Bekjempelsen av parasitten Gyrodactylus salaris (Gyro), og gjenoppbyggingen av rammede villaksstammer er en suksesshistorie. Flere av bekjempelsesaksjonene har vært store og komplekse.

I smitteregionene Rana, Vefsna, Rauma og Skibotn deltok over 100 personer i 10 dager bare under selve aksjonsdagene. Arbeidet har satt store krav til presisjon og nøyaktighet. Én overlevende fisk med gyroparasitten kan potensielt føre til mislykket behandling, og vi har dessverre sett eksempler på dette. Vi har imidlertid ikke hatt mislykkede behandlinger siden 2003, da ny metodikk og strategi ble tatt i bruk.

Sett i lys av dette kan vi være stolte av både gjennomføringsevne og alle involverte medarbeidere.

Går etter lakseungene

Parasitten Gyro ble oppdaget første gang i Norge i Lakselva i Misvær i 1975. Den kom via infisert settefisk fra Sverige og spredte seg til en rekke vassdrag via et settefiskanlegg på Sunndalsøra.

Videre spredning har skjedd med vandring av infisert fisk mellom nærliggende vassdrag. Senere har den også kommet til Norge via andre ruter. Sammen med rømt oppdrettslaks har parasitten blitt karakterisert som den største trusselen mot norsk villaks.

Den omtrent en halv millimeter lange parasitten fester seg på laksens hud ved hjelp av kroker. Der spiser den av slimet og huden til lakseungene med den følge at over 90 prosent av lakseungene i elva dør. På en enkelt lakseunge kan det være mange tusen gyroparasitter.

Det er gjennomført flere studier for å undersøke om laksen klarer å tilpasse seg denne utfordringen ved å utvikle resistens mot parasitten. Over 40 år etter at parasitten først dukket opp kan man imidlertid fortsatt ikke se noen slik utvikling. Tettheten av lakseunger holder seg konstant lav i vassdrag der smitten har blitt oppdaget.

En potensiell katastrofe

Smittespredningen skjedde raskt i de første årene etter at parasitten dukket opp i Norge, og miljømyndighetene skjønte at her måtte man gjøre noe hvis det skulle være vassdrag igjen å redde.

Laksestammene i de vassdragene som var smittet lå allerede nede med brukket rygg. Hvis smittespredningen fortsatte kunne den true hele den norske villaksstammens videre eksistens. Parasitten betyr enten utryddelse av laksestammene eller i de fleste tilfeller – at det blir smuler igjen.

Trolig var det relativt få personer som, både den gang og nå, skjønte det fulle potensialet i denne katastrofale introduksjonen, som det så langt har kostet over en milliard kroner å rydde opp i.

Avlivning av all fisk

Miljøforvaltningen med Miljødirektoratet i spissen handlet raskt og pekte på plantegiften rotenon som bekjempelsesstrategi.

Fra før av kjente man godt til rotenon som et middel for avlivning av fremmede og uønskede fiskearter i innsjøer og elver. Rotenon er et naturlig stoff utvunnet av ulike arter i erteblomstfamilien og har svært lenge blitt brukt av ulike urfolk for å skaffe fisk til mat.

Alvorlighetsgraden ved forekomst av gyroparasitten i Norge gjorde at avlivning av all fisk i et vassdrag ble ansett som en akseptabel løsning for å utrydde parasitten. Resultatet var ikke gitt, så dette var en tøff men korrekt avgjørelse av forvaltningen. Ansvaret for å planlegge og gjennomføre behandlingene ble etter hvert gitt til Veterinærinstituttet

Den første behandlingen ble gjennomført i 1981 og den foreløpig siste i 2017. Resultatene har vært oppsiktsvekkende gode. Til sammen er 32 vassdrag friskmeldt etter behandling. Ytterligere 11 er behandlet og under friskmelding. Seks av disse er innenfor smitteregion Rauma og alt tyder på at disse vil bli friskmeldt nå i høst. Friskmelding skjer normalt etter 5 år med overvåkning uten funn av parasitten.

Sju vassdrag har fortsatt forekomst av Gyro. Disse befinner seg i Driva- og i Drammensregionen, og det foreligger planer for bekjempelse av parasitten også i disse.

Rotenon – bedre enn sitt rykte

Bruken av rotenon har vært kontroversiell. I tillegg til å ta livet av fisk, tar den livet av mange bunndyr og insekter som puster med gjeller. På grunn av dette er det en forutsetning at det gjennomføres miljøundersøkelser før og etter bruk, samt en gjenoppbygging av stedets fiskestammer.

Så langt er det ikke påvist negative langtidsvirkninger. I samtlige vassdrag er fisken tilbake og bunndyr og insektsamfunnene gjenoppbygd. Bildet av rotenon som en totalutslettende gift er feil og effekten står i sterk kontrast til det som ofte presenteres i media, nemlig at rotenon tar alt liv.

Motstanden mot rotenon har tid- og stedvis vært veldig stor. En del av kritikken mot metoden har vært preget av prinsipper og mangel på faglige vurderinger. Dette skyldes i stor grad for dårlig informasjon og at man på 1990-tallet opplevde flere mislykkede bekjempelsesaksjoner. Med økt kunnskap om hva en rotenonbehandling innebærer og bedre kjennskap til de konsekvenser og resultater det medfører, er denne motstanden nå betydelig redusert.

Arbeidet med å fjerne parasitten har vært krevende, men historien viser at dette har vært godt miljøvernarbeid. Det er svært sjelden at man har mulighet til å rette opp i slike dramatiske og menneskeskapte miljøproblemer og enda sjeldnere at det faktisk blir gjennomført. Fremmede arter er pekt på som en av vår tids største miljøutfordringer, og de aller fleste artsflyttinger er uopprettelige.

Og så må fiskestammene gjenoppbygges

Etter at rotenon har gjort jobben sin og utryddet fisken med parasitter, må altså fiskestammene gjenoppbygges. Veterinærinstituttet har det faglige ansvaret også for dette arbeidet.

Genbankprogrammet for vill laksefisk ble startet i 1986. I dag finnes det fire genbankanlegg i Norge. Til sammen huser disse 66 bestander av laksefisk, i hovedsak laks, men også sjøørret, sjørøye og relikt laks.

Vefsnavassdraget i Nordland er et eksempel på vassdrag som er blitt reetablert med materiale fra levende genbank. I Vefsna har det blitt satt ut både rogn, ungfisk og smolt av laks fra vassdragets egen stamme.

Totalt er det siden 2013 satt ut om lag 2,4 millioner individ av laks. I 2017 ble det under gytefisktellinger i Vefsna registrert 4 274 laks og 2 686 sjøørret. Dette tilsvarer tettheter på om lag 285 lakser og 179 sjøørreter per kilometer elvestrekning på den elvestrekningen som ble undersøkt, noe som er høyt i norsk målestokk.

Verdien av liv i elva

Veterinærinstituttet har samarbeidet med mange institusjoner, lag, foreninger og enkeltpersoner i dette arbeidet, både lokalt og nasjonalt. Lokalkunnskap har vært og er uvurderlig. En vellykket bekjempelse av parasitten kunne ikke vært gjort uten lokal kunnskap og engasjement.

Det er en kjensgjerning at når laksen forsvinner, så forsvinner mye av interessen for elva. Gleden over at laksen er tilbake og at miljøet langs elvene igjen er levende deler vi med mange. Dette har lokalt stor økonomisk betydning, men også betydning for trivsel og glede for gamle og nye innbyggere.

Gjenoppretting av fiskestammene i elvene er viktig både nasjonalt og internasjonalt, langt utover verdien av kroner og øre. Dette er naturverdier det er verd å kjempe for videre.