Noen av kjemikaliene som brukes for å bekjempe lakselus har vist seg å ha uønskede effekter på livet i havet. Nytten av å fjerne lakselus må derfor vurderes nøye opp mot negative effekter på havmiljøet.

Noe av de vi jobber med på Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Akvaplan-niva, er å finne ut hvordan lakseluskjemikalier spres etter bruk. Hvor havner de? Forsvinner de, eller blir de igjen i havet? Og, viktigst av alt, kan vi komme frem til løsninger som fjerner lakselusa, men forhindrer at kjemikaliene spres i vannmassene og fører til negative effekter på livet i havet?

Syv slag til lakselusa

Lakselus er en av de største utfordringene for fiskehelse i norsk oppdrettsnæring og utgjør en stor trussel mot villaksen. Kort fortalt kan lakselus (Lepeophtheirus salmonis) beskrives som en naturlig parasitt som spiser slim, skinn og blod på både villaks og oppdrettslaks.

I Norge brukes hovedsakelig syv ulike legemidler mot lakselus. Noen midler tilsettes i fôr, mens andre tilsettes i vann. Mengden legemidler som brukes varierer med type stoff; noen legemidler er effektive selv ved lave konsentrasjoner, slik at totalmengden er lav.

Ved bruk av lakseluskjemikalier blir fort en ønsket reaksjon i merd eller i brønnbåt, en uønsket reaksjon i områdene rundt. Krepsdyr og dyreplankton følger vi spesielt godt med på. Disse spiller en stor rolle som næring for de aller fleste arter av fisk og sjøpattedyr. Hvis de får problemer, sprer det seg fort lenger opp i næringskjeden.

Avanserte modeller gir ny kunnskap

For å forstå og forutse hva som skjer med lakseluskjemikalier i havet etter bruk, bruker vi avanserte simuleringer på datamaskinen. Det gjør vi istedenfor å spre lakseluskjemikalier rundt i havet og måle påvirkningen i virkeligheten.

Akvaplan-niva benytter en modell som heter FVCOM til denne simuleringen. Mye i modellen er basert på informasjon samlet inn i felt, eksempelvis dybder, målinger av strøm og værdata. Det som gjør dette til en virkelig bra modell, er at den kan kombinere forskjellige oppløsninger.

Oppløsning i en modell er svært viktig. Det fungerer på samme måte som et digitalt fotografi: med dårlig oppløsning blir detaljene borte. I trange sund og områder med komplisert topografi trenger vi høy oppløsning for å forstå hvordan lakseluskjemikaliene spres, men ute til havs trenger vi ikke den samme oppløsningen.

Hva skjer når lakselusmidler spres utenfor laksemerden?

Informasjonen vi får fra modellen brukes til å vurdere hvor sannsynlig det er med skadelige konsentrasjoner av lakselusmidler i en gitt avstand fra utslippet. Denne kunnskapen bør forvaltningen legge til grunn når de skal vurdere hvor det kan tillates avlusning i merder, og hvor en brønnbåt bør slippe ut behandlingsvannet.

I 2019 gjennomførte Akvaplan-niva en grundig vurdering av miljørisikoen av lusemiddelet hydrogenperoksid ved hjelp av blant annet denne modellen. Vurderingen viste at en konsentrasjon som kan betraktes som risikofri i sjøen, tilsvarer 11 000 ganger fortynnet behandlingsløsning. Lave konsentrasjoner som dette kan gjenfinnes flere kilometer fra behandlingsstedet. For kjappest mulig å fortynne badevannet når det slippes ut i sjøen, anbefaltes det bruk av brønnbåt istedenfor avlusning direkte i merd.

Tester viser at blant annet reker er meget følsomme og dør hvis de kommer i kontakt med legemiddelet deltametrin. Dette gjelder ved konsentrasjoner som er fortynnet 330 ganger fra behandlingsdosen. Vi vet svært lite om hvor lang tid det tar for dette legemiddelet brytes ned i miljøet, men vi vet at det gjerne binder seg til partikler i vann og sediment.

I et nylig NIVA-prosjekt fant vi konsentrasjoner omtrent 100 meter fra anlegget som var mye høyere enn det som laboratorietestene viste er dødelig for reker. Neste steg er å kombinere resultatene fra målinger i sjøen med modeller. Slik skal vi finne ut hvor langt unna en avlusning vi må for at det skal være trygt å være reke i havet.

Legemidler via laksefôret

Som vi har vært inne på, kan lakselusmidler også gis via fôret fisken spiser. Når lus deretter spiser på laksen, får den i seg disse stoffene og dør. Fôrmidlene stopper nemlig prosessen med å danne kitin – som er en del av skallet hos krepsdyr. Men, i havet er det ikke bare lakselus som danner skall. Hvis for eksempel reker, krill og krabber spiser fiskefôr som inneholder såkalte «skall-hemmere», kan også de få problemer ved neste skallskifte.

Forskere ved NIVA brukte resultater fra reke-eksperimenter ved forskningsinstituttet NORCE til å modellere effektene av fôrkjemikaliet diflubenzuron, en «skall-hemmer», på en rekebestand i en fjord. Effekten var avhengig av mengden kjemikalier i fôret og hvor mange reker som spiste av det.

Årstidene så også ut til å være viktig. Dersom rekene fikk i seg en gitt mengde diflubenzuron på våren, fikk det større negative effekter enn om det samme skjedde på høsten.

Forvaltningen av havet trenger mer kunnskap

Noen av spørsmålene som er mest interessant for havforvaltning, fiskere og folk flest, er hvor langt stoffene sprer seg i havet etter en avlusning – og hvor lenge blir de værende i miljøet. Uten kunnskap om dette er det vanskelig å ivareta havmiljøet rundt laksemerdene.

I 2017 og 2019 ble det innført regler om utslippsbegrensninger i nærheten av rekefelt og torskegyteområder takket vare forskning på spredning og effekter av lakseluskjemikalier. Mengden legemidler som blir brukt i dag sammenlignet med situasjonen for bare noen få år siden, er betydelig redusert. Det er positivt, men det er fremdeles mye vi ikke vet.

Vi vet at mengden lakselus må ned for å ivareta fiskehelse og villaks, men det må gjøres på en måte der vi beholder næringskjedens byggesteiner i havet: reker og dyreplankton.