– En av årsakene til tekstilindustriens store fotavtrykk er nettopp fravær av nasjonal og internasjonal regulering. Vi trenger både at de reglene vi har følges opp bedre og at nye kommer på plass, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix)
– En av årsakene til tekstilindustriens store fotavtrykk er nettopp fravær av nasjonal og internasjonal regulering. Vi trenger både at de reglene vi har følges opp bedre og at nye kommer på plass, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix)

Klesindustriens plan for miljømerking er en katastrofe

KRONIKK: Merkingen vil ytterligere øke fokuset på hvilket tekstilfiber plagget er laget av, fremfor andre viktige aspekter ved klærs miljøbelastning.

Publisert

I etterkant av FNs rapport som slår fast at tekstilindustrien bidrar med betydelige deler av verdens forurensninger, kombinert med økt fokus på plastforurensning har interessen for klær og miljø i norsk offentlighet økt. Flere har tatt til ordet for miljømerking av tekstiler. Vi vil forklare hvorfor dette ikke er veien å gå.

Silje Ask Lundberg, Leder i Naturvernforbundet skriver i NRK Ytring at Naturvernforbundet mener det er på høy tid at vi får en miljømerkeordning for klær . «Nå må klærne merkes så folk kan ta bedre miljøvalg», sier også fagdirektør i Forbrukerrådet, Gunstein Instefjord til NRK. Også de vil at alle klær i norske butikker skal merkes med hvor miljøfarlige de er, og viser til fargekoder med bokstaver, som i dag brukes i energimerking av hvitevarer.

For mye fokus på hvilket tekstilfiber klærne er laget av

Klesindustrien domineres av noen få og veldig store selskap. Arbeidet med «bærekraft» er organisert i SAC (The Sustainable Apparel Coalition). Disse har allerede i lang tid arbeidet med utvikling av et sammenligningsredskap for ulike materialer; The Higg Materials Sustainability Index (MSI). Deres plan har i lang tid vært at dette skulle bli en forbrukerrettet merkeordning allerede fra høsten 2019, men utsatt til 2020.

Dette høres jo fint ut, men er en katastrofe. Grunnen at det ytterligere vil øke fokuset på fiber. Fiber har det til felles at de er lange, tynne, myke og derfor kan spinnes til garn, men de kan være laget av alt fra olje, dyr og planter. Klær inneholder også en rekke andre materialer og kjemikalier som oversees fordi de ikke er merkepliktige. Det er også uheldig i seg selv å rangere klær etter miljøbelastningen i produksjon fordi bruksfasen er så viktig for den totale belastningen.

I Higg MSI er ull og bomull verstingene, mens syntetiske fiber, altså plast, er miljøvinnerne i sammenligningen. Å få rødt og grønt på alle klær som selges globalt basert på dette, vil være et langt skritt i feil retning. Slike sammenligninger baseres på store utregninger som kalles LCA (Life cycle assessment).

For klær og tekstiler inkluderer disse ikke bruksfasen, og dermed heller ikke spredning av mikroplast eller klærnes levetid. Arealbruk teller mye og her sidestilles utmarksbeitearealer med den plassen et oljeraffineri tar og begge teller negativt.

SIFO har bidratt i et internasjonalt arbeid med å endre måten miljøbelastningen beregnes. Vi har publisert vitenskapelige artikler som viser at inkludering av bruksfasen generelt, og mikroplastforurensning spesielt, er mulig og viktig

Vi vet allerede om klærne er lagd av plast

Dersom merking av klærs miljøbelastning først og fremst er motivert av ønske om å informere klærnes bidrag til spredning av mikroplast, er merkeordningen unødvendig.

Fibermerking er pålagt i Norge og alle syntetiske fiber er plast. Fibermerkingen gir bare opplysninger om fiberinnholdet og ikke innholdet i klærne av andre kjemikalier og materialer. Det er med andre ord ingen innholdsdeklarasjon.

Det stemmer at mange forbrukere ikke forstår fibermerkingen, det er jo ikke så rart så lenge som opplæring i klær og tekstiler er så å si fraværende. Fibermerkingen misforstås som en innholdsdeklarasjon for klær, eller som miljømerking. Ingen av delene stemmer, men vil ikke bli bedre av enda en merkeordning.

Ingen klær er «miljøvennlige»

Den typen merkeordning vi har for hvitevarer krever at det er mulig å teste både produktenes funksjonalitet og den energibruk – eller andre miljøparameter - de bidrar med.

Produksjonen av klær er en lang, global og svært sammensatt verdikjede. Hva som er et godt produkt er ikke entydig. Det kan være hundrevis av ulike kjemikalier og materialer, enda flere ulike leverandører og underleverandører i produksjonen av ett enkelt plagg. Av alt dette er det bare fibrene som er merkepliktige.

Fiberproduksjonen utgjør omtrent 15 produsent av miljøbelastningene ved produksjonen av et plagg. Når så mye fokus rettes mot fibrene, er det nettopp fordi dette er det vi vet noe om og som enkelt kan testes.

Det stadiet i produksjonen som belaster mest, er etterbehandlingen med rundt 40 prosent. Den behandlingen de fleste har et forhold til er fargene, fordi ser at klærne har farge. Men fargingen er likevel et svært ugjennomtrengelig felt med store forskjeller både i belastning på folks helse og miljøet. Kjemikaliene i klær omfatter de fleste verstinger vi har, fra flammehemmere og antibakterielle midler til PFAS..

Lang brukstid vanskelig å forutsi, men mulig å legge til rette for

Alle vet at noen klær brukes om og om igjen, år ut og tiår inn, hundre og tusenvis av dager. Andre klær blir aldri tatt i bruk, enten det nå er fordi det var en gave, feilkjøp eller bare noe som «kom med» hjem fra et arrangement.

Deler vi miljøbelastningen fra produksjonen på noen få, eller på 500 gangers bruk, blir forskjellen mye større enn noen ulikhet i produksjon kan utgjøre. Derfor er det som er «grønt» det du virkelige trenger og vil bruke lenge. Hva dette er, er forskjellig for deg og meg. Det handler om hvordan klærne sitter på kroppen, passer livet og de klærne vi har fra før. Det vil alltid være best å finne akkurat disse klærne. «Grønne merker» vil ikke bidra til å gjøre dette lettere.

Vi som har arbeidet med dette temaet i over 20 år er svært glade for flinke folk i Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og miljøorganisasjoner tar tak i utfordringene vi står overfor. De har erfaringer og ikke minst virkemidler som er nødvendige for å presse industrien, og ikke legge alt ansvar på forbrukere.

En av årsakene til tekstilindustriens store fotavtrykk er nettopp fravær av nasjonal og internasjonal regulering. Vi trenger både at de reglene vi har følges opp bedre og at nye kommer på plass. Derfor er det viktig at iveren mot endring rettes rett, og at arbeidet tuftes på kunnskap.