Regjeringen har en visjon om at Norge skal bli et bærekraftig reisemål innen år 2030. Med regjeringen i ryggen arbeider Innovasjon Norge med «Merket for bærekraftig reisemål», som i korte trekk handler om å merke destinasjoner som arbeider etter bærekraftige prinsipper. I dag har femten norske destinasjoner fått dette merket. En av dem er Svalbard, og Lofoten er i prosessen.

Men hvordan kan regjeringen arbeide for at Norge skal bli en bærekraftig destinasjon og samtidig tillate nye direkte flyruter fra Asia og Amerika, eller aktører som reklamerer for at du kan fly så mye du vil i Nord- Norge i sommer på én billett?

Klimautslippene fra turistene i Norge har aldri før vært høyere. Regjeringens mål og handlinger samsvarer ikke, hvilket tyder på at reiselivsnæringen er en næring ute av kontroll.

Stor utfordring å trekke reiselivet i felles retning

Visst er reiselivet en omfattende næring. Reiselivet er alt fra mannen i gata, hoteller, restauranter, turstier, parkeringsplasser, turistoperatører, til turisten selv fra den andre siden av kloden som bruker sosiale medier som et vindu inn til norsk natur og kultur.

Det ligger en stor utfordring i å trekke alle disse partene i en felles retning som ikke går på bekostning av mennesker, miljø og klima. Da er det naturlig å se til politiske verktøy som kan styre og regulere reiselivet innenfor et rammeverk forankret i ansvarlige prinsipper.

I dag mangler reiselivsnæringen slike verktøy. Men slike verktøy er derimot utbredt i andre deler av det norske næringslivet. Vi har for eksempel en vitenskapsbasert fiskeriforvaltning som setter tak for hvor mye vi kan fiske. Av en eller annen grunn uteblir reiselivsnæringen fra en slik from for regulering som tar utgangspunkt i en tålegrense.

Det er ikke bare politikere som har en vei å gå innenfor reiselivsfeltet. Forskning som viser til besøksantall, hvem turistene er og hvor de kommer fra, er godt representert. Forskning som ser på planlegging og fremtidige konsekvenser av reiselivet på natur og miljø, er derimot mindre representert. Vi i forskningsmiljøene må være støttespillere i spørsmålene om hvordan vi kan lage reiselivsstrategier som tydelig bygger på hensynet til en tålegrense basert på konsekvensutredninger.

Men foreløpig står dette grunnleggende spørsmålet ubesvart: Hva er tålegrensen?

Står for ti prosent av klimautslippene

Hva hjelper det om Norge blir et bærekraftig reisemål når vi vet at 75 prosent av turistenes utslipp kommer fra transporten til og fra reisemålet? Vi må oppskalere og hekte oss på den globale skalaen og se hva som skjer her, eller se det store bildet, om du vil.

I løpet av det siste halve året har det kommet to FN- rapporter. Den ene sier at vi har ti år på å halvere klimautslippene. Den andre forteller oss om et skremmende tap av biologisk mangfold som i hovedsak skyldes stort arealbruk, men også klimautslipp. Og ja, det globale reiselivet kan ta mye av skylda for klimautslippene, faktisk så mye som ti prosent.

Økt arealbruk skyldes i hovedsak at stadig mer landjord går til matproduksjon, men diskusjonen om utvidelse og utbygging av nye flyplasser går over politikernes lepper. Hvor skal disse utbyggingene ta plass, og hva blir konsekvensene (annet enn økonomisk vekst, vel å merke)?

Vi må zoome ut og se det store bildet

Miljøødeleggelse som konsekvens av økt arealbruk på land er skremmende, men hva med havet? Innovasjon Norge peker på «havrommet» som avgjørende for økonomisk vekst i framtiden. Havet skal derfor ikke bare romme veldig mange aktiviteter, men også veldig mange ulike aktiviteter.

Havet skal være et område for cruisetrafikk, et område for mer fiskeri (ja, for det er ambisjoner om å femdoble fiskerinæringen), et mulig område for vindmølleutbygging og mineralutvinning. Og så må vi ikke glemme at Norge er ett av fem land som tillater sjødeponi som vi vet gir større ringvirkninger i havet.

Og sist, men ikke minst: havet skal tilby en «ro» og unike naturopplevelser for turister fra hele verden som sitter i båter og ribber i håp om å få se en hval.

Reiselivet kan derfor ikke annet enn å ses på i et helhetlig perspektiv og utvikles i tråd med andre aktiviteter i diskusjonen om miljø og klima.

Fremover håper jeg politikerne evner å trekke paralleller i større grad enn det de har gjort hittil. Foreløpig ser akkurat det mørkt ut med en minister som oppfordrer til et skamløst konsum av kjøtt samtidig som FN problematiserer at 33 prosent av verdens landareal blant annet brukes til å fø bufe.