Nå må vi starte å snakke om kysten vår. Kun 3,6 prosent av kyst- og havområdene vernet. Og mens vi prater vedtas stadig nye utbygginger, skriver kronikkforfatteren.
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Mens Norge planlegger forsvinner kysten bit for bit
KRONIKK: Det haster å verne deler av kysten vår nå. Restaurering av natur er ikke bare økonomisk kostbart, men umulig når sprengladningene er avfyrt, det fredede skipsvraket er knust og korallene drept, skriver kronikkforfatteren.
I desember kom klima- og miljøminister Espen Barth Eide hjem
fra naturtoppmøtet med en ny naturavtale i kofferten. I februar annonserte han
at Norge starter arbeidet med en ny naturplan.
Midt i det som omtales som en naturkrise, har Norge bidratt
til en internasjonal avtale om 30 prosent vern av verdens natur på land innen
2030. I tillegg skal 30 prosent av all ødelagt natur restaureres.
Søkelyset på økonomisk verdiskaping er så stor at vi overser at vi bor midt i verdens unike naturlandskap.
I Norge har debatten bare så vidt begynt. Så langt har vi
vernet 17,6
prosent av
Norge. Det meste er høyfjell, og debatten rundt hytteutbygging er i full gang.
Men nå må vi starte å snakke om kysten vår. Kun 3,6 prosent
av kyst- og havområdene vernet. Og mens vi prater vedtas stadig nye
utbygginger.
Det skjer i
våre egne kommuner
Arealendringer er den alvorligste trusselen for
naturmangfoldet. Selv om natur er beskyttet gjennom lovverk og reguleringer,
gis det unntak og tillatelse til nye inngrep.
Ofte står det ressurssterke interesser bak utbyggingsplaner.
Med investorers ønske om økonomisk vinning fristes kommunepolitikerne til
reguleringer med lovnad om aktivitet og arbeidsplasser.
Allerede beskytta
områder omreguleres til ny industri. Og planene blir velsignet av Kommunal- og
moderniseringsdepartementet.
Nå er det i stedet på tide å gjenbruke industritomtene. Å
forvalte disse videre med ny fremtidsrettet industri er å satse både på næring
og miljø.
Kampen står
i havgapet
Blant kystfolket er også vestlendingene kjent for å være
driftige. Søkelyset på økonomisk verdiskaping er så stor at vi overser at vi
bor midt i verdens unike naturlandskap.
I min hjemkommune, Møre og Romsdals Averøy, er kommunen til stadighet på
næringslivets toppliste for vellykkethet. Et område med stor aktivitet,
verdiskaping og tilrettelegging av industri langs kystlinja. Her er det mange nytta
industritomter som kan gjenbrukes.
Likevel må vi kjempe kampen i havgapet på nytt og på nytt. For
de små arealene som fortsatt ligger igjen mellom utbygninger. For verdifull kystnatur
og freda kulturminner på land og under vann. For et friluftsområde med nærturen
som løfter folkehelsa mot nye høyder.
For mens jeg skriver har høringsfristen på nytt gått ut for søknaden
om det landbaserte oppdrettsanlegget. En søknad som støttes av
kommunepolitikerne. Et anlegg som vil bygge ned naturen over og under vann, med
utslipp av store mengder forurensning rett over tareskog og rødlista koraller
av stor naturverdi.
Naturplanen
og arealforvaltning
Med erfaringene fra vår egen kommune ser vi at arealforvaltningen
igjen må bli ivaretatt av Klima- og miljødepartementet.
For Norges forpliktelse i FNs nye naturavtalen og kampen om de små bitene som
er igjen av kystnaturen.
Tar vi vare på naturen blir behovet for restaurering mindre.
Restaurering av natur er ikke bare økonomisk kostbart, men umulig når
sprengladningene er avfyrt, det fredede skipsvraket er knust og korallene
drept.
Det haster å verne deler av kysten vår nå. Mens Norge
planlegger forsvinner den bit for bit. Nå må vi stoppe opp og vente til den
nasjonale naturplanen foreligger, før nedbyggingen får lov til å fortsette.
LES OGSÅ:
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?