Energikrisen har vist oss hvor avhengig Europa er av norsk gasseksport. Norsk gass dekker i dag en fjerdedel av EUs gassbehov. Gass brukes blant annet til produksjon av gjødsel, strøm, og varme i hjem og industri.

Norsk gasseksport er uunnværlig på kort sikt, men ingen permanent løsning for å nå internasjonale klimamål. Den må erstattes med et brensel uten utslipp. I dag er hydrogen den heteste etterfølgeren – det har tilsvarende egenskaper som gass og kan brukes i fremtidens transport på land, på vann, og i luften.

En avgjørende problemstilling er imidlertid hvordan hydrogenet skal produseres. Mens oljeindustrien forfekter sine egne løsninger og vindkraftbransjen tror hemningsløst på havvind, mener vi det er vanskelig å komme utenom kjernekraft når gullalderen for norsk gass tar slutt.

Å gå til sengs med fienden

Fra oljeindustriens side er det nærliggende å omgjøre gassen til hydrogen i en prosess hvor CO₂ lagres. Men dette såkalte «blå» hydrogenet blir atskillig mindre lønnsomt.

Omdanning fra gass til hydrogen medfører store energitap i prosessen. Tar vi med energien som trengs for å lagre CO2, sitter vi igjen med om lag halvparten av energien vi startet med.

På kort sikt er det bra business for oljeindustrien, men en katastrofe for lønnsomheten til et samfunn med hydrogen som bærebjelke. Det gir neppe nok hydrogen til at det vil lønne seg med dyre hydrogenrør for eksport til Europa.

Dessuten er det fremdeles knyttet stor usikkerhet rundt klimaavtrykket til hydrogen fra naturgass. Metan, hovedkomponenten i naturgass, er en 28–84 ganger kraftigere klimagass enn CO₂, hvor kun små lekkasjer har store konsekvenser for klimaet. Det er risikabelt å erstatte gass ved bruk av gass.

Norsk kjernekraft kan forandre alt

Et bedre alternativ er å spalte hydrogenet ut av vann ved hjelp av strøm, såkalt elektrolyse. Hydrogenet blir her utslippsfritt dersom strømmen kommer fra klimavennlige energikilder.

Det som gir mest for pengene er å ha stabil tilgang på strøm hele tiden, uavhengig av været. Vindkraft gir her for mye rykk-og-napp produksjon, noe som gjør den lite egnet til å stå på egne ben. Med ønsket om kontinuerlig hydrogenproduksjon, har vi ikke noe annet valg enn å gå for kjernekraft.

En kjernereaktor produserer ikke bare strøm døgnet rundt, men også varme. Mens hydrogenet vanligvis hentes ut fra flytende vann, vil man her kunne benytte vanndampen som lages i reaktoren. Elektrolyse med vanndamp krever 30 prosent mindre strøm for å lage samme mengde hydrogen.

For å skaffe en årlig energimengde tilsvarende norsk gass med hydrogen, vil vi trenge en installasjon på 172 gigawatt med kjernekraft. Det er like mye kraft som kreves for å hurtiglade en million Tesla Model S til enhver tid og vil kreve et areal på størrelse med halve Oslo (208 kvadratkilometer).

Ifølge NVE sine tall på investeringskostnader, vil dette koste anslagsvis fem norske statsbudsjett (8700 milliarder norske kroner).

I fremtiden kan ny reaktorteknologi som opererer på enda høyere temperaturer også lage hydrogen direkte ved oppvarming av vann, uten behov for strøm. Slik vil man redusere investeringsbehovet til anslagsvis en tredel. Investeringen blir da i underkant av to norske statsbudsjett (3100 milliarder norske kroner), som er det samme beløpet vi har brukt på olje og gass de siste 18 årene.

Havvind i tvilsomt farvann

Til sammenligning ville havvind – selv med svært optimistiske antagelser – behøvd en installasjon på 398 gigawatt for å erstatte all norsk gasseksport med hydrogen. Det er mer enn 13 ganger mer havvind enn regjeringens ambisjon innen 2040 og vil trenge midler tilsvarende 68 år med norske olje- og gassinvesteringer.

En mer realistisk utbygging ville derimot krevd mer enn to tredeler av vår andel av Nordsjøen

(102 900 kvadratkilometer) – altså tre ganger arealet til Vestland fylke. Et slikt norsk hydrogeneventyr med havvind ville kostet 26 100 milliarder norske kroner – tilsvarende to og en kvart ganger verdien på det norske oljefondet – ifølge tall fra NVE.

På den dypeste havbunnen ute i Nordsjøen produseres den dyreste vindkraften i hele Europa. Dersom havet er dypere enn 70 meter, kan man ikke feste vindturbinene i havbunnen. Da må man bygge flytende havvind. Den er anslagsvis dobbelt så dyr som bunnfast havvind.

Det er forutsetningene med dypt vann og vanskelige bunnforhold som gjør det dyrt å bygge havvind i den norske delen av Nordsjøen. Høy kompetanse har vi heller ikke; det meste av komponentene må kjøpes utenfor Norges landegrenser.

Verdensmestere på hydrogen

Da kan vi like gjerne gå for kjernekraft i stedet, hvor hovedkomponentene er serieproduserte som hyllevare i fabrikk og alt kan settes sammen som legoklosser, slik Norsk Kjernekraft AS har tenkt å gjøre. Vi har den beste beliggenheten sett i lys av geologisk stabile grunnforhold, god tilgang på kjølevann, samt en industri som er god på sikkerhet.

Sett opp imot havvind, vil hydrogenproduksjon basert på kjernekraft gi en investerings-rabatt på minst 67 prosent og en natur-rabatt på over 99,8 prosent. Ja, hydrogen fra kjernekraft er også kostbart, men det er det soleklart rimeligste og mest naturvennlige alternativet.

Dette kommer av at kjernekraft trenger lite plass for å produsere energi, leverer strøm døgnet rundt, og kan lage vanndamp som gjør produksjonen av hydrogen mer effektivt.

Historisk er vi allerede verdensmestere på hydrogen. Mangelfull tilgang på stabil kraft er det eneste som mangler. Kjernekraft kan slik sett skape verdier for Norge det neste århundret og dermed sikre vår velferd. Med andre ord, det er på tide å gi bånn gass for å erstatte norsk gass.

LES OGSÅ:

Eldre og unge er enige om å leve klima­vennlig, men ikke om hvem som er best

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap