Nå som bunadspolitidiskusjonen er offisielt lagt død av både Norsk institutt for bunad og folkedrakt og Noregs ungdomslag (det skjedde på Det norske teater 26. april i år), dukker en mer spennende bunadsdiskusjon om politikk opp.

Historiker Unni Irmelin Kvam skrev i VG samme dag som bunadspolitiet ble offisielt begravet at «bunaden er et politisk plagg». Der minnet hun om at norske stortingskvinner i 2005 gjorde bunaden til galla-antrekk på Slottet, for å unngå terningkasthysteriet, og hvordan bunadsgeriljaen i dag sprer sitt budskap ikledd bunader fra nord til sør, øst til vest i lokale aksjoner mot nedleggelse av helsetilbud.

Sist vi sjekket Instagram hadde emneknaggen #bunadsgeriljaen 1024 innlegg med flotte, bunadskledde mennesker fra hele landet. Bunaden har en politisk sprengkraft fordi den helt fra starten har vært et politisk plagg og stadig har evnet å bære skiftende budskap.

Eksempel på at klær kan være bærekraftige

Temaet på Det norske teateret i sammenheng med seminaret «Bunaden sitt justisvesen» var akkurat bunadens politiske sprengkraft, utvidet bruk og antall norske garderober med bunader. Om noen ble tilsnakket for 20 år siden fordi de hadde feil sko eller galt hodeplagg til bunaden sin på 17. mai, eller om Se og Hør skrev i 2015: «Her bryter de bunadsreglene», så er det bunadsglede som nå står i fokus.

Det er på tide at også pressen får dette med seg og ikke maler videre på gammelt grums. Det er på tide å bruke den politiske sprengkraften i større debatter. Bunader er i seg selv et eksempel på at klær kan være bærekraftige – og bli elsket.

Vi holder ofte foredrag rundt omkring i verden om tekstiler og bærekraft. I den sammenheng er det to ting vi får veldig gode tilbakemeldinger på; norsk strikkehistorie, strikkeglede samt bunadsbruk.

Ser vi på kvinners garderober er dette det eldste plagget. I alderen 18 til 29 år, var det 76 prosent som hadde bunad i 2016. Det vil si at de ikke behøver å tenke et sekund på hva de skal ha på seg på 17. mai, eller om de skulle være så heldige å bli invitert på gallamiddag på Slottet. Eller skal stille opp i et demonstrasjonstog mot nedleggelse av den lokale fødestuen, for den saks skyld.

Et internasjonalt forbilde

Hva har dette med bærekraft å gjøre? Alt. Vi var nylig i Venezia på en stor ullkonferanse, og der hadde vi en svært hyggelig middag med Livia Firth. Hun er konen til en ikke ukjent skuespiller (med fornavn Colin), men er selv filmprodusent og grunnlegger av Eco-Age.

Vi snakket lenge med henne om våre bunadstradisjoner og hun var lutter øre. Selv har hun laget emneknaggen #30wears, hvor hun bruker klær hun har arvet fra sin mor eller dukker opp på den røde løperen i den samme kjolen om og om igjen.

«But this is so amazing!» utbryter hun om vår bunadsbruk.

Klær som brukes lenge og mye

Å bruke klær mye og lenge er det som betyr aller mest for miljøavtrykket klærne og tekstilene står for. Så mens resten av den klesorienterte miljøverdenen leter med lykt og lys etter klær som varer, som tilpasses den enkelte, som øker og ikke minsker sin verdi over tid, så har altså flertallet av norske kvinner dette allerede.

Det er en verdenssensasjon.

Vår utfordring er å overføre noe av denne erfaringen til å gjelde flere klær og større deler av garderoben. Så opp med nebbet og på med stakken, og bidra til å vise at det er mulig å ta innersvingen på motetyranniet, terningkast og tåpelige klespoliti.

De som broderer på egen bunad får større eierskap til plagget

Derfor lanserer vi herved en helt ny måte å se på klær og tekstiler som ikke handler om en sirkulær, men en oval økonomi. Livia Firth har allerede gitt oss tommelen opp og mener vi er på sporet til en måte å tenke klær og miljø som inkluderer hvordan vi anskaffer og bruker klærne.

Det viser seg at folk som har montert IKEA-møbler har et sterkere forhold til disse fordi de har deltatt – selv gjort noe – for å få dem på plass. Det samme gjelder at vi deltar i prosessen rundt å anskaffe klær, det som på bransjespråket kalles «prosumption» - en kombinasjon av produksjon og konsumpsjon.

Så når den unge jenta eller gutten selv deltar i prosessen, velger seg stoffer og må vente mange måneder før antrekket er klart, da får han og hun selvsagt et annet eierskap til sluttproduktet. De som broderer på egen bunad, vil oppleve det samme.

Klær som ikke er offer for motens påståtte svingninger

Masseproduserte billigklær fra Østen har nå nådd sin «peak» og mange unge stiller spørsmål om hvem som lagde klærne deres. Med en bunad vet de det – eller kan forlange å få vite det.

I tillegg forvalter de plutselig en kulturarv. Ikke som for 100 år siden, da man risikerte å bli spyttet på i hovedstaden for å bære bunad.

Hvis noen skulle vise avsky for klær i dag, måtte det vel være de billigste og syntetiske – som brukes kun én gang før de haster videre til innsamling og såkalt resikulering, dagens DDT – Design Destined for Trash.

Nei, takke oss til OVALe klær: Optimized Value Added Lifespan. Klær som ikke er offer for motens påståtte svingninger, men holdes i aktivt bruk inn i evigheten.