Som all annen matproduksjon kjennetegnes moderne kjøttproduksjon av globalisering. Avl, dyrehold og produksjon av fôr tar ikke hensyn til landegrenser. Det gjør heller ikke trekkfugler eller virus.

Endringer i jordbruk forstyrrer naturlig interaksjon mellom villdyr og deres mikrober, noe som øker kontakten mellom villdyr, husdyr, mennesker og deres virus og andre sykdomsfremkallende (patogene) faktorer. Disse sammenhengene har dermed ført til nesten alle pandemier de siste seksti årene, konkluderes i en mye omtalt rapport fra FNs naturpanel (IPBES).

Dramatisk endring i kjøttproduksjon

Kjøttproduksjon har endret seg dramatisk siden andre verdenskrig. I en ny bok om kjøttforbruk belyses kjøttproduksjon og forbruk både som økonomisk, politisk og kulturell prosess med eksempler fra forskjellige deler av verden. Mine kolleger ved Senter for utvikling og miljø (UiO) Arve Hansen og Karen Lykke Syse har nylig presentert boken «Changing meat cultures. Food practices, global capitalism, and the consumption of animals».

Der viser de hvordan kjøttproduksjonen har økt og hvorfor det spises så mye kjøtt i verden.

Så hvordan ser kjøttforbruket vårt ut i dag?

Vi spiser enormt mye mer kjøtt i dag enn for bare femten år siden. Den typen kjøtt vi spiser mest av i verden er fra dyr som kan fremavles og holdes i tett konsentrasjon under «fabrikkliknende» forhold der produksjon kan frakoples omkringliggende natur. Dette gjelder særlig for svin og fjærfe.

1,5 milliarder griser slaktet i året

Gjennomsnittlig globalt forbruk av fjærfe per hode per år var 2,9 kilo i 1961, mens i 2013 var det 14 kilo. Forbruket av svin økte fra 8 kilo i 1961 til 16 kilo i 2013. Økningen i antall husdyr som brukes for å produsere kjøtt har vært enormt.

I 2016 ble 1,5 milliarder griser slaktet i verden, av disse ble 48 prosent (over 700 millioner dyr) slaktet i Kina. Deretter følger USA (118 millioner), Tyskland (59 millioner), Vietnam (51 millioner), Spania (47 millioner), Brasil (39 millioner), Russland (38 millioner), Filippinene (26 millioner), Frankrike (24 millioner) og Polen (22 millioner).

Ellen K. Silberg, professor ved Johns Hopkins Bloomberg School of Public Health bruker to kart av Asia laget av Verdens matvareorganisasjon (FAO) i 2006, i hennes bok «Chickenizing farms and food». Kartene viser omfanget av svin- og fjærfeproduksjon på kontinentet, og Silberg bruker kartene for å innlede en diskusjon om den ekstreme industrialiseringen som har skjedd de siste femti år.

Da bøndene ble underleverandører

Denne industrialisering har fulgt den såkalt «Tyson»-modellen. John Tyson var en transportentreprenør som på 1930-tallet i USA, sammen med Arthur W. Perdue, var den første som lyktes med å lage kyllingproduksjon der alle leddene i produksjonen skjedde innenfor ett og samme firma.

Fra å være en industri med mange små produsenter som eide sine egne gårder og dyr, med uavhengige slakterier og transportører, gikk industrien mot få og store produsenter som eide dyr, slakterier, transportfirmaer og til og med restauranter.

Bøndene ble underleverandører som solgte sin arbeidskraft til store selskaper og deres gårder ble produksjonsenheter som forsynte store selskaper. Dyr begynte å bli produsert under «fabrikkliknende» forhold der betydelige antall dyr ble satt sammen i bur og matet med industrielt dyrket fôr.

Disse endringene, som har eskalert de siste 50 år har ført til en ny konstellasjon av selskaper som produserer kjøtt, og globalt er det bare noen få aktører. Nå produseres kjøtt av forskjellige arter med samme modellen over hele verden, slik Silberg viser.

Influensa byter ut i områder med mange dyr

Plassert side om side avslører de to kartene omfanget av romlig overlapping mellom de tetteste produksjonsområdene for kylling og svin i verden. Det er ekstremt mange og veldig store produksjonsenheter konsentrert i samme geografiske område i Asia.

Silberg knytter videre kartene til et annet fenomen som er både interessant og skummelt. Nemlig, at utbrudd av diverse typer influensavirus (kjent som influensa A virus) blir rapportert stadig hyppigere i de samme områdene. Mange eksperter antar at når disse virusene går gjennom både fuglearter og svin, tilegner de seg gener som gjør dem mer smittsomme og, viktigst av alt, øker sannsynligheten for at virusene hopper til mennesker.

Fugleinfluensa påvist for første gang i Norge

I diskusjonen som fulgte etter boklanseringen av Hansen og Lykke, nevnte noen at måten kjøtt produseres i andre land, særlig Kina, øker risiko for nye utbrudd av influensavirus. Den forestillingen om at risiko for utbrudd av virus skapes kun i andre deler av verden, deles av mange. Men nylige hendelser utfordrer denne forestillingen.

I 2021 ble et utbrudd av fugleinfluensa påvist for første gang i en gård i Norge. Sannsynligvis tok trekkfugler viruset med seg til Europa og har smittet over til kyllingproduksjon i flere land. Jeg tror at vi vil se flere utbrudd av fugleinfluensa i Norge i fremtiden og en del av vår håndtering av det bør involvere global matproduksjon.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap