EUs tekstilstrategi ble nylig lansert. Et viktig virkemiddel er et såkalt utvidet produsentansvar, som betyr at produsenter frivillig eller tvungent betaler for miljøbelastningene fra produktet både i bruk og som avfall.

For at dette skal bidra til å løse hovedproblemene i tekstilsektoren, rask vekst i fast fashion og overproduksjon, må det utvidete produsentansvaret målrettes. Vi har et forslag til hvordan det kan gjøres og har kalt det målrettet produsentansvar.

De som forurenser mest bør betale mest

Norge har som alle andre land i Europa fått tre år på oss til å få på plass innsamling, sortering og videreforedling av tekstilavfall. Det haster derfor å få på plass ordninger slik at produsentene betaler for å utvikle systemer, teknologi og infrasystem som trengs. Noen land er godt i gang og Frankrike har innført et system for utvidet produsentansvar for flere år siden.

En god rapport som diskuterer en slik ordning for tekstiler, viser at ordningen er effektiv for å samle inn penger. Det som derimot er vanskeligere, er å få produsentansvaret til å påvirke hva og hvor mye som produseres.

For å få til dette, må prisen for de som selger miljøbelastende produkter være høyere enn for de med produkter som belaster mindre. Dette kalles «differensiering av produsentansvar» og er ønsket i vårt norske avfallsdirektiv, av EØS og i den rykende ferske tekstilstrategien fra EU. Men akkurat hvordan dette skal skje er uklart.

For klær er det svært vanskelig å sette opp klare kriterier for hva som er et godt produkt. Kunnskap og enighet om hvilke klær som er produsert med størst miljøbelastning finnes ikke, og det er svært vanskelig å forutsi hvilke klær som kommer til å bli brukt lenge. Viktig for om vi bruker klærne er passform, størrelser, og om vi liker dem. Dette er kriterier det er svært vanskelig å kreve eller måle. Derfor er det både enklere og sikrere å se hva som faktisk kastes fort.

Snu utviklingen

I vår versjon av ordningen, det vi kaller målrettet produsentansvar, måles produktenes miljøbelastning når klærne er gått ut av bruk, samt hvor mye det koster å foredle de brukte tekstilene og tekstilavfall til gjenbrukbare produkter. Desto kortere brukstid og dyrere avfallsbehandling, jo mer må produsentene betale.

Et viktig mål er å snu utviklingen. Vi må bort fra produkter som brukes stadig kortere og over til produkter som brukes lenger. Når engangsprodukter og produkter med kort brukstid har størst miljøavtrykk, må de fases ut først. De som importerer eller selger klær som aldri blir brukt, eller brukes noen få ganger, bør betale mest. De som selger ting som brukes i ti år eller mer, og kanskje til om med går i arv, bør ikke betale noe. Målrettet produsentansvar setter hale på grisen.

Mengden vil være avgjørende

Vi tenker at i starten vil systemet basere seg på mengden fra hver bedrift som dukker opp i avfallet og i de tekstilene som doneres til gjenbruk. Etter hvert som et digitalt produktpass kommer på plass (dette lanserer EU i tekstilplanen sin), eller vi i det minste får et årstall på klærne, vil det også trekkes inn i beregningen hvor lenge tekstilene har vært brukt. Da vil avgiften bli differensiert basert på følgende: faktisk brukstid og hvor mye det koster å utnytte materialene videre på den måten som belaster miljøet minst.

Dette kan være ulike former for gjenbruk, resirkulering eller energiutnyttelse (at det brennes for å gi energi). Etter hvert som investeringer i bedre og mer lokale løsninger for gjenbruk og resirkuleringssystemer kommer på plass, vil prisene justeres.

Vi ser for oss at analyser av alle de ulike avfallsstrømmene, inkludert den separate innsamlingen av tekstilavfall som kommer på plass fra 2025, vil danne grunnlag for en årlig rapport. Utvikling av metoder for slike «plukkanalyser» er allerede godt i gang i forskningsprosjektet Wasted Textiles.

Rapportene vil vise hvor mye klær fra de ulike leverandørene som finnes i avfallet, og hvor lenge de har vært i bruk. Innsamlerne/grenvinnerne vil bidra med oversikter over hvor mye det faktisk koster å sortere produktene for videre bruk, inkludert ulike tiltak for enkelte reparasjoner for gjenbruk og såkalt materialgjenvinning – som handler om at materialene skal få et nytt liv.

Noen vil også tjene på systemet

Noen klær vil på dette tidspunktet ha en positiv verdi, fordi det har en høy verdi på bruktmarkedet, som da selvsagt kan trekkes fra. Syntetiske tekstiler, som er basert på fossile råvarer, ilegges en ekstra avgift som kompenserer for den forurensing produktet har bidratt med gjennom å spre mikroplast i bruk og vask. Vi trenger slett ikke å analysere alle tekstiler som havner i de ulike innsamlings- og avfallsstrømmer, bare nok til å få frem god statistikk. For en gang skyld er det en fordel at tekstilsektoren har så få og store leverandører.

Høyest avgift vil utløses av klær som ikke har vært brukt, enten det nå er feilvarer, returvarer, overskuddslager eller varer forbruker har kastet med prislappen på. EU ønsker å forby destruksjon av usolgte varer. Det er helt fint, men destruksjon kan også tillates så lenge det koster flesk. Småprodusenter vil ikke fanges opp av det nye systemet, men det viktigste er at de store, som hele tiden pøser på med de store volumene, betaler. Det er de som må ta størst ansvar for overproduksjonen av klær som finner sted.

En av de aktørene som vokser raskest i dag, er nettsalgs-baserte produsenter slik som Shein og Amazon. En av de store fordelene med målrettet produsentansvar, er at de fanges opp like effektivt som de som selger via butikker eller norske nettsteder. Skal avgiften baseres på salg, vil nettsalg fra utenlandske aktører representere et kjempestort smutthull som ellers vil gi disse billigrytterne enda mer fordeler overfor små, norske aktører.

Miljøavgift og nødvendig merking

Det haster å komme i gang og derfor bør et målrettet produsentansvar innføres trinnvis. Det enkleste først: En miljøavgift på alle tekstiler, eller i det minste på alle syntetiske tekstiler (plast), kan innføres omgående.

Akkurat hvordan ordningen blir, er ikke så viktig som det å komme i gang. Det som derimot er viktig, er at pengene forvaltes godt og uavhengig av næringen selv. En mulighet ligger i at Handelens Miljøfond, som allerede mottar én krone for hver plastbærepose, får sitt mandat utvidet til å også å gjelde plast i tekstiler eller alle klær. Alternativt kunne en lignende organisasjon etableres.

Samtidig bør arbeidet med bedre informasjon på produktene starte. I dag er kun informasjon om fiberinnhold og hvordan produktet skal vedlikeholdes pålagt i Norge. Hvis informasjonsplikten utvides med produsent/merke og årstall, enten da produktet ble produsert eller importert, er mye oppnådd. Poenget er at dersom produsent skal holdes ansvarlig for produktets endelikt, trenger vi å vite hvem som er ansvarlig for produktet og når denne bedriften overlot ansvaret til noen andre.

La forurenserne betale så det svir

I EUs miljøstrategi har de en visjon om at Europa innen 2030 har produkter med lang levetid, samtidig som «fast fashion is out of fashion». Dette er selvsagt gode mål, men vi kommer ikke dit uten gode virkemidler. EUs tekstilstrategi har dessverre foreløpig ikke annet enn gode intensjoner og fromme ønsker, som å appellere til fast fashion-bransjen til å ha «færre kolleksjoner i året» å by på. Fordelen med vårt forslag er at det angriper kjernen i problemet.

Produsenter med store volumer og dårlige produkter må betale mest, og import gjennom nettsalg sidestilles med salg i butikk. Målrettet produsentansvar er dynamisk og basert på kunnskap om produktenes endelikt. Prisen produsentene må betale avspeiler de reelle kostnader samfunnet får ved å forhindre forurensing og holde klærne eller materialene i dem i bruk.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap