La oss først gå tilbake til 1962, da den amerikanske marinbiologen Rachel Carson satt en støkk i oss. I boka Silent Spring (Den tause våren) skriver hun om en vår uten fuglesang (Carson, 1962). Fuglene er døde på grunn av den økende bruken av kjemisk-syntetiske plantevernmidler (særlig DDT) i det amerikanske jordbruket og skogbruket. Boka var dyster lesning og skapte enorm oppmerksomhet verden over om et tema allmennheten til da hadde hatt lite kjennskap til.

I løpet av kort tid ble boka en internasjonal bestselger – og den markerer på mange måter starten på den moderne miljøbevegelsen. Flere toneangivende miljøvernere, for eksempel filosofen Arne Næss, peker på Silent Spring som starten på deres eget miljøengasjement (Sessions, 1995). Engasjert ble også noen av de sterkeste kreftene i det amerikanske samfunnet, nemlig den kjemiske industrien og det industrielle landbruket og skogbruket. De forsøkte å stoppe utgivelsen. Da de ikke lyktes med det, iverksatte de svertekampanjer mot Carson. Hun ble beskyldt for å være både «fanatisk», «hysteriker» og «kommunist».

Én million arter er truet

I dag, seksti år senere, har vi fremdeles grunn til å være bekymret. Ikke bare for fuglene, men i økende grad for hele naturens tilstand. Denne bekymringen fikk næring da Naturpanelet for to år siden kom med sin første hovedrapport. Rapporten slo fast at menneskelig aktivitet nå truer eksistensen til over én million arter. Samtidig skriver Klimapanelet i sin nylig fremlagte sjette hovedrapport at det ikke står så bra til med klimaet heller. Som om ikke dette er nok, viser FN at vi ikke ligger så bra an til å nå de ambisiøse bærekraftsmålene de lanserte for noen år siden.

Her må vi skynde oss å legge til et viktig poeng. FNs bærekraftsmål handler slett ikke bare om klima og natur, eller miljø som vi gjerne kaller det. Like viktig er det å bekjempe fattigdom, redusere ulikheter og bidra til et anstendig liv for alle verdens innbyggere i generasjoner fremover (Holden & Linnerud, 2021). For Norge handler imidlertid bærekraftsmålene mest om miljø (dette er riktignok en sannhet med modifikasjoner, og det kommer vi tilbake til i avslutningen).

Vi vet hva vi bør gjøre, men hvordan?

Miljøet, og dermed også oss, er altså i vansker, og vi må gjøre noe. Vi må endre måten vi tenker om og behandler miljøet. Vi trenger et grønt skifte. Vi vet nokså godt hva vi bør gjøre for å endre oss, men hvordan gjør vi det? Det er her Isaac Newton kan hjelpe oss på vei.

La oss likevel først bruke litt tid på hva vi bør gjøre. Dette er ikke først og fremst et teknologisk spørsmål. Vi har allerede (nesten) all den teknologien vi trenger. Vi har elbiler, hydrogenbåter, plusshus, karbonlagring og økologisk matproduksjon. Mange andre teknologier er gjennomprøvd og klar til å rulles ut. Med andre ord er det ikke her skoen trykker. Det som mangler, er vilje til og kanskje også kunnskap om å ta disse teknologiene i bruk. Kanskje mangler vi også vilje til og kunnskap om å ta i bruk nødvendige ikke-teknologiske endringer, som å kjøre mindre bil, spise mindre kjøtt og holde oss nærmere hjemmet vårt i feriene. Vi vet hva vi kan og bør gjøre.

Men altså: hvordan endre oss og få til et grønt skifte? Hvordan omstille oss (i den internasjonale forskningslitteraturen kalles dette gjerne transition eller transformation) til et samfunn hvor hensynet til klima og natur får den oppmerksomheten det fortjener? Det er her vi kan få litt hjelp av Newton, eller mer spesifikt hans tre lover (Grøn, 2020).

Samfunnsvitenskapen kan hente inspirasjon fra naturvitenskapen

Newtons tre lover er beskrevet i verket Philosophiae naturalis principia mathematica, kjent som Principia, som kom ut i 1687. Lovene er den dag i dag grunnleggende innen mekanikken og kalles gjerne kraftlovene eller bevegelseslovene. Det er åpenbart en god start, for omstilling krever både kraft og bevegelse.

Her må vi legge til nok et poeng. Naturvitenskapen, som lovene hører til, er grunnleggende forskjellig fra samfunnsvitenskapen. Samfunnsvitenskapen handler om menneskers atferd og er på ingen måte underlagt samme lovmessighet som vi kan finne i naturvitenskapen. En stein følger et bestemt bevegelsesmønster når den slippes fra en høyde. Den påvirkes ikke av at vi observerer den. Et menneskes atferd kan derimot ikke med sikkerhet slås fast i forkant; det kan ende opp med å gjøre noe helt annet enn det vi forventer av det, simpelthen fordi vi observerer det.

Slik sett er naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen grunnleggende forskjellige. Like fullt må det være mulig for samfunnsvitenskapen å la seg inspirere av naturvitenskapen. Såpass tverrfaglige må man kunne tillate seg å være.

Tilbake til Newtons tre lover.

Newtons første lov: treghetsloven

Newtons første lov sier at dersom det ikke virker noen krefter på et legeme, eller hvis summen av kreftene på legemet er lik null, vil det enten forbli i ro eller fortsette å bevege seg med konstant fart i en rettlinjet bevegelse. Det krever altså en kraft både å sette et legeme i bevegelse og å endre legemets hastighet og retning.

Etter vår mening beskriver loven perfekt den situasjonen vi er inne i. Verden, Norge, bedrifter, kommuner og enkeltmennesker har over lang tid beveget seg – og de fortsetter å bevege seg – i en konstant, ikke-bærekraftig bevegelse. Det har ikke vært en kraft involvert som endrer retningen eller hastigheten til denne bevegelsen.

Kanskje er det en litt urettferdig påstand. Det er mange små krefter som i lengre tid har prøvd å påvirke både bevegelsens retning og hastighet. Miljøbevegelsen, for eksempel, gjør det hver dag. Ambisiøse enkeltbedrifter og modige kommuner prøver også så godt de kan. Og mange enkeltmennesker kjemper en utrettelig kamp for grønnere og mer bærekraftige praksiser. Det er derfor mer riktig å si at det ikke har vært en tilstrekkelig kraft til å skape den store bevegelsen, eller hele det grønne skiftet om du vil.

Det store bildet er altså en jordklode som beveger seg i konstant fart i en rettlinjet bevegelse mot en enda mer ikke-bærekraftig femtid.

I forskningslitteraturen om bærekraftige omstillinger er det regimet som forvalter og forsvarer denne konstante bevegelsen (se for eksempel Geels et al., 2016; Köhler et al., 2019; Markard, Raven, & Truffer, 2012). Regimet er det bestående, slik vi alltid har gjort det. Regimet er gjeldende politikk, etablerte praksiser innen departementer og direktorater og ikke minst sementerte holdninger og praksiser hos hver og en av oss. Regimet er vanskelig å endre. Det skal derfor stor kraft til for å endre regimets handlemåte og dermed bevegelse. Så vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort: Vi åpner nye oljefelt, vi bygger nye motorveier, vi setter økonomiske hensyn foran dyrevelferd, og vi drar på helgetur til New York (så snart koronarestriksjonene tillater det).

Newtons poeng er at uten tilstrekkelig kraft vil ingen endring skje. Vi vil ha stø kurs mot en ikke-bærekraftig fremtid. Det høres kanskje opplagt ut. Men noen ganger er det nødvendig å understreke det opplagte: Ingen ting skjer av seg selv!

Dette høres ikke så lystig ut? Finnes det virkelig ikke krefter som kan bidra til å endre kurs? Jo. De må bare være store og ha god fart. Det forteller Newtons andre lov oss.

Newtons andre lov: masse og akselerasjon

Newtons andre lov sier at når et legeme blir påvirket av én eller flere krefter, vil det få en akselerasjon i den retningen kreftene virker. Summen av kreftene på legemet er lik legemets masse ganger legemets akselerasjon.

Skal vi endre regimets bevegelse, trenger vi altså stor nok masse som til sammen gir tilstrekkelig kraft som igjen gir bevegelse. Alternativt kan en liten masse med stor akselerasjon gi samme bevegelse. Vi har mer tro på masse enn akselerasjon når det gjelder store, samfunnsmessige omstillinger. En hyperaktiv miljøbevegelse eller en nyskapende teknologi (liten masse) med økende akselerasjon stanger fort i regimets treghet. Det er bare når massen blir stor nok, at regimet ikke kan riste av seg massenes rop, men må komme massen i møte. Først da blir det endring.

I den nevnte forskningslitteraturen kalles kreftene som oppstår som et resultat av masse og akselerasjon, for nisjer og landskapsendringer. Nisjer er de nyskapende og som oftest teknologiske løsningene som utfordrer regimets vante gang. De har en vanskelig oppgave, for regimet ser som oftest ikke med velvilje på nye måter å gjøre ting på. De slår gjerne tilbake (mer om dette i Newtons tredje lov). Men nå og da lykkes likevel nisjene. Elbilen i Norge er et godt eksempel på det. Den startet som en nisje som utfordret bensin- og dieselbilene. Gjennom hele 90-tallet presset en liten gruppe entusiaster på regimet, og etter hvert lyktes de på en måte som bare kan kalles oppsiktsvekkende. I 1997 ble det registrert 147 elbiler i Norge. I dag summer det omtrent en halv million såkalte ladbare personbiler på veiene. Formidabelt!

Imidlertid var det ikke akselerasjonen som var avgjørende for elbilens suksess. Faktisk gikk det ganske så trått i starten. Det var heller det at massen etter hvert ble stor nok. En masse bestående av bedrifter som kunne tjene penger på elbiler, politikere som trengte en god miljøsak, og ikke minst bilister som ville være med og gjøre en forskjell.

Massen ble til slutt stor nok til å endre landskapet – som er store, ytre endringer som presser på regimet og presser det til å endre kurs. Det kan være naturkatastrofer, menneskeskapte klimaendringer eller press fra tilstrekkelig mange politikere, bedrifter og enkeltindivider med krav om endring. Historien har vist at ingen regimer i lengden kan motstå et slikt press fra en stor nok masse.

Hvordan skape en stor nok masse til å gjøre endringer? I boka Sapiens: A Brief History of Humankind minner den israelske historikeren Yuval Noah Harari oss på at de viktigste tingene i verden bare eksisterer som forestillinger i hodene våre (Harari, 2014). Vi kan ikke se og ta på demokrati, kvinnefrigjøring eller likeverd mellom mennesker. Vi kan heller ikke se og ta på det grønne skiftet. Men vi har muligheten til å forestille oss det, og vi har i tillegg evnen til kollektivt å samarbeide effektivt om å nå denne ideen. Den amerikanske økonomen Robert Heilbroner peker på at når en idé først har festet seg hos mange nok, har den større endringskraft enn presidenter, hærer og lover (Heilbroner, 2011). Ideene – og fortellingene om dem – er altså den største landskapsendringen som kan bevege regimets retning. Og for å minne om det: Regimet er ikke bare politikere og byråkrater. Regimet er også våre egne fastgrodde holdninger og praksiser.

Da er vel alt greit? Vi trenger bare en stor nok kraft som bygger på en historie om det grønne skiftet som mange nok kan kjenne seg igjen i?? Det trenger ikke være tilfellet. Newtons tredje lov skaper nemlig usikkerhet om hvordan denne historien skal legges frem for å få oppslutning.

Newtons tredje lov: Kraft er lik motkraft

Newtons tredje lov sier at når et legeme virker på et annet legeme med en kraft, vil det andre legemet virke tilbake på det første med en like stor kraft i motsatt retning. De to kreftene som omtales i Newtons tredje lov, kalles kraft og motkraft. Kraft og motkraft virker alltid på to forskjellige legemer og er like store og motsatt rettet.

Det er ikke så vanskelig å skjønne at det er slik. Slå knyttneven i veggen, og du merker godt at veggen slår tilbake. Kast en ball så hardt du kan mot en vegg, og du vil fort finne ut at veggen kaster ballen (nesten) like hardt tilbake. Skrik til noen, og du vil fort kunne merke at de skriker like høyt tilbake.

For det grønne skiftet betyr dette at det er avgjørende å tenke på motkreftene som uansett vil dannes. Man bør også tenke gjennom hvordan historien mottas hos dem man prøver å overbevise.

I romanen Menneske og maktene gir Olav Dunn et godt bilde på hva som skjer hvis man vil for mye for raskt (Duun, 1968 [1938]). Skal man overbevise noen om at de skal tro på en historie, må man tenke litt, som når man fisker kveite. Når man først har fått kveita på kroken, nytter det ikke å dra inn snøret alt man orker. Da legger kveita seg på tvers og blir umulig å få opp. Man må heller bruke list og dra forsiktig, slik at kveita nesten uten å merke det kommer på høykant. Da kan man forsiktig dra fisken inn.

Vi prøver ikke å si at folk er som kveita. Heller ikke at man skal bruke list for å overbevise noen. Det vi vil frem til, er at man må passe seg for ikke å tråkke for hardt på gassen. Dersom man overøser og kanskje overhøvler folk med den riktige løsningen, oppnår man trolig bare at, ja, de stiller seg på tvers og stritter imot. Ingen kveite og intet grønt skifte på den måten.

Det er ikke vanskelelig å finne eksempler på at tiltak som skal fremme det grønne skiftet, har blitt møtt av motstand. Kraftig motstand. Da Norges vassdrags- og energidirektorat for noen år siden la frem en plan for utbygging av vindkraft i Norge, utløste det en bølge av bunadskledde demonstranter landet over (NVE fikk mye kjeft for planen, men de gjorde faktisk bare det politikerne hadde bedt dem om). Motkreftene mot planen ble mobilisert i den grad at nye vindkraftprosjekter inntil videre er lagt på hylla i påvente av bedre vær. Andre eksempler på grønne tiltak er forslag til forskjellige former for miljøavgifter som forutsigbart nok har ført til bompengeopprør, gule vester og rasende nettroll.

Man kan ikke forhandle seg frem til alt. Noen vil alltid være misfornøyd og kjempe imot. Noen ganger må man gjøre det som må til, selv om det er ubehagelig både for den som bestemmer, og den som blir bestemt over. Den store massen, den som skaper den tilstrekkelige kraften til endring, bør det imidlertid være mulig å få med seg. Erfaringene med innføring av ulike typer restriksjoner og virkemidler ved håndtering av koronapandemien viser at det går an. Får vi like stor tilslutning om behovet for det grønne skiftet som for aksepten for koronatiltak, er mye gjort. Så hvordan skaffe en slik tilslutning?

Tre råd til veien videre

Mens mange opplever trusler mot klima og natur som fjerne og vage, vil konkrete miljøtiltak oppleves som konkrete og smertefulle. Og mens noen interesser tjener på tiltakene, vil andre tape på dem. Dette gjør miljøpolitikk spesielt utfordrende.

Hva kan gjøres?

For det første må vi formidle hvorfor vi skal jobbe mot dette målet. Vi må, som Harari understreker, fortelle historier som berører oss, som engasjerer og blir forstått. De som jobber for et grønt skifte, må aldri slå seg til ro med at de formidler en form for sannhet som alle forstår, og at skeptikerne er ignoranter som ikke har forstått noen ting og dermed lett kan overses.

Den britiske filosofen John Stuart Mill peker tvert imot på at alle sannheter må begrunnes og forsvares ofte og fryktløst. Hvis ikke vil de, uansett hvor sanne de er, bli sett på som døde dogmer og ikke en levende sannhet (Mill, 2011). Det grønne skiftet risikerer da å bli en formell øvelse uten mål og mening. Den største faren er ifølge Mill at sannhet uten et kontinuerlig og fryktløst forsvar ender opp som et lett bytte for dem som angriper den. Uten våpen står tilhengerne av det grønne skiftet forsvarsløse tilbake, og dyktige demagoger får en oppmerksomhet de knapt fortjener. Samtidig er det viktig at tilhengerne av det grønne skiftet – i tråd med Newtons tredje lov – ikke går for hardt frem.

For det andre må det grønne skiftet oppleves som rettferdig. De pågående diskusjonene om nye miljøavgifter, flere bomringer, økte ulikheter og høyere skatt på havbruk og vindkraft viser med all tydelighet at det grønne skiftet ikke kan løsrives fra en idé om rettferdighet.

Det var nettopp denne erkjennelsen som var det viktigste bidraget til Verdenskommisjonen for miljø og utvikling da de i 1987 la frem rapporten Vår felles fremtid (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987). Rapporten slo i klartekst fast at det å bekjempe fattigdom, sikre rettferdighet og beskytte miljø er flere sider av samme sak. Fattigdom, rettferdighet og miljø kan ikke ses på som isolerte problemer. De påvirker hverandre, og de påvirkes av hverandre. De er uatskillelige.

En slik erkjennelse gjør nok ikke det grønne skiftet enklere. Men den gjør det lettere å få tilslutning til troverdige og akseptable historier om det.

Det grønne skiftet må for det tredje være et resultat av en demokratisk dialog. Den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, hevder hardnakket at svarene på hvorfor og hvordan må skje i form av en åpen, kontinuerlig, informert og demokratisk dialog og hva som er viktig for oss som samfunn og som enkeltindivider (Sen, 2009). I en demokratisk dialog er din gjennomtenkte mening like viktig som min. Samtidig må meningsutvekslingen bygge på den beste kunnskapen vi har. Det kan ikke være opp til hvem som helst å mene det man vil.

Kanskje taper vi noen slag, men vinner krigen

Alle alternativer til en demokratisk dialog – fra det å sette sin lit til den grønne diktatoren som forteller deg hvordan du skal opptre (men ikke nødvendigvis hvorfor), til det å stole på den grønne bedriftslederen (som forteller deg hvorfor du skal velge deres produkt, men ikke hvordan du ellers skal leve ditt liv) – er dårligere valg.

Demokratisk dialog kan høres kjedelig, ineffektivt og tidkrevende ut. Og det er den. Uansett må vi ha tro på at den langsomme, demokratiske dialogen gir gode og varige løsninger – eller fortellinger om du vil.

Kanskje taper vi noen slag med denne demokratiske dialogen. På lang sikt øker i alle fall mulighetene vi har til å vinne krigen mot et ikke-bærekraftig samfunn.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap