt hardt.

• Les også: Disse spørsmålene må statsråd Ola Borten Moe svare på om Forskningsråd-krisen

Et samlet norsk forskersamfunn utrykker i klartekst at slike dramatiske nedskjæringer og omprioriteringer vil ha svært negative ringvirkninger og vil svekke vår kapasitet til omstilling og innovasjon. Ikke bare er det grønne skiftet tuftet på grunnforskningen, men også alle andre områder som favner våre liv og bidrar til å forme fremtiden: internett, kunstig intelligens, vår helse, velferd og globale samkvem, men også vår kritiske tenkning, allmenndannelse og kultur.

Skvisen Forskingsrådet er kommet opp i har selvfølgelig ikke noe å gjøre med at styre og ledelse ikke har handlet kompetent og profesjonelt. De har tatt de beste beslutningene som var mulige i det trange handlingsrommet som står til deres disposisjon. Vi står ovenfor et strukturelt problem snarere enn et personlig eller profesjonelt anliggende. Spørsmålet gjelder både svakheter ved organisasjon, størrelse og økonomisk logikk.

Problemet med å betjene forskingsmangfoldet

Forskingen er ikke en enhetlig størrelse, men består av et mylder av såkalte ‘myke’ og ‘harde’ vitenskaper som omfavner ulike fag, tema, teorier og metoder som har spesielle krav til tiltak og finansiering av sin forskningsaktivitet og samfunnsoppdrag. Denne fagbredden fant før sine respektive hjem i fem forskingsråd, men ble flyttet inn i ett felles forskningsråd i 1993.

Sentralisering, standardisering og stordrift var den politiske drivkraften den gangen, men er det et samfunnsfelt som nettopp ikke trives med en slik forvaltningsmodell så er det forskningsmangfoldet. En tidligere rektor ved Chicago universitet formulerte det slik at på hans campus så var sentralvarmeanlegget det eneste som koblet sammen de ulike fakultet og institutter.

Universitetene har historisk utviklet sin egen akademiske kultur for å håndtere mangfoldet av disipliner, men når hvert fag skal hente forskningsmidler eksternt så er de avhengig av et bevilgningssystem som kjenner deres fagdisiplin såpass inngående at de er i stand til å hente inn de fagfeller som er kompetente til å vurdere søknadene. Dette skorter det på i Forskningsrådet simpelthen fordi et mer standardisert opplegg ikke er rigget byråkratisk og kunnskapsmessig for å kunne behandle en mer finmasket forskingsagenda.

Problemet med ulik økonomiske logikk

De mer tekniske problemene med økonomisk styring og budsjettering er ikke så enkle å løse som kunnskapsministeren hevder. For det er nemlig en fastlåst tidsmessig konflikt mellom forskningens vesen og forvaltningens vesen. Forskningen krever langsiktighet og forutsigbarhet, men også fleksibilitet og justeringer underveis. Stortingets og departementenes logikk, derimot, er tuftet på planleggingsrytmer som favoriserer kortere tidshorisonter nedfelt i en valgsyklus og årlige budsjetter med revisjoner.

Politikere og forskere er ingen god match nettopp fordi de må forholde seg til ulike tempo og strategier, et kortsiktig og mer lukket byråkratisk univers i kontrast til et langsiktig og mer åpnet univers av ideer og eksperimenter. Det er rimelig å anta at aktørene i både departement og forskingsråd gjør den jobben de har blitt foreskrevet etter beste evne. Problemet er at beslutningene er vanskelig å synkronisere og samordne fordi mål, midler og tidshorisonter er så forskjellige. Spørsmålet vi sitter igjen med er da: kan vi organisere og finansiere grunnforskningen på en bedre måte?

Fra Råd til Fond

Tildragelsene den siste tiden åpner opp nye muligheter for å tenke annerledes. Mitt forslag er at vi flytter finansieringen av selve grunnforskningen fra et statlig forvaltningsorgan som Forskningsrådet til et uavhengig fond tuftet på en offentlig grunninvestering.

Mens vi ellers ynder å bruke Danmark som skrekkeksempel på politikerens jerngrep på høyere utdanning og universitetenes råderett, har de faktisk utviklet en utmerket forskningsmodell. Vårt naboland har bygget et særs vellykket landskap av forskningsfinansiering bestående av en håndfull av offentlige og private fond som er uavhengige og forvaltes av egne styrer med langsiktige tidshorisonter.

Den målbare suksessen har bygget en sterk konsensus blant politikere, universiteter og næringsliv. Selv om Norge ikke har den samme tradisjon med donasjoner til forskningen fra bedrifter, så tenker jeg at Norge kunne starte med å kopiere selve rosinen i pølsen, nemlig det offentlige Danmarks grunnforskningsfond (DNRF- Danish National Research Foundation), som jeg selv har fått inngående kjennskap til som styremedlem.

Norge har oljefond, Danmark har grunnforskningsfond

På nittitallet da visjonære norske politikere opprettet oljefondet så opprettet visjonære danske politikere grunnforskningsfondet. Et felles prinsipp var at begge fond skulle være uavhengige og forvaltes av fagekspertise.

Mens oljefondet har akkumulert økonomisk kapital i form av aksjer, obligasjoner og eiendom på det globale markedet til gode for det norske velferdssamfunnet, så har grunnforskningsfondet investert i nysgjerrige forskere og akkumulert en gedigen kunnskapskapital som skaper innovasjon på mange felter og ruster derfor Danmark særs godt for fremtidens utfordringer.

Siden opprettelsen i 1996, har DNRF alene finansiert rundt 200 Sentre for fremragende forsking i et land med omtrent samme befolkning som Norge. Grunnkapitalen forvaltes markedsmessig på samme vis som oljefondet, og oversees av et styre på ni nasjonale og internasjonale forskere som er nominert av de ulike akademiske foreninger i Danmark.

Fondet har en liten men effektiv administrasjon, og styremedlemmene trekkes ikke bare med i beslutninger rundt søknader og drift, men også i en årlig oppfølgning av de til enhver tid førti aktive sentre som opererer over en tiårsperiode. Økonomisk langsiktighet og forutsigbarhet er bygget inn i modellen. Det eneste kriteriet som anvendes for å plukke ut nye sentre er akademisk kvalitet og visjoner enten de er formet innen naturvitenskap, humaniora eller samfunnsvitenskap. Det er altså den nysgjerrighetsdrevne forskingen og de grensesprengende ideene som forskerne selv fostrer som premieres og kultiveres.

Nært sammenvevet med undervisning

For å hindre at forskerne sløser bort tid på forgjeves søknadsskriving, så er terskelen for å søke DNRF lav; i første runde sendes bare en skisse hvor styret plukker ut et utvalg som inviteres til å utvikle fullstendige søknader som så sendes ut til internasjonale fagfeller. Den endelige utvelgelsen gjøres av styret etter nøye vurdering og intervjuer med søkerne. Et senter er ikke det samme som et prosjekt.

Når styret intervjuer søkerne så er en sterk CV og nyskapende problemstillinger selvfølgelig nødvendig men ikke tilstrekkelig for tildelingen av et senter. Det vurderes nøye hvorvidt den prospektive leder har de personlige egenskaper til å motivere og skape et konstruktivt læringsmiljø hvor unge forskere i doktorgrads- og postdoktorstillinger kan trives og utvikle sine akademiske ferdigheter. Det oppmuntres til mangfold og internasjonalisering i rekrutteringen.

I motsetning til her på berget hvor vi har en tendens til å mene at SFF-er bare skal drive med forskning og forskerne frikjøpes fra undervisning, så er utdanning nært sammenvevet med forskingen på danske sentre som er godt integrerte på moderinstitutt og fakulteter.

Kurs innen sentrenes spesialområder tilbys gjerne på alle nivå og er en viktig og populær måte å tiltrekke seg interesserte studenter til fagfeltet. Danske studenter får derfor mulighet for en bedre forskeropplæring med bedre sjanser til å få akademiske jobber enn norske studenter, som utkonkurreres i stadig større grad av utenlandske søkere til doktorgrads- og postdoktorstillinger.

Retter baker for smed

I den opphetede debatten om den økende internasjonaliseringen av norsk akademia så er det en tendens til å rette baker for smed – man retter skytset mot våre utenlandske kollegaer istedenfor å sette søkelyset mot mangler ved vårt eget universitetssystem, som klart ikke er rigget godt nok til å kunne utdanne nok konkurransedyktige kandidater.

Opprettelsen av et robust grunnforskningsfond etter dansk lest vil kunne bøte på dette kompetanseproblemet samt støtte bedre opp om unge talenter. For det ligger i forskningens karakter at den ikke bare er grensesprengende i innhold, men også geografisk. Forskningen må være internasjonalt anlagt og basert på meritter, men vi kan ruste oss bedre slik at vi ikke bare importerer kompetanse, men også eksporterer kunnskap som er tuftet på våre erfaringer, verdier og verdenssyn. Forskermobilitet er enklere å få til med uavhengige sentre som arena.

Dansk grunnforskningsfond er opptatt av å fremme større debatt og utveksling av erfaringer på tvers av sentre. Hvert år velges et tema som diskuteres på oppfølgingsmøtene hvor styremedlemmer deltar – alt fra hvordan støtte unge talenter, hvordan bedre mangfoldet i forskningen, hvor beveger den akademiske kulturen seg, spesielle utfordringer knyttet til big data sett fra både kvalitative og kvantitative forskningstradisjoner, dilemma med økende internasjonalisering. Innspillene på kryss og tvers av sentrene blir så samlet i en publikasjon med en språkdrakt slik at den kan leses også utenfor veggene til akademia.

I det hele tatt så står formidling og popularisering av forskningsstoff sentralt i DNRF.

Dansk grunnforskning i kontrast til norsk toppforskning

Den danske modellen står i merkbar kontrast til den norske modellen hvor ulike departementer setter mye av forskningsagendaen ved å spille inn behov til forskningsrådet som så samles og sorteres i ulike program og satsningsområder. En relativ liten andel går til såkalte frie midler som deles ut til forskernes egendefinerte prosjekter.

Forskningsprofilen i Norge er derfor i stor grad styrt av politikere og forskningsbyråkrater. Dette blikket fra toppen blir forsterket ved at mange universiteter tilsvarende har kanalisert egne midler inn i store satsningsområder, som delvis finansieres ved å suge opp midler fra sitt eget grunnplan av fagdisipliner og forskere.

Vitenskapelige ansatte som allerede har vært igjennom en skarp konkurranse om stillingene har få interne midler til disposisjon for idemyldring og prosjektutvikling.

Snarere er forskere avhengig av å snu kappen etter vinden og søke eksterne midler innen de tema som for tiden er populære hos politikere og byråkrater, - en slags generisk forskingsmote som kopieres fra land til land, og fra ett forskningsråd råd til et annet. Problemet er ikke bare at det faktisk er vanskelig å forutse hva fremtiden fordrer av ny kunnskap enten den er spisset eller tverrfaglig.

Underlig mistro til forskere i Norge

Et større problem er at vi risikerer å gå glipp av de spesielle talenter og mange grensesprengende ideer som våre forsker faktisk innehar og som kunne ha flyttet forskningsfronten og åpnet nye mulighetsrom for fremtiden. Den danske modellen som er tuftet på å utvikle forskernes egne ideer og visjoner har faktisk vist seg å resultere i mer anvendbare resultater og innovasjoner enn det som har vært foreskrevet av norske politikere for norske forskningsmiljøer.

Den danske modellen synes også bedre til å engasjere forskningen i det offentlige ordskiftet. Den gir mer rom for utøvelse av det formidlende samfunnsoppdraget som mye av den populistiske kritikken av norsk forskning etterlyser.

Det er en slags underlig mistro til forskere i vårt land – som om akademikere er elitister som bare vil gjemme seg bort i sine elfenbenstårn og pusle med noe unyttige greier og sære ideer bekostet av «vanlige folk». Derfor må politikerne og forskningsbyråkrater holde dem i ørene og vende deres blikk mot det som er nyttig.

Dette nedfeller seg i opinionen som om det var en iboende tidskonflikt og skarpt skille mellom grunnforskningen og den anvendte forskingen. Man hører ofte at vi ikke har tid til å vente på at grunnforskerne skal komme frem til oppfinnelser som vi kan omsette i produkter og løsninger som haster nå. Dette lineære tidsperspektivet er ute av synk med grunnforskningens natur som beveger seg samtidig i mange og overlappende tempos: lange, korte, linjer, avstikkere, sløyfer og sirkler.

Fra grunnforskning til anvendelse

Kvantefysikkens genealogi, for eksempel, utvikler seg i de lange linjer av grunnforsking hvor de banebrytende oppdagelsene til Albert Einstein og Niels Bohr er noder i en forskingslinje som strekker seg langt inn i fremtiden der vi kan ane konturerende av en kvantekomputer og en ny type internett som vil revolusjonere vår IT-teknologi.

Underveis bidrar funnene i kvantefysikken til mange andre forskingsfelt, anvendelser og bedrifter innen batteri, computer chips, nye materialer for instrumenter og industri som alle er viktige i det grønne skifte. Veien mellom grunnforskning og anvendte resultater er ofte kortere i medisinsk forskning, men også der tapper man inn i ulike tidshorisonter og kommersielle arenaer. Samtidig som man leverer for den farmasøytiske industrien, for eksempel, så pusler man samtidig med grunnlagsproblematikk innen forsking på ulike celler og gener som vi så raskt ble omsatt i korona vaksinen.

Genetisk forskning har fått stadig nye anvendelser innen evolusjonær arkeologi. Ved hjelp av nye teknikker utvinnes DNA og protein fra små rester av ben, lær og tannemalje fra utgravinger og bortglemte skjelett ansamlinger i museer, men også stempler på gamle dokumenter og bøker innbundet med kalveskinn som nasjonalbibliotekene huser i sine samlinger. Denne grunnforskingen har nylig åpnet opp et vindu til en ny fortid, som omsettes i spennende utstillinger til glede for allmenheten. Krigen i Ukraina har likeledes lokket frem i lyset en masse grunnforskning innen språk, religion, samfunn og historie som gir oss alle en bedre mulighet til å forstå vår egen samtid.

Grunnforskingen er sammenfiltret med både det langsiktige og det kortsiktige, med det abstrakte og det konkrete, med teorier og teknologi. Vi anvender den hver eneste dag fra morgen til kveld. Vi kan simpelthen ikke være grunnforskningen foruten. Men for at den skal kunne virke og utvikle seg med sin fulle kraft må vi satse mye, bredt og langsiktig.

Vi står ved et dramatisk veiskille

I kjølvannet av de 200 sentre finansiert av Danmarks grunnforskningsfond de siste tretti år, har det vokst opp et imponerende kraftfelt av forskere innen mange disipliner som er verdensledende. Nye sentre har oppstått som en synergi mellom gamle, nye generasjoner forskere har fått sin opplæring på sentrene, nye ideer har kommet frem i skjæringspunktet mellom ulike disipliner og slik har man bygget stein på stein til dagens situasjon hvor Danmark er blant de lendene forskningsnasjoner i Europa.

Norge har også finansiert grunnforsking på universiteter og SFF-er, men dessverre ikke i samme grad og uten å systematisk utvikle det store potensialet vi har i norske forskere. Ett prisverdig unntak er Senter for grunnforskning (CAS-Oslo) som er en uavhengig stiftelse og organisert som en slags mini-DNRF. CAS er et stimulerende, flerfaglig fellesskap som huser tre forskergrupper fra humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap for ett års opphold. Som tidligere vitenskapelig direktør erfarte jeg hvor viktig miljøbygging blant forskerne er for å fostre faglig nyskapning, men også at forskningsledelse er nært knyttet til aktivitetene for å kunne forstå hva som trengs av tiltak og støtte.

Denne dypere forståelsen av forskningens vesen, kvaliteter og daglige virke er noe som mangler i en byråkratisk organisasjon som Forskningsrådet, som er bygget for å ha økonomi og budsjetter i søkelyset. Vi står faktisk ved et dramatisk veiskille hvor blant annet våre to nobelprisvinnere i medisin risikerer å få kuttet sine bevilgninger fra Forskningsrådet og miste den vitenskapelige staben som de så dedikert har utdannet inne hjerneforskningen.

Oljeeventyret er ikke et varig fenomen og vi trenger derfor å øke våre investeringer betraktelig i grunnforskningen for å utvikle nye næringer og bedre levevis til det beste for våre barn. Oljefondet har gitt oss de økonomiske muskler som skal til for en slik storsatsning og vi har forskere som er brennende opptatt av å bidra med ideer og kunnskap om hvordan best løse de store samfunnsutfordringer vi står ovenfor nasjonalt og globalt.

Det utnytter vi mest effektivt ved å konvertere noe av avkastningen fra våre markedsspekulasjoner i regi av oljefondet for å opprette et eget, uavhengig norsk grunnforskningsråd etter lesten av det danske.

Vi har ingen tid å miste.

LES OGSÅ:

Tre råd til Forskningsrådets nye styreleder Kristin Halvorsen

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap