Offentlige midler til forskning overføres til Norges forskningsrådet – og Det europeiske forskningsrådet (ERC). Der er så og si hele potten bundet opp i tema som er forhåndsdefinert av politikerne. Selv om akademikerne får tid av universitetene til å forske, får de ikke penger.

Derfor må akademikerne søke om midler til sin forskning innenfor disse gitte temaene og de økonomiske rammene. Kun en liten andel er satt av til fri forskning. Det tar ofte mange måneder å utarbeide søknadene og de fleste får avslag.

En sløsing med intellektuelle ressurser vi neppe har råd til

Forskere som jobber i bedrifter er langt bedre stillet. De, og jeg er selv en av dem, er nesten garantert midler til forskning på heltid. Det er ingen krav fra arbeidsgiver om å publisere resultatene i vitenskapelige tidskrifter – noe Forskningsrådet og ERC krever. De færreste som jobber i industrien ville derfor ha nådd opp i konkurransen om en akademisk stilling fordi da er det antall publikasjoner som teller mest. De presumptive best kvalifiserte akademikerne, tilbys med andre ord de dårligste betingelsene for å drive med forskning.

Her sløses det derfor med samfunnets intellektuelle ressurser.

Jeg observerte denne sløsing på nært hold i min tid som dekan ved Universitetet i Stavanger (2007-2011), men jeg er selvfølgelig ikke alene om å ha innsett dette. Problemet er at denne type erfaring ikke kan formidles til økonomer – og derfor heller ikke til politikere.

Den intellektuelle «kapitalen» er nemlig en av økonomifagets blinde flekker. Man kan derfor sløse med den uten å risikere å bli «tatt» for å gjøre det. Uansett, en slik sløsing har vi neppe råd til. Fremtiden er ukjent og bør derfor møtes med så mye kunnskap som mulig.

«Unyttig» kunnskap gir samfunnet teknologiske overraskelser

Den industrielle revolusjonen var ikke en del av en plan. Vi forstår fremdeles ikke hvordan det skjedde. Vi er imidlertid rimelig sikre på at den ikke ville ha kommet uten en verktøykasse full av «unyttig» kunnskap - kunnskap som forskerne hadde opparbeidet over en periode på over 200 år.

Teknologiske overraskelser synes å dukke opp når vi har mer kunnskap enn vi trenger. GPS-systemet er ett moderne eksempel på det. Det kan vi takke Albert Einstein (1879-1955) for. Vi må nemlig bruke begge relativitetsteoriene, den spesielle fra 1905 og den generelle fra 1915, for å korrigere for at satellittene beveger seg raskt i banen rundt jorda (det gjør at klokken går tregere) og at de befinner i et svakere gravitasjonsfelt (det gjør at klokka går raskere) enn oss her nede på jorda. Hadde vi ikke korrigert for dette, ville vi ha vært 11 kilometer på avveie etter kun ett døgn. Einstein ville nok ha blitt overrasket. Det ville i alle fall datidens eksperter ha blitt. Einstein fikk ikke Nobelprisen for sitt arbeid med relativitetsteoriene.

Etter 2. verdenskrig ble det offentlige en viktig sponsor for forskning. Offentlige midler er folkets penger og det er derfor behov for en styring. Forskning er imidlertid en finstemt aktivitet og må behandles deretter. Mitt råd er at vi må ta høyde for at akademikere (som gruppe) har vist en unik evne til å komme med løsninger til mange av morgendagens behov – behov som var «usynlige» for alle andre.

Gi frie midler til radikale tanker

Denne unike evnen til å være forut for sin tid kan vi trolig kunne få mer nytte av hvis politikerne sørget for at det slakkes noe på tømmene og igjen gir akademikerne en pott med frie midler til å drive ideutvikling. Erfaringen tilsier nemlig at ny kunnskap forutsetter en overproduksjon av ideer. Det er derfor viktig at alle forskerne kan få muligheten til det, uten å måtte overbevise andre om at de vil lykkes. De vet det ikke selv.

Det finnes ifølge Richard Feynman (1918-1988) nemlig ingen metode som kan brukes, og derfor ingen eksperter som kan spørres, for å avgjøre verdien av en ny ide. Penger til forskning er derfor forbundet med høy risiko. Det er noe vi igjen må lære oss å leve med.

Forslaget om å gi akademikerne større økonomisk frihet kan fortone seg som en naiv forherligelse av gamle dager. Til det er å si at forskere er til dels konservative i måten de jobber på,, men radikale i tankene.

Da man på begynnelsen av 1900-tallet kom på sporet av hvordan atomer var bygget opp og sjokkerte forskerne verden ved å legge frem kvantemekanikken, jobbet de under slike «gammeldagse» betingelser. De slapp å legge frem omfattende planer. Veien ble til underveis. Vi høster fortsatt av det disse unge talentene, de fleste da i 20-årene, fant ut for snart 100 år siden.

Forskningen tåler ikke kravet om rask avkastning

Skulle denne gamle ordning føre til for mye «unyttig» kunnskap, kan vi sette den i banken til bruk for fremtidige generasjoner. Slik man kunne gjøre før staten kom på banen og satte krav til rask avkastning. Den genuine forskningen tåler ikke slike krav.

Kanskje vi ville fått mer sving på den ide-genererende grunnforskning hvis pengene ble overført til universitetene fra et utvidet kulturbudsjett? Universitetene kan så bruke sin styringsrett og pålegge de som over tid ikke leverer resultater om å undervise mer, noe jeg tidligere har skrevet om i Aftenposten. På denne måten vil vi trolig få mer ut av de mest talentfulle forskerne samtidig som vi får synliggjort at vi ser på denne delen av forskningen som særs verdifullt - noe vi driver med fordi vi er en kulturnasjon. Det var slik det begynte.