Måten vi organiserer omsorgen til våre eldre syke på, funker ikke lenger. Nylig ble dette dokumentert på tydelig vis av NRK Brennpunkt.

Politikerne vet dette meget godt etter flere år med grundig dokumentering gjennom utallige forskningsrapporter, tilsynsrapporter, akademiske artikler og bøker.

Likevel motsier regjeringen dette og kaller situasjonen «en utfordring». Helseministeren plasserer ansvaret hos kommunene og helseforetakene.

For å forstå hvordan vi har havnet i dette uføret, må vi se sammenhengen mellom politikken og de konkrete konsekvensene for tjenestene til den enkelte eldre.

Endring av styringsideologi

Helseforetaksmodellen, som flyttet sykehusene fra forvaltningsloven over til foretaksloven, er ett eksempel på en statlig initiert reform som endret hele styringsideologien og som rammer kommunenes evne til å yte god eldreomsorg.

Dette rammer spesielt hardt de eldre med komplisert sykdomsbilde, som blir kasteballer mellom ulike forvaltningsnivå. Og siden sykehusene skal lønne seg, blir pasienter som gir uttelling i belønningssystemet prioritert.

Bare det siste tiåret har hver femte sykehusseng forsvunnet, og gjennomsnittlig liggetid er halvert – i troen på at dette blir billigere.

Gisselsituasjon for norske kommuner

Den såkalte samhandlingsreformen har satt norske kommuner i en gisselsituasjon. De blir tvunget til å ta imot sykere pasienter enn de har kapasitet og kompetanse til.

Hvis ikke kommunene klarer ta imot pasientene når sykehuset definerer dem som utskrivningsklare, altså ikke ferdig behandlet, så vanker økonomiske straffetiltak. Pasientene blir skrevet ut raskere, sykere og med større behov for høykompetent bistand enn før. Samtidig blir kommunale helse- og omsorgsbudsjett kuttet med ostehøvel hvert år, og billig, ufaglært arbeidskraft får prioritet fremfor «dyre sykepleiere».

Sykepleiernes kompetanse spres tynt ut over, slik at den så vidt – kanskje – er innenfor forsvarlighetsgrensen.

Økende hierarki

Det har lenge foregått en utvikling mot økt statlig makt på bekostning av tjenesteytende institusjoner. Dette er symptomer på en utvikling som bryter med det som var forutsetningen for velferdsstaten, som vi kjenner og kanskje tar for gitt.

Oppdeling i bestiller/utførermodell mellom sentrale myndigheter/helseforetak og mellom de som yter tjenestene i kommunen og de som bestiller tjenestene er typiske eksempler på en økende hierarkisering. Her blir de ansatte, som faktisk utfører omsorgen, fratatt autonomi, myndighet, og mulighet for å bruke faglig skjønn.

Samtidig blir ikke varskoropene deres tatt på alvor. Kvalitet, oppfølging, og helhetlige tjenester som gir trygghet og verdighet blir en urealistisk drøm om noe som en gang var mulig å oppnå. Og sykepleiere flykter fra eldreomsorgen.

Dette er ikke naturgitte nødvendigheter som bare skjer; Det er konsekvenser av politiske valg – konsekvenser som beslutningstakere ikke lenger synes å ønske å vite om.

Ulønnsom konkurranse

Vi ser nå resultatet av en helsepolitikk utformet etter inspirasjon fra importerte styringsmodeller og bygget på en rekke udokumenterte myter som:

«konkurranse lønner seg», «store enheter er billig», «det er mye å spare på effektivisering», «sentralisering, toppstyring og kontroll gir best resultat» samt visjoner om «å jobbe smartere» (!).

Forbindelsen mellom politikken og den daglige pasientomsorgen er blokkert av et stadig mer autonomt byråkrati, som i tillegg til å koste enorme summer også bidrar til å bryte ned tilliten til at politikerne lar seg korrigere.

De nordiske statene har hatt enestående suksess med å sikre gode, tilgjengelige omsorgstjenester. Dette er resultat av helt motsatte tendenser enn sentralisering av makt, styring og kontroll; Det springer ut av folkelig, profesjonell, lokal kontroll med stor grad av gjensidig tillit.

Vi føler lojalitet til det fellesprosjektet og fellesgodet velferdsstaten og den offentlige omsorgen for eldre representerer. Det har vært et ambisiøst og helt særegent eksperiment, og det har lyktes lenge.

Strukket tillit

I Hurdalsplattformen står det at Tillitsreformen er denne regjeringens viktigste reform. Regjeringen er altså bekymret for tilliten – med god grunn. Spesielt i eldreomsorgen, som i størst grad har blitt gjenstand for budsjettkutt og hvor tilliten er mest strukket.

Tre tiltak for å snu politikken:

1. Gjenreising av tilliten til fagfolk. Sentrale politikerne må ta fagfolks virkelighetsbeskrivelser på alvor. De må erkjenne at vi har en kapasitets- og kompetansekrise i eldreomsorgen, og at verken velferdsteknologi eller hverdagsrehabilitering kan løse dette uten å øke den kompetente grunnbemanninga.

2. Gjeninnføring av lokal kontroll. Bort med detaljstyring, inn med profesjonelle fagfolk med stor grad av autonomi, arbeidsforhold som gjør det mulig å utøve yrket på en måte som gir følelsen av å ha ytt god omsorg, opplevelsen av å bli sett og hørt av politikere og ledere. I lengden vil vette være både den beste og den billigste løsningen.

3. Politikerne må stilles til ansvar – for sine prioriteringer og konsekvensene av dem: offentlig fattigdom, privat rikdom og voksende ulikhet.

Eldreomsorgen, det ypperste eksempelet på en universalistisk velferdsstat, er i fritt fall. Det er ikke for seint å snu, men det krever at alle som har interesse av å gjøre noe med det jobber sammen, fordi problemet angår oss alle.

(Heidi Haukelien leder Senter for omsorgsforskning avd. Porsgrunn (USN) og er også seniorforsker ved Telemarksforsking. Hun arbeider med problemstillinger som angår styring av helse- og velferdstjenester, velferdspolitikk, profesjonsutøvelse og kjønn. Hun har gjennomført en rekke feltarbeid i sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester.)

LES OGSÅ:

Teknologien kan på ingen måte erstatte menneskene i helsevesenet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap