«En krise kommer sjelden alene», sies det. Det var tittelen på en fransk kortfilm fra 1903. Slik er det også med klimakrisen. Den slår tett følge med naturkrise og energikrise. De tre krisene har en gjensidig påvirkning på hverandre som partene i et uløselig trekantdrama.

Dersom verden skal komme igjennom en grønn omstilling og nå FNs klimamål trenger vi tre ganger mer strøm i 2050. For å få nok strøm må vi sette av tilstrekkelig med areal for å produsere energien vi trenger. Men: Beslaglegning av areal skader økosystemer som i sin tur forsterker klimaendringene.

• Les også: Radioaktivt avfall kan håndteres trygt
• Les også: Fakta og tøv om radioaktivt avfall

Hvordan forhindre dette dramaets utspillelse på planeten vår?

En ny studie fra NTNU i samarbeid med Grenoble Institute of Technology har vi utført en systematisk undersøkelse av arealbruken av samtlige energiløsninger. Vi har analysert 870 kraftverk over hele verden; deriblant solkraft, vindkraft, vannkraft og kjernekraft. Studien ble nylig publisert i verdens største vitenskapelige tidsskrift – Scientific Reports, som tilhører Nature sitt forlag.

Et av resultatene er at vannkraften er den mest arealeffektive fornybare energikilden på verdensbasis. Dette bryter med en kjent oppfatning om at solkraft er den mest konsentrerte fornybare energikilden.

En verden i økosorg

Forskningen vår viser at dersom vi skal følge det internasjonale energibyrået (IEA) sitt nullutslipp scenario, så vil naturinngrepene i verden øke seks ganger frem imot 2050. Det er med andre ord umulig å løse klimakrisen uten å gå på et alvorlig kompromiss med naturkrisen dersom dagens energipolitikk gjennomføres.

Verdens strømproduksjonen for 2050 vil med dagens energiplan kreve et areal like stort som halvannen ganger Indias størrelse eller det samme som hele EUs utbredelse – forutsatt at vi skal bli klimanøytrale.

Vi må sette en høyere pris på naturen

Vi breier oss allerede for mye på denne planeten. FNs naturpanel viser at vi må verne om naturen om vi skal bevare det biologiske mangfoldet i verden. Greta Thunberg advarte nylig mot at vi brenner ned skogen vår som lagrer CO₂ og gir oss godt luft å puste i. Og at dette ikke kan grønnvaskes som fornybart.

Alle energiomstillinger opp gjennom historien har til nå vært kjennetegnet av at man stegvis har skaffet seg mer energi på mindre arealer. En gang i tiden var skogen vår eneste energikilde – den måtte ofres for mat og varme. Vi gikk fra ved til kull, og videre til olje og gass.

Den industrielle revolusjon var i sin tid en vei ut av naturkrise og avskoging. Vi kunne istedenfor verne om og nyte skogen. Men i dag er vi dessverre på vei tilbake til de samme problemene hva gjelder nedbygging av natur.

Brenning av skog er verstingen

For å best mulig løse opp i trilemmaet mellom klima, energi og miljø, er det åpenbare svaret at vi må fortsette å søke de mest energitette løsningene. Da må vi følge dataene hvor enn de leder, og den nye studien gir en anledning til dette.

Blant de fornybare energikildene er bioenergi – som inkluderer å brenne skog – verstingen. Med sine 878 kvadratkilometer for en terrawattime – som ikke kan forsyne mer enn en fjerdedel av New York – diskes den allerede i kvalifiseringsrunden i konkurransen om å være den mest arealeffektive løsningen.

Deretter finner vi landvind, havind, bølgekraft og solkraft, etterfulgt av vannkraft som er den mest arealeffektive fornybare kilden. Selv om bioenergi er en veldig fortynnet energiform, finner forskningen at vindkraft på land har noen av de samme problemene:

«Mens biomasse er den desidert mest fortynnede fornybare energikilden, finner vi med et utvalg av 148 vindparker på land at landvind er den nest mest fortynnede kilden for kraftproduksjon….»

Vindkraft på land har også utfordringer

Det har blitt påpekt av av en del av de som jobber med vindkraft at arealbruken til vindparker kan brukes til flere formål, som beite, landbruk og rekreasjon. Likevel er vindkraftressursene som finnes på landarealer som allerede er tatt opp til andre formål ganske begrensede, noe som også begrenser muligheten for å skalere opp vindkraft til å være en dominerende energiløsning på verdensbasis. Det gir heller ingen mulighet til å gjenopprette skadet natur. Forskningsarbeidet vårt sier følgende:

«Når vindkraftens okkuperte område kun tar hensyn til tårnets fotavtrykk og adkomstveier, kan den spesifikke kraften lett øke med minst en størrelsesorden. Dette representerer imidlertid ikke fullt ut den høye spredningen mellom de distribuerte energikildene til en vindpark og den lave skalerbarheten i områder med begrenset plass. Høye arealkrav genererer også betydelige implikasjoner for behovet for materialer og infrastruktur for å samle energien fra vindturbinene. Det finnes potensielle indirekte effekter på dyrelivet og forringelse av kvaliteten på landskap, og det visuelle fotavtrykket er betydelig i hele området.»

Kjernekraft seiler opp som en vinner

Dersom man vurderer alle energikilder, er kjernekraft den klare vinneren på energitetthet. På et areal på størrelse med halve Viken fylke, kunne kjernekraft forsynt hele verden med utslippsfri energi etter den fossile tidsalder.

Når man sammenligner tallene, viser det seg at kjernekraft har en arealbruk som er 99.7 prosent mindre enn landbasert vindkraft – med andre ord 350 ganger mindre naturbruk.

Dette bør ses i lys av den varslede naturkrisen frem imot 2050. En energiomstilling basert på kjernekraft alene ville spart 99.75 prosent av naturinngrepene i 2050. Vi kan til og med fjerne mesteparten av naturfotavtrykket vi allerede har påført i dag.

«Not in my backyard» eller «Yes, in my backyard»?

Det er riktig at kjernekraften i en årrekke har hatt popularitetsproblemer. I dag står kjernekraft utenfor definisjonen fornybar, men vil antagelig bli regnet som fornybar på sikt. Uran – kjernekraftens brensel – vil i fremtiden hentes fra havet hvor uran er naturlig etterfyllbart. I tillegg kan brukt uran trolig brukes på nytt med ny teknologi. Da vil kjernekraft kvalifisere som en fornybar energikilde.

Areal er dessuten en faktor som i økende grad preger energikildenes popularitet. Dette viser seg gjennom det kjente akronymet NIMBY, som står for «Not In My BackYard». Dette blir ofte brukt i kontekst av vind- og solkraftutbygginger som berører mennesker, dyr og natur.

Nyere studier viser at kjernekraften er en ønsket nabo for mange, da den gir lokalsamfunnene forsyningssikkerhet for næringsutvikling og arbeidsplasser. Vi snakker altså om en motsatt NIMBY-effekt. Eller YIMBY, «Yes, In My BackYard».

Klima og miljø må løses sammen

Akkurat som de tre krisene – klima, natur og energi – oppstår sammen, må de også løses sammen. Det har i mange år vært fokus på klimasmarte løsninger. Samtidig har de miljø- og natursmarte løsningene gått litt under radaren. Det er nesten så vi har helt glemt hvordan bevaring og restaurering av natur kan spille en livsviktig rolle i å dempe klimaeffekter.

Derfor bør fokus på arealbruk løftes. Den aktuelle studien treffer på nettopp dette, da den har arealeffektivitet som sitt fokuspunkt. Det er ingen tvil om at i et slikt kappløp er kjernekraften en soleklar vinner. Samtidig vil det bli spikeren i kista for taperen, bioenergi. Skal vi slutte å bygge ned skogen vår for å lage strøm?

LES OGSÅ:

7 fakta om jordskjelvet i Tyrkia

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap