Dette er et tilsvar til kronikken: «Trondheim takker nei til ungdomsforskning: Noe går tapt hvis vi bare stiller spørsmål om det som er bra».

Å være kritisk til etablerte sannheter og metoder er et særtrekk ved forskningen og et forbilde for kommunen.

Kommunens nei til Ungdata har skapt debatt, en debatt om hvordan vi spør barn og unge om deres psykiske helse, mobbing, vold og seksuell trakassering. Lærerprofesjonens etiske råd kom i februar med følgende varsko til skoler og barnehager, når det gjelder deltakelse i forskning, program og bruk av pedagogiske verktøy: «Gjør etiske vurderinger og sett foten ned når det er nødvendig! ... Undersøkelsesmetode og spørsmålsformuleringer skal ikke være krenkende og/eller være med på å utvikle barn og unges selvfølelse i negativ retning.»

Helsedirektoratets rapport Styrkebasert tilnærming i lokalt folkehelsearbeid (2018) peker på behovet for at det «... utvikles nye metoder for hvordan barn og unge kan involveres i samtaler om hva god livskvalitet er for dem...»

Debatten handler imidlertid ikke bare om hvordan vi spør men også om hva vi spør om og med hvilket formål. Arne Holte peker på at Norge bruker «nesten hele helsebudsjettet for psykisk helse på å kurere og rehabilitere etter at psykisk sykdom har oppstått. Vi bruker nesten ingenting på å hindre at psykisk sykdom oppstår» (Barn i Norge 2018: Ung og psykisk syk ).

Hvordan kan vi gå fra rehabilitering til forebygging? Hvilke forhold i omgivelsene fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening, og hvordan kan vi vektlegge disse?

Flere forskningsmiljø er opptatt av arbeidslivsrelevans og innovasjon i offentlig sektor. Oppvekststrategien SteinSaksPapir, ble samskapt i en prosess hvor forskere deltok sammen med innbyggere og ansatte. I Stortingsmeldingen 6 Tett på (2019-2020) vises det nettopp til dette tverrfaglige samarbeidet i Trondheim. Vi møter forskerne bak Ungdata (NOVA) senere i vår. Det er vårt ønske å bidra til en bedre nasjonal undersøkelse om barn og unges oppvekst.