I lovens forstand er rensefisk produksjonsdyr på lik linje med laks og regnbueørret. Mens matfiskens dødelighet på 20 prosent i oppdrettsmerdene betegnes som uakseptabel, synes en tilnærmet 100 prosent dødelighet hos rensefisk å være greit.

Det er stor enighet om at fiskeoppdrett er en viktig næring for Norge. Det er også stor enighet om at fiskeoppdrett må være bærekraftig. Det synes imidlertid å være liten konsensus om hva som menes med bærekraftig fiskeoppdrett. De fleste kan nok være enig i at norsk fiskeoppdrett er god økonomi, og det er nesten like stor enighet om at næringen har betydelige miljømessige utfordringer.

Så langt har myndighetens krav til denne biologiske matproduksjonen nesten bare omfattet lakselus og rømming av laks. Miljømessig bærekraft omfatter imidlertid mye mer enn ulike former for utslipp fra fiskeoppdrett, men dette er det få som snakker om. God fiskehelse og fiskevelferd er svært viktig for bærekraften, og det forventes at oppdrettsfisken behandles i henhold til Lov om dyrevelferd.

Mangel på rapportering

Ulike forvaltningsmyndigheter skal påse at lovpålagte krav til helse og velferd hos norske produksjonsdyr blir oppfylt. Dette ansvaret er først og fremst tillagt Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Sistnevnte utgir årlig Fiskehelserapporten, som skal opplyse oss om hvordan det går med fisk i norske oppdrettsmerder. I Fiskehelserapporten kan vi lese at det i 2017 ble satt ut 338 millioner laks og 21,3 millioner regnbueørret i norske oppdrettsanlegg, og vi får informasjon om årsakene til at mange av disse fiskene døde eller forsvant.

I samme år ble det også satt ut 54,6 millioner rensefisk i oppdrettsanleggene. Rensefisk er en fellesbetegnelse for fisk som brukes for å bekjempe lakselus og omfatter rognkjeks og ulike arter leppefisk. I Fiskeridirektoratets statistikker ser vi at det i 2017 ble oppdrettet 29,7 millioner rognkjeks og nesten 1 million berggylt, mens antall villfangete leppefisk som ble satt ut i merdene, var 22,9 millioner. I Fiskehelserapporten gis det ingen informasjon om hva som skjedde med alle rensefiskene.

Hva er grunnen til at dødelighetstall og dødsårsaker for rensefisk ikke oppgis?

De aller fleste rensefiskene dør

Det er imidlertid allment kjent at dødelighetstallene for rensefisk er oppsiktsvekkende høye. Nesten ingen rensefisk kommer levende fra jobben de gjør i norske oppdrettsmerder. Vi skriver nesten fordi det er noen rensefisk som klarer å rømme selv om det verken er tillatt eller blir rapportert. De aller fleste rensefiskene dør på grunn av sykdom eller de blir spist av laks og regnbueørret i merdene.

I tillegg til at rensefisk dør som fluer i norske merder, er det mange leppefisk som lider og dør under den lange transporten fra fangstområdene i Sverige og Oslofjorden til bruksområdene i Trøndelag og Nordland. Antallet villfangede leppefisk i 2017 var 27,8 millioner, mens det som nevnt, ble satt ut 22,9 millioner i merdene. Fra fangst i naturen til utsett i merdene døde det altså nesten 5 millioner leppefisk!

Denne håndteringen av levende dyr er det heller ingen som reagerer på. En tilsvarende dødelighet i kylling- eller sauetransporter ville forårsaket ramaskrik og store avisoverskrifter.

Myndighetene setter rammebetingelsene

Det er norske myndigheter som setter rammebetingelsene for norsk oppdrettsnæring. Dersom ingen ansvarlige myndigheter bryr seg om velferden hos rensefisk, kan det neppe forventes at næringen selv tar ansvar. Tvert imot ser de på bruken av rensefisk som en biologisk metode som har mindre negative konsekvenser for miljøet enn den tidligere utstrakte bruken av kjemikalier. Fra en slik synsvinkel er det jo en forbedring, men er bruken av rensefisk akseptabel i henhold til Lov om dyrevelferd? Neppe.

Dyrevelferdsloven gjelder for fisk på samme måte som for husdyr og andre landlevende dyr. Hvorfor blir ikke da dødelighet hos rensefisk under transport eller i merder håndtert på samme måte som dødelighet hos produksjonsdyr i norske gårdsbruk?

En bonde som vanskjøtter sine kuer, risikerer fengselsstraff. Hva er grunnen til at ingen retts- eller forvaltningsmyndighet finner det uakseptabelt at titusenvis av produksjonsfisk hver dag lider og dør?

Tåler ikke tallene dagens lys?

Blir dødelighet hos rensefiskene utelatt fra alle statistikker fordi alle skjønner at dette er medaljens bakside som ikke tåler dagens lys? I januar 2013 stod det på kyst.no at «Leppefisk har nå vært brukt som rensefisk gjennom mange år. Svinnet av leppefisk gjennom en produksjonssyklus for laks er i praksis 100 prosent, hvorav en høy andel av dette er predasjon og sykdom i merdene. Bruken av leppefisk til lusebekjempelse representerer derfor et forbruk av mange millioner fisk per år.

Praksisen er påpekt av Rådet for dyreetikk, og det er ikke funnet fullgode løsninger på svinnproblematikken. Gjennom de årene det er brukt leppefisk har mange anlegg ikke gjennomført tiltak for å sikre god velferd for leppefisken. I de siste årene er det etablert skjul og systemer for fôring av leppefisken, så det generelle inntrykket av praksis i næringen er at det arbeides for å sikre en god velferdssituasjon for rensefisken».

Fem år senere er det ingen tegn til redusert dødelighet, og spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å hevde at rensefisken har god velferd når alle etter hvert dør, enten av sykdom eller fordi de blir spist.

Kan ikke gi medisinfôr til syke rensefisk

I tradisjonelt husdyrbruk på landjorden opptrer det også vanskjøtsel og ulike sykdommer. Det påligger da husdyreier en plikt å se til at syke dyr blir behandlet på adekvat måte så snart som mulig (Lov om dyrevelferd, Kapittel II, §24). I et tradisjonelt merdanlegg for laks eller regnbueørret (matfisk) der det også holdes rensefisk, har man ikke muligheten for å gi behandling hvis rensefisken blir syk.

Dette fordi:

• Det er ikke praktisk og økonomisk mulig å separere rensefisken fra matfisken. Hvis man skulle sette i gang tiltak for å separere matfisk og rensefisk, ville dette sannsynligvis medføre massiv stressrelatert dødelighet hos matfisken.
• Man kan heller ikke gi medisinfôr så lenge rensefisken går sammen med matfisken fordi det vil medføre at også matfisken får i seg medisinfôr og som derfor ikke kan slaktes før tilbakeholdelsestiden er over.

Vi har altså en situasjon der oppdretterne er ansvarlige for et husdyr som er omfattet av samme “Lov om dyrevelferd” som matfisk (og andre dyr), men som i praksis ikke lar seg behandle i tilfelle sykdom. Vi kjenner ikke til noen annen form for husdyrbruk i Norge der man kan unnlate å behandle dyrene hvis de blir syke og etter hvert dør.

Hvorfor er det så få som sier ifra?

Norske myndigheter og forskningsinstitusjoner skriver årlig i sine rapporter at rensefiskvelferden er i positiv utvikling. Vi har vanskeligheter med å forstå dette i og med at det fortsatt er tilnærmet 100 prosent dødelighet blant rensefiskene i norske oppdrettsanlegg.

Selv om det jobbes godt og fiskehelsen er god ved flere lokaliteter, forstår de fleste som jobber med fiskehelse og fiskevelferd at det ikke står bra til i svært mange oppdrettsmerder, og at dyrevelferdsloven blir brutt hver eneste dag. Hvorfor er det så få som sier ifra?

I denne sammenheng gir vi selvfølgelig vår fulle støtte til erfarne ressurspersoner i Mattilsynet og deler deres berettigede bekymring for fiskehelsen i norske oppdrettsanlegg og at den biologiske grensen er nådd for lengst. Det er viktig for fiskevelferden at personer med lang fartstid og stor faglig integritet, er seg sitt ansvar som fagpersoner bevisst og har mot til å si ifra.

Nylig har Mattilsynet uttalt at de er mindre tålmodige enn før og slår hardere ned på tilfeller med langvarig dårlig dyrevelferd, men i denne sammenheng synes de ikke å være så opptatt av velferd hos fisk som utgjør Norges mest tallrike og viktigste produksjonsdyr. Hvert år dør det langt flere fisk i norske oppdrettsanlegg enn summen av alle produksjonsdyr i norsk landbruk. Som for husdyrene på land, har Mattilsynet den samme viktige rollen for å hindre at produksjonsfisk, inklusive rensefisk, lider og dør.

Denne kronikken ble første gang publisert i Norsk veterinærtidsskrift nr. 4, 2019.