Ikke la plastpusherne ødelegge for kjærligheten til et anvendelig og behagelig naturmateriale som bomull, skriver to forskere ved OsloMet.

Bomulls vannforbruk er betydelig overdrevet

KRONIKK: Forskere, journalister, politikere og aktivister lar seg lure av falske fakta fra polyesterpushere.

Vi, og svært mange andre, har referert til bomullens store vannforbruk. Dette «faktum» inngår i rapporter, beregninger av miljøbelastninger og i klesprodusenters «grønne» markedsføring verden over. Slik har det vært siden 2009, da falske fakta ble plantet. Siden har påstandene vandret og vokst seg store og sterke. Når løgn gjentas ofte nok blir den sann.

La det være sagt med det samme, bomull står – som alt annet – for store miljøbelastninger. Det er problemer knyttet til genmanipulering, kjemikalier, plantevernmidler og vannforbruk, men ikke i den størrelsesorden som det hevdes.

For å få til forbedringer i industrien, og ikke volde mer skade på de mange sårbare bomullsbøndene som ofte er blant de fattigste i verden, må debatt og miljøtiltak bygges på fakta. De falske påstandene gjør det de ble produsert for å gjøre: å promotere bomullens største konkurrent, polyester, og ikke minst polyesterpusherne med den globale Fast Fashion industrien i front.

Bomull og vann

Bomullsplanten trenger mye vann i vekstperioden. I områder med rikelig nedbør (såkalt grønt vann) er vanning (såkalt blått vann) ikke nødvendig. Omkring 45 prosent av bomull i verden vannes ikke, fordi det regner nok der den dyrkes. Høyt vannforbruk er derfor ikke problematisk dersom en region har mye vann, og avrenningen ikke er forurenset.

I perioden 1996-2005 var bomullens andel av blått vannforbruk beregnet til 3 prosent. Mest vanning ble brukt på hvete, ris, og mais (10-15 prosent).

Bruken av polyester har eksplodert – og påstanden om bomullens negative miljøbelastning og store vannforbruk har blitt gjentatt til det kjedsommelige.

Når bomullens vannforbruk kritiseres er det viktig å diskutere hva som er alternativet. Hva skal bøndene dyrke som ikke krever vanning i områder med lite vann? Ofte velges bomull i vannfattige områder nettopp på grunn av bomullplantens motstandsdyktighet mot tørke, i motsetning til for eksempel mais.

Et argument som ofte brukes, er at produksjon av bomull opptar plassen som kunne brukes til å dyrke mat. Men siden bomull er ett-årig, må plantene fjernes før nye frø kan sås. Bomullsplantene fôres ofte til dyrene og utgjør derfor en viktig kilde til næring i områder hvor andre planter har vanskelig for å gro.

Ta et tall og la det vandre

Hvor kommer så påstanden om bomullens tørst fra? Veronica Bates Kassatly, en uavhengig analytiker som undersøker påstander om bærekraft i den globale klessektor, har gjort grundige undersøkelser av blant annet mytene om bomull. Hun sporer både myten om bomullens store vannforbruk, ofte i form av påstanden om at det kreves 20.000 liter vann for å produsere en kilo bomull og påstanden om at 24 prosent av verdens plantevernmidler brukes på bomull, tilbake til blogger publisert av AirDye i 2009 (bloggposten er gjengitt på Kassatlys nettside). Bloggen viser til ikke-eksisterende kilder og skiller ikke mellom blått og grønt vann, som om bomullsplanten «bruker opp» regnvann. Siden har påstandene blitt spredd som ild i tørt gress.

Det hører med til historien at AirDye er et selskap som selger fargestoff til polyester, uten bruk av vann. De ville med andre ord tjene både på å sverte bomull som var – og er – polyesters største konkurrent og å fremholde vannforbruk som et særlig viktig miljøproblem. Ser vi på hva som har skjedd siden 2009, er det påfallende hvor effektiv deres strategi har vært.

Bruken av polyester har eksplodert – og påstanden om bomullens negative miljøbelastning og store vannforbruk har blitt gjentatt til det kjedsommelige, senest av vår egen klima- og miljøvernminister. Polyester seiler dermed opp som det mest «bærekraftige», helt uten begrunnelse.

En annen påstand, som AirDye-bloggen trolig ikke er første kilde til, men som de har vært de viktigste i å spre, ble sitert av forskning.no nylig: «20 prosent av vannforurensningen fra verdens industri er det tekstilproduksjonen som står for».

Saken handlet om et forskningsprosjekt som selv slår påstanden stort opp, men heller ikke her med noen kilde. Påstanden er blitt tilbakevist flere ganger blant annet i en rapport om feilinformasjon rundt bomull.

Mange, inkludert oss, har trodd på historien

I historier om bomullens tørste inngår også Aralsjøen i Sentral-Asia, som brukes som et bilde på følgene av bomullsproduksjon. Påstanden er at det store vannforbruket har ført til at innsjøen siden 1960-tallet har skrumpet betraktelig i størrelse og dette vil fortsette helt til vi slutter å kjøpe bomull. Mange, inkludert oss, har trodd på denne historien. Men, som Kassatly viser, har landbruk i områdene rundt Aralsjøen hatt en nedgang siden Sovjetunionens kollaps, og spesielt bomullsproduksjonen har vært markant fallende. I tillegg har vanningssystemene blitt mye mer effektive. Dog har Aralsjøen fortsatt å krympe, men av helt andre grunner. Likevel lever myten videre i beste velgående.

Vi er selvsagt flaue over at vi ikke tidligere forsto at påstanden var uriktig.

Textile Exchange, som sertifiserer blant annet økologisk bomull, lanserte i 2019 en kampanje for å bytte til «foretrukne fibre» (preferred fibers), primært resirkulert plast, resirkulert ull, og økologisk og BCI (Better Cotton Initiative) bomull. For å oppnå dette skiftet til «foretrukne fibre», samarbeider de med Higg Index, som med sitt Material Science Index tilbyr et redskap for å sammenligne miljøbelastninger av tekstiler. HIGG Co er privateid, backet av industrien, men er ikke åpent om sine kilder og benytter «fakta» som grønnvasker det de til enhver tid tjener mest på å bruke. En innsiktsfull analyse av nettopp dette er nylig publisert. Det er altså dette «verktøyet» som gir konvensjonell bomull pepper, både i sammenlikning med polyester og med økologisk bomull. Problemet er bare at det ikke finnes data bak påstandene.

Higg Index MSI baseres på feilaktige tall, også når det kommer til økologisk bomull og vannforbruk. Studiene som brukes for å sammenligne økologisk og konvensjonell bomull er ikke egnet til dette, fordi de ikke er gjort samme sted, samme år eller med dette for øye. For å vurdere vannforbruk i ulike dyrkningsformer, må man sammenligne samme område og samme år. Hvis ikke vil studiene vise det vi vet fra før, det regner mer noen steder enn andre. Tallene fra studien er også utdaterte. Produktiviteten i bomullsproduksjon (hvor mye bomull som kan produseres pr. hektar land) har økt markant de siste 20 årene samtidig som vannforbruket har falt. Det er viktig å bruke oppdaterte informasjon, noe både HIGG og Textile Exchange glatt har ignorert.

Faktafeil får følger

Som vi skriver i en nylig artikkel i Aftenposten, så skaper det alvorlige følgefeil når denne typen tall får lov å leve videre gjennom forskning, politikk, og markedsføring. Senest i fjor reprodusert både H&M og Norrøna usannheten om vannforbruk og bomull ved å legge ut på nettsidene sine at henholdsvis en shorts og en t-skjorte i økologisk bomull bruker 88 prosent mindre vann – basert på Higg Index’ verktøy. Med andre ord har de villedet forbrukerne med fiktive tall.

Vi er selvsagt flaue over at vi ikke tidligere forsto at påstanden var uriktig. Det peker på nødvendigheten av å ikke bare referere, men også sjekke frem til første kilde, om den virkelig er pålitelig. Det er godt kjent at store industrier som selger usunne produkter som tobakk, sukker og plantevernmidler har drevet med alt fra hemmelighold av forskningsresultater til å spre falske nyheter. Men derifra til å finkjemme alt på jakt etter falske fakta, er det en lang vei.

Det er viktig for oss forskere, i likhet med folk flest, myndigheter og journalister, å kunne stole på det som sies og skrives. Dette er et stort dilemma, ikke minst fordi det nettopp er industrien selv, og ikke forskere, som inviteres inn når miljøstrategier skal stakes ut. Dette skjer ikke bare i EU i sammenheng med deres tekstilstrategi, men også i Norge. Det er litt kjedelig, men nødvendig å minne om at å spørre bukken hvordan man best skal ta vare på havresekken, ikke alltid er så lurt.

De falske tallene om vann, miljøbelastninger og bomull er bare et av flere eksempler på hvordan industrien selv finner «kreative» løsninger slik at det grønne blir det de til enhver tid tjener mest på. For å løse de store utfordringer innen klær og miljø, trengs pålitelige data som ikke stammer fra industrien selv og som er publisert vitenskapelig. Vi som forskere må få tid til å gjøre annet enn å løpe etter og avlive de verste mytene, vi må blant annet få frem pålitelig kunnskap.

Kjærlighet varer lengst

For alle dere som møter bomullen først og fremst hver morgen dere trekker T-skjorten ned, og jeansen opp og som hver kveld gir kroppen hvile på bomullslakenet når dynen kledd i bomullstrekk, trekkes beskyttende over, vil vi si: ikke la dere lure! Det beste for dere og for miljøet er at dere kjøper det dere liker best, og ikke mer enn at dere rekker å slite det helt ut. Bomull er ikke verre enn andre tekstiler og er et materiale mange i Norge er veldig glade i. Ikke la plastpusherne ødelegge for kjærligheten til et anvendelig og behagelig naturmateriale.

Bomull har en fascinerende historie fordi denne fiberen har vært så viktig i store globale omleggingene med fremvekst av internasjonal handel, slavehandel, kolonialisering, spesialisering, mekanisering og i det hele tatt oppdelingen av verden i rike og fattige. Store norske leksikon er i ferd med å oppdatere tekstilfibrene, og om bomull finnes nå helt nye artikler om dens historie, og dens egenskaper og bruk.

Mer om vår forskning finnes her: https://uni.oslomet.no/klesforskning/

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS