Racehl Dolezal utga seg for å være svart i årevis. Men hun er ikke den eneste. Bare den siste måneden har ytterligere to profilerte personer i USA stått fram og erkjent at de har løyet om å være svarte.
Racehl Dolezal utga seg for å være svart i årevis. Men hun er ikke den eneste. Bare den siste måneden har ytterligere to profilerte personer i USA stått fram og erkjent at de har løyet om å være svarte.

Hvorfor utgir hvite personer seg for å være svarte?

KRONIKK: Det at noen stjeler svarte mennesker eller urfolks identiteter, er en utfordring for deres rettigheter.

Publisert

Samtidig som USA har store problemer med åpenbar og grov rasisme, skriver verdenspressen om hvite amerikanere som har løyet om å være svarte.

Det mest kjente eksempelet er Rachel Dolezal, en «svart» leder i lokalsamfunnet som i årevis hevdet at hun var afroamerikaner. I 2014 avslørte foreldrene hennes at hun ikke hadde svarte forfedre. Bare den siste måneden har ytterligere to profilerte personer i USA stått fram og erkjent at de har løyet om å være svarte. Én var professor i afroamerikansk historie og den andre en svart lokalsamfunnsleder fra Indianapolis.

Listen over personer som ikke er urinnvånere, men som har tilegnet seg urinnvåneridentitet, er enda lengre. Det interessante, og det mange har til felles, er at de har hatt akademiske posisjoner eller sosiale roller der de fikk merverdi og troverdighet av å framstå som noe annet enn det de var. For eksempel som professor i urfolksstudier eller afroamerikansk historie, eller som ledere eller aktivister i lokalmiljøet.

Fenomenet kan virke forvirrende. Det har i senere tid også blitt brukt av kritikerne av Black Lives Matter-bevegelsen. Som et eksempel hadde den russiske nyhetskanalen RT nylig et innslag der de presenterte fenomenet som et «bevis» på at BLM-bevegelsen i stor grad overdriver omfanget av rasediskriminering i USA. De spør om ikke det sterke ønsket om å være svart i seg selv, er et bevis for at det finnes et svart privilegium?

De omorganiserte seg og kom med et nytt krav som gikk ut på at også de var innfødte eller urfolk, og derfor hadde krav på særrettene de tidligere hadde protestert mot.

Laura Orvokki Junka-Aikio

Identitetsappropriering og urfolks innflytelse og styrke

Dette fenomenet diskuteres i økende grad innenfor urfolksstudier i Nord-Amerika og omtales som raseskifte, eller «racial shifting» på engelsk. Begrepet ble utviklet av den amerikanske antropologen Circe Sturm, som undersøkte hvorfor amerikanere som tidligere hadde definert seg som hvite plutselig tok konstruerte Cherokee-identiteter, selv om de ikke var av relevant Cherokee-avstamning.

I den senere tid har diskusjonen handlet spesielt om Canada. Der er hvite personer som overtar innfødt tilhørighet en raskt voksende trend.

Endringen gjenspeiler en utvikling av urfolks rettigheter og tilhørende framgang, samt styrkingen av deres kultur, ifølge forskning fra disse områdene. I økende grad blir urbefolkningen sett på som innehavere av særretter. Samtidig øker interessen for deres kunst og kultur.

Men det er ikke slik at alle de som skifter rase ønsker å bli urfolk fordi de setter pris på tilhørighet til kulturen.

Hevdet de var urfolk for å få særrettighetene de tidligere hadde protestert mot

Grupper for hvites rettigheter i Canada protestert mot styrking av urfolks territorielle rettigheter, ifølge en ny bok av den canadiske sosiologen Darryl Leroux. Disse gruppene fryktet at fremvekst av urfolks territorielle rettigheter skulle føre til at deres egen tilgang til land og ressurser ble innskrenket.

Da urbefolkningens rettigheter ble stadfestet, endret de hvite grupperingene strategi. De omorganiserte seg og kom med et nytt krav som gikk ut på at også de var innfødte eller urfolk, og derfor hadde krav på særrettene de tidligere hadde protestert mot.

En påfallende lik utvikling har også funnet sted i Finland. Etableringen av Sametinget på 1990-tallet, og spesielt diskusjoner rundt samers landrettigheter, var starten på en langvarig konflikt om hva som er sameidentitetens grenser. Prosessen har blitt inngående gransket av kulturhistorikeren Veli-Pekka Lehtola og sosiologen Erkki Pääkkönen, men på grunn av språkbarrieren har få personer utenfor Finland tilgang til den vitenskapelige undersøkelsen og resultatene.

Både i Canada og Finland blir sosiale bevegelser som urettmessig tilegner seg urfolkidentitet nå betraktet som en betydelig utfordring for urfolks rettigheter. I Finland eskalerte situasjonen så kraftig at samene selv tok problemet til FNs menneskerettighetskomité. I uttalelsen fra FN ble Finland kritisert for å ha tvunget det Finske Sametinget til å godkjenne og ta inn personer i valglisten som ikke fylte kriteriene i Finlands lov om sametinget. Dermed hadde staten krenket og brutt samenes rett til kollektiv selvbestemmelse. En nylig nyhetsreportasje fra NRK viser at raseskifte nå også er en trussel mot den nordiske samekonvensjonen.

Dette beviser selvsagt ikke at det å være svart har blitt et privilegium. Det som derimot bevises, er at det finnes hvite personer som er villige til å misbruke antirasistiske lover til egen vinning

Laura Orvokki Junka-Aikio

Hvitt privilegium

Svarte personer i USA og Canada har ikke opplevd en tilsvarende myndiggjøring som det urbefolkningen har. Disse landene har imidlertid et politisk system med positiv særbehandling som skal motvirke mengden av strukturell rasisme og diskriminering, for eksempel gjennom rekrutterings- og opptaksregler, stipend og andre jobb- og studiemuligheter som er øremerket fargede personer.

Selv om slike politiske virkemidler er på plass for å ta fatt i den strukturelle rasismen i samfunnet, vil de på individnivå kunne danne en arena der det å feilaktig utgi seg for å være svart (eller innfødt/urinnvåner) kan virke attraktivt. Dette beviser selvsagt ikke at det å være svart har blitt et privilegium. Det som derimot bevises, er at det finnes hvite personer som er villige til å misbruke antirasistiske lover til egen vinning, og at implementeringen av positiv særbehandling ikke fungerer spesielt bra.

Ønsker de å distansere seg fra sin hvithet?

I den store sammenhengen kan raseskifte også tyde på at en nasjonal identitet for hvite ikke lenger er så tiltalende. Kanskje har det å være hvit rett og slett blitt veldig kjedelig, nøytralt og innholdsløst i det postmoderne samfunnet?

Da Circe Sturm intervjuet «Cherokee-skiftere» oppdaget hun at motivasjonen var forskjellig, men at alle ønsket å distansere seg fra sin «hvithet» som hadde blitt et symbol på rotløshet og andre misforhold i dagens samfunn. Samtidig var det også hvitheten som definerte privilegiene deres sammenlignet med Cherokee-motpartene. At de faktisk frivillig kunne distansere seg fra sin hvithet, bekreftet også posisjonen deres på toppen av rasehierarkiet.

Jeg kan være enig i at «raseskifte er et symptom som viser at en verden med gamle rasehierarkier utfordres stadig oftere. Men som fenomen har det bidratt til å motvirke denne utviklingen, og dra fordel av alle mulighetene som gjeldende tiltak for bekjempelse av strukturell rasisme gir urfolk og minoriteter.

Hvite personer som utgir seg for seg å være urfolk eller svarte, handler derfor ikke om å bekjempe rasisme – det er bare et uttrykk for samtidens forlengelse av det hvite privilegiet.