Laks er Norges absolutt største gruppe husdyr. Derfor er mye oppmerksomhet rettet mot matfiskproduksjonen i sjø. Men laksen lever også deler av livet sitt i ferskvann, noe vi hører mindre om. Veien fra nyklekket yngel til matfisk i sjøen er ingen dans på roser, men en svært intensiv produksjonsperiode der målet for mange produsenter er raskest mulig å få en størst mulig sjøklar fisk. Dette øker risikoen for dårlig fiskevelferd.

Fisken kalles yngel eller settefisk fra de klekkes i kar på land og helt frem til de er klare til å settes ut i oppdrettsanlegg i sjøen som smolt. Selv om denne fisken er liten har den en egenverdi uansett verdien for oss mennesker. Vi vet at settefiskfasen er en sårbar periode og at det er mange fisk som dør. Derfor ønsket vi å undersøke hvordan det står til med velferden for settefisken. Er det forskjeller i hvor mange fisk som dør på det enkelte anlegg og hva kan årsakene være?

Dyrevelferd i settefiskanlegg

I et forskningsprosjekt ønsket vi å finne ut om det er store forskjeller i velferden mellom settefiskanleggene. Ville det være mulig å finne forhold ved driften som virket positivt på fiskevelferden? Selvfølgelig ønsket vi også å avdekke om det var forhold som økte risikoen for dårlig velferd.

Hvordan kan vi måle velferden for settefisken?

Vi har forskrifter som sier at holdet av fisk i oppdrett skal være helse- og fiskevelferdsmessig forsvarlig. Men hvordan kan vi måle denne «forsvarligheten»? Hvordan er settefiskprodusentenes holdning til dette og er det noen som har bedre velferd for settefisken sin enn andre?

Alle settefiskprodusenter plikter hver måned å sende en oversikt over hvor mange fisk som har dødd i løpet av måneden til Mattilsynet. At fisk dør er ikke nødvendigvis et godt mål for velferd, men det er det vi har tall på. Vi bestemte oss for å bruke disse tallene for å se om det var forskjeller mellom anleggene, om samme anlegg hadde enten høyt eller lavt antall døde fisk flere år på rad og om det var forskjeller i forskjellige utviklingsstadier.

Er det mulig å forhindre at småfisken dør?

Mange tror at siden en stor andel av yngelen dør i naturen, må vi regne med det i oppdrett også. Men er fiskeyngel egentlig svake fra naturens side?

Gjennomgangen av tallene rapportert til Mattilsynet fra 2011-2018 viser tydelige forskjeller mellom settefiskanleggene i andelen fisk som dør. Noen rapporterer konsekvent høy andel dødfisk over flere år. Tallene viser også at det er oppdrettere som driver produksjonen sin med svært få fisk som dør, til og med blant den minste yngelen. Det at noen oppdrettere klarer å drive med markant lavere dødelighet enn andre tyder på at det ikke er biologien, men heller produksjon og rutiner som er årsak til forskjellene.

Alvorlige svakheter i rapporteringssystemet

Grunnet svakheter i rapporteringssystemet, feil i rapporter, og manglende kvalitetssikring av de innsendte dataene var det vanskelig å gjennomføre dataanalysen slik den opprinnelig var planlagt.

Av de 471.533 rapportene Veterinærinstituttet mottok, kunne bare 67 prosent brukes i analyser. Registrering av døde fisk gjøres på karnivå uten å knyttes til fiskegruppe og derfor er det ikke mulig å følge fisken gjennom hele produksjonen.

Å kunne følge omfanget av død fisk fra klekking til smolt er helt essensielt for å kunne bruke disse tallene for å si noe om fiskens velferd og effektene av forskjellige driftsformer, miljøfaktorer og sykdommer. Dette kan løses ved å innføre krav om fiskegruppe-ID ved innrapportering av data.

Slik rapporteringene foregår i dag kan vi bare beregne prosent fisk som dør i det enkelte fiskekar i den måneden det rapporteres og ikke den andelen fisk som dør i løpet av året. De innrapporterte tallene gjelder fisk som dør på grunn av sykdom, teknisk svikt, planlagt destruksjon og destruksjon på grunn av misdannelser eller for dårlig tilvekst. Imidlertid sier ikke de rapporterte dataene noe om hvilke av disse årsakene som ligger til grunn for den registrerte dødeligheten, noe som også er en svakhet ved rapporteringene.

Det som var mulig ut fra rapportene fra settefiskanleggene, var å se på gjennomsnittlig månedlig dødelighet i settefiskproduksjonen per år i perioden 2011 - 2018. Det viste seg å være en stigning i den prosentvise månedlige dødeligheten per år i perioden.

De månedlige rapporteringene inneholder gjennomsnittsvekten til fisken. Det gjorde det mulig å dele produksjonen inn i vektgrupper. Det dør mest i vektgruppen under tre gram. Siden det finnes settefiskanlegg med svært lav andel døde også i denne vektgruppen, viser det et potensial for forbedringer hos mange oppdrettere.

Det er en svakhet at vi ikke kjenner til dødsårsaker eller planlagte destruksjoner ved vurdering av dødfisktallene. Fiskeridirektoratet har sin egen statistikk, men den er på selskapsnivå, ikke på enkeltlokaliteter og omfatter heller ikke alle settefiskanlegg. Her er imidlertid tallet på fisk som går ut av produksjonen kategorisert som dødfisk, destruksjon, rømming og annet.

Destruksjon kan imidlertid ha forskjellige årsaker. Enkelte anlegg legger inn ekstra rogn for å kunne sortere ut den minste fisken. Det kan også skje at det ikke er salg på smolten og at fisken derfor må destrueres. Etter sykdom eller skade på fisken eller stort antall misdannet fisk, kan en destruksjon være en løsning på et velferdsproblem. For å vurdere driftsforhold i sammenheng med velferd er det nødvendig å vite årsaken til at yngel som er klekket ikke blir levert som smolt.

At få fisk dør er ikke nok for å dokumentere god velferd

Tallet på fisk som dør sett på populasjonsnivå er en enkel indikator på velferd siden det registreres i alle anlegg. Kombinert med dødsårsaker vil det være et verktøy for å sette inn rettede tiltak. Slike registreringer vil også være nyttige for tilsynsmyndigheter og for å prioritere videre forskning. At fisken ikke dør er imidlertid ikke nok for å dokumentere god velferd.

Dersom rapporteringene av dødfisk til Mattilsynet hadde skjedd ukentlig, ville oversikten bli bedre, og det ville gi større muligheter til å gripe inn dersom det dør uvanlig mye fisk. For å sikre at alle rapporterer på samme måte er det viktig å definere det som skal rapporteres. Dødfisk må kategoriseres i definerte grupper, slik som de allerede blir for matfisken. Et godt rapporteringssystem vil være nyttig både for settefiskprodusent og for tilsynsmyndigheter. I et NFR-finansiert forskningsprosjekt «MortMonitor» skal Veterinærinstituttet se på muligheter for å bruke dødelighetsdata til overvåkning av sykdommer og symptomer basert på plutselige endringer i dødelighet, enten i enkelte anlegg eller i flere anlegg i samme område.

Forbedring kommer produsent og fisk til gode

For småfisken er starten på livet tøff. Men vi vet nå at en bedring er mulig. Nå gjelder det å lære av de som er best i klassen. For å kunne undersøke suksessfaktorer i settefiskproduksjonen er vi imidlertid avhengig av gode og kvalitetssikrede data. Først da vil en kunne løfte frem settefiskens fulle potensial, og dette vil komme både fisk og produsent til gode.