Brått og uventet fikk vi beskjed om at vår dyrebare kollega, Ketil Skogen, var gått bort. Med kamera i sekken og ski på beina døde han plutselig, mens han var på tur i «sine skoger», nær Rena i Åmot kommune.

Han hadde skjønt at noe var galt og ringt 113, men da de fant ham var det allerede for sent. Ketil ble bare 67 år.

Ketil var en uvanlig vital fyr, aktiv på svært mange områder. Han var en kreativ forsker, populær formidler, dyktig naturfotograf og blogger (se Ketil Skogen foto & blogg).

Han startet sin forskerkarriere som ansatt ved Ungforsk, et samlokalisert forskningsprogram som siden ble en del av forskningsinstituttet NOVA. Mens han ennå arbeidet ved NOVA disputerte han for doktorgraden med avhandlingen som har den betegnende tittelen «Cultures and Natures: Cultural Patterns, Environmental Orientations and Outdoor Recreation among Norwegian Youth». Her undersøkte han hvordan motsetninger i unges syn på natur- og miljøspørsmål føyer seg inn i andre av samfunnets etablerte konfliktmønstre.

Allerede fra tidlig nittitall, som ungdomsforsker, handlet altså forskningen om ulike sider ved forholdet mellom naturen og menneskesamfunnet. Og den akademiske karrieren kom til å kretse rundt nettopp dette, samspillet mellom natur og samfunn.

Ketil ble i 2005 ansatt som den første sosiologen i naturforskningsinstituttet NINA. Her har han bidratt til å styrke samfunnsforskningen i instituttet generelt, og til å fremme sosiologisk forskning som med årene ga helt ny innsikt i grunnleggende sosial dynamikk og maktforhold på miljøfeltet.

I oppdragsforskningen stilles det gjerne konkrete, smale og «nyttige» spørsmål, men Ketil var en sterk pådriver for å stille store spørsmål og tilstrebet høy vitenskapelig kvalitet.

Ketils analyser av hvordan samspillet mellom mennesker og natur farges av maktkamp og konflikt mellom ulike grupper i samfunnet, vil bli stående som et unikt bidrag til den samfunnsvitenskapelige miljøforskningen. Evnen til å blottlegge de sosiale drivkreftene bak konflikter om natur, og løfte dem inn i den store konteksten av det moderne samfunnet – eller også motsatt, identifisere hvordan potensialet for endring nettopp ligger i konflikt – var i særklasse, både i norsk og internasjonal målestokk.

På systematisk vis, og med stor besluttsomhet, trosset han forskningspolitiske føringer og interesser, og demonstrerte med all tydelighet hvordan gamle, veletablerte maktstrukturer gjør seg gjeldene på miljøfeltet, også i dag.

Ketil kombinerte en dyp kjærlighet til naturen med en sterk interesse for politikk og samfunnsforhold. I den norske offentligheten ble han nok likevel mest kjent for sin årelange forskning om rovviltkonflikter, særlig de som handler ulv.

Han plasserte holdninger til rovdyr der de hører hjemme, i en bredere sosial kontekst. Han demonstrerte hvordan ulven har blitt et symbol på det som er vondt og vanskelig i de bygdene som opplever fraflytting, generell nedgang og dårlig økonomi.

Det er ingen overdrivelse å si at Ketils forskning har veiet tungt i politiske debatter om ulv. At han de siste årene ble innkalt som ekspertvitne i de gjentakende rettsakene om norsk ulveforvaltning, senest i Høyesterett, vitner om det.

Det er heller ingen overdrivelse å si at noe av det som gjorde analysene hans spesielt verdifulle, var at han aldri, aldri glemte at forskning ikke bare skal være nyttig for politikere og forvaltere, men også – og kanskje først og fremst – for folk.

Hans engasjement for natur og naturforvaltning lå også til grunn for det som i de senere årene var hans hovedinteresse som forsker, nemlig den samfunnsfaglige skogforskningen i NINA, først og fremst representert ved forskningsprosjektet ECOREAL.

Ketil var selve drivkraften i ECOREAL, men han fikk dessverre ikke tid til å fullføre prosjektet.

Faglig var Ketil initiativrik, systematisk og målrettet – en usedvanlig dyktig skribent. Å samarbeide med Ketil om å produsere tekst var både givende og utfordrende. Han var opptatt av detaljer og kvalitet. Med ham ved roret ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Smått eller stort, viktig eller ikke fullt så viktig; Ketil tok alt og alle på alvor.

Han gikk heller aldri av veien for en diskusjon. Det var likevel ufarlig å være uenig med ham. Han sto nok hardt på sitt og kunne være vanskelig å rikke, men han var alltid lyttende og respektfull. Slik bidro han til at faglig kritikk ble til ærlige og åpne diskusjoner, med rom for motargumenter og motsetninger.

Ketil var også en uredd og utrettelig forkjemper for den kritiske samfunnsvitenskapen, og for retten til å tenke selvstendig og skrive fritt. Han evnet å løfte blikket, stille de vanskelige spørsmålene, og gikk aldri av veien for å «ta kampen» når han mente at det viktig og nødvendig.

Som oppnevnt medlem i De nasjonale forskningsetiske komiteer, og i debatter og publikasjoner, arbeidet han utrettelig for akademisk ytringsfrihet og retten til å drive kritisk forskning, også for oss forskere som arbeider i instituttsektoren.

I tillegg til å publisere forskning i journaler, bøker og rapporter, var Ketil også en særlig aktiv debattant og populærvitenskapelig formidler. For sin «forbilledlige formidling av hvordan den sosiale virkeligheten er sammensatt og hvorfor det ikke er så enkelt», mottok han Norsk sosiologforenings formidlingspris for 2022.

I Ketil har vi mistet en modig stemme i samfunnsdebatter om alt fra kultursosiologers forhold til biologi, forskningsetikk, klasseforhold, by og bygd, skogforvaltning – til de sosiale drivkreftene i ulvekonflikten.

I sine seneste populærvitenskapelige tekster vevet han alle disse, og flere andre tråder sammen i helhetlige analyser av miljøkampens plass i dagens politiske landskap, med økende sosiale forskjeller, antielistiske strømninger og nye politiske konstellasjoner.

I sitt samarbeid med andre var Ketil rettferdig og inkluderende. Han brydde seg lite om status og titler, og skilte ikke mellom studenter og renommerte professorer. Han utviste en særlig respekt og omsorg for unge forskere. Han ga mye av selv som kollega, og var levende engasjert i arbeidsmiljøet og forskningshverdagens praktiske sider.

En side ved dette er jobben han gjorde som stedlig representant for Forskerforbundet ved NINA Oslo. Også i den rollen har han betydd mye for mange. Med en kjølig, rasjonell tilnærming og stor grad av tilgjengelighet, formidlet han sympati og ikke minst empati med kolleger som har hatt behov for hjelp og støtte.

Med Ketil Skogens bortgang har den samfunnsvitenskapelige miljøforskningen og miljødebatten mistet en av sine tydeligste og viktigste stemmer. Ketil har bidratt til å forme og prege samfunnsvitenskapelig forskning i et stort forskningsfelt som tross alt er dominert av naturvitere.

Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder den samfunnsmessige forståelsen av miljøproblematikken. Her har Ketil satt dype spor som vil inspirere og veilede mange i årene fremover.

Takk Ketil, for ditt omfattende bidrag, og for at du lot din fremragende kritiske sans komme oss andre til gode.

På vegne av kolleger i NINA,

Helene Figari

Bjørn Kaltenborn

Håkon Aspøy

Olve Krange