Døgnpostene har ofte ikke like gode rutiner, prosedyrer eller opplæring. Det rammer både medarbeidere og pasienter, skriver kronikkforfatteren.
Døgnpostene har ofte ikke like gode rutiner, prosedyrer eller opplæring. Det rammer både medarbeidere og pasienter, skriver kronikkforfatteren.

Pasientombudets harde fakta viser til at etikken i helsetjenestene er på vikende front

KRONIKK: Vi behøver ikke flere ord fra myndighetene om kvalitetsforbedringer, vi trenger rom til å handle, skriver lederen for Rådet for sykepleieetikk.

Publisert

Når usikkerheten om egen framtid er et faktum, kan pasientens møte med helsepersonell sette dype spor.

I en sårbar situasjon er nettopp disse møtene ofte skjellsettende for mestring, trygghet og hjelp til å gi styrke og håp for dagene som ligger foran. Det er helt vesentlig at pasienten møter både faglig kompetanse og omsorg.

I våre yrkesetiske retningslinjer i Norsk Sykepleierforbund (NSF) er det klart definert at «sykepleieren understøtter håp, mestring og livsmot hos pasienten, og sykepleieren ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg.»

Dette er hva som skiller vårt yrke fra de fleste andre. Premissene for om en revisor eller rørlegger skal gjøre en god jobb, avhenger som oftest bare av deres dyktighet. Om sykepleieren skal utøve god pasientbehandling, er kompetansen en viktig faktor, men like viktig er pasientens opplevelse av omsorg. I dette skjæringspunktet skapes tillit.

Det er mye som kan gå galt om ikke etikken vinner plass.

Halvparten klager på hvordan tjenestene er utført

Hvert år kommer det en årsmelding fra Pasientombudet som avdekker klager som er kommet fra pasienter eller brukere. Ombudet arbeider for å ivareta pasienters og brukeres behov, interesser og rettsikkerhet. Det utbetales betydelige erstatningssummer hvert år.

Dette er en melding jeg mener burde få mye større oppmerksomhet. Rapporten levner ingen tvil: det er rom for forbedringer. Noen av de samme forbedringsområdene kan vi lese om år etter år.

I årsmeldingen fra 2019 heter det: «Over halvparten av henvendelsene dreide seg om misnøye med selve utførelsen av tjenesten, som for eksempel forsinket diagnostisering, lite omsorgsfull behandling, spørsmål om feil behandling, pasientskade, samhandlingsvansker og svikt i pasientforløp, henvisninger som er mangelfulle eller forsinket, mangelfull informasjon, kommunikasjon og språkproblemer». Om vi tar for oss meldingen fra 2018, er det i stor grad de samme områdene som svikter.

Det er ingen tvil om at alle sykepleiere og andre som arbeider innen helse er fullt ut ansvarlig for utøvelse av sitt yrke. Det finnes ingen unnskyldning for å være uhøflig, upålitelig eller lite omsorgsfull.

Ledernes ansvar

Ledelsen i sykehus og kommunale helsetjenester har et betydelig ansvar. Spesialposter som intensiv, barneintensiv og operasjon har tradisjonelt gode opplæringsprosedyrer, mer tid til fag og større andel av hele stillinger. Poliklinikkene har et stort fortrinn, da de ikke er åpne om natten. Det er utvilsomt døgnpostene, som hjerte, ortopedi og lunge, som bærer en altfor stor byrde med øyeblikkelig hjelp hele døgnet, for få senger og store utfordringer med å samle troppene.

Døgnpostene har ofte ikke like gode rutiner, prosedyrer eller opplæring. Det rammer både medarbeidere og pasienter. Her er det et stort forbedringspotensial som er helt kritisk å få på plass.

Et målrettet forbedringsarbeid må omfatte alle, og lederne må legge til rette for nettopp dette. Hensikten er at alle ansatte skal nås med det samme budskapet om forbedring, og alle må få mulighet til å delta.

Helsepersonell har en plikt til å melde fra i det vi kaller avvikssystemet når uhell eller nesten-uhell har skjedd. Dette er av stor betydning for alle parter, og avvik som gjelder arbeidsmiljøet er også svært betydningsfullt. Ingen leder kan drive forbedringsarbeid på områder som holdes skjult.

Vi er fullbooket

Vi behøver ikke flere ord fra myndighetene om kvalitetsforbedringer, stortingsmeldinger om samme emnet, retningslinjer og nye maler på oppfølgingsplaner. Vi er helt fullbooket.

Sykepleiere og helsefagarbeidere behøver fulle stillinger da det skaper kontinuitet. Det må settes av tid til tverrfaglig kommunikasjon, kompetanseheving, forbedringsarbeid og etisk refleksjon.

Vi behøver ledere som gir tydelige signaler til omverdenen om dette er umulig av budsjettmessige årsaker eller andre forhold.

Faget i front

I Norsk Sykepleierforbund har vår forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen gått til valg på «med faget i front». Det er nettopp det perspektivet som først og fremst må dominere i tida som ligger foran, og som jeg håper alle sykepleiere kan hegne om.

Som sykepleiere har vi et samfunnsoppdrag og etikken rager over alt. Den er selve grunnlaget for vår utøvelse av god sykepleie. Vi har ingen plikt til å utføre eller hoppe over oppgaver som bryter med de yrkesetiske retningslinjer.

Om det skjer, er det er stort etisk dilemma som bør fremmes for Rådet for sykepleieetikk. Vårt mandat er å være en ressurs for alle som har et etisk dilemma knyttet til helsetjenestene, og vi svarer på alle henvendelser vi mottar. Vi bidrar også i det offentlige rom med kronikker og bidrag eller undervisning. Alt for å gi etikken sin rettmessige plass.

Hva er de beste valgene?

Etiske refleksjonsgrupper bør ha sin naturlige plass i alle enheter med pasienter. Hva er det beste for pasienten? Hvilke valg er til det beste? Det kan også gis rom for å diskutere etiske problemstillinger i organiseringen av arbeidet. Hva innebærer etiske beslutninger?

K. E. Løgstrup, den danske teologen og filosofen, hevder at etikken vokser fram i samtalen og i ulike møter mellom mennesker. «Vi har alltid noe av den andres liv i våre hender» er Løgstrups konklusjon. Det understreker alvoret. Det er de menneskelige faktorer i møte med pasienten som gjelder.

Etikken er kompasset

Så tilbake til mitt spørsmål; hvorfor er etikk så viktig? Etikken viser vei, den er kompasset. I helsetjenestene er vi et team rundt pasienten. Det fordrer at vi sammen studerer kompasset og blir enige om den beste veien.

Myndighetene har klare krav om å gi likeverdige, omsorgsfulle og faglig forsvarlige tjenester, uansett hvem du er eller hvor du bor. Dette er en målsetting som bygger på en god etisk tenkning.

De yrkesetiske retningslinjene våre sier det klart: «Sykepleie har sitt etiske fundament i sykepleiens grunnlag og yrkesetiske retningslinjer, og sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig.».

Vi har ordene, vi behøver bare mulighet for handling i alle deler av helsetjenestene.