Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et leserinnlegg nylig skrev Hanne Håberg Mørk om en artikkel publisert på forskning.no om forskning på utbrenthet og hvile. Hun skrev: «ikke ta fra oss hvilen, forsker og psykolog Jakob Clason van de Leur. Jeg tror du mener godt, men det du sier kan få uheldige konsekvenser fordi NAV, legen og arbeidsgiver kan komme til å lytte til deg, fremfor å lytte til oss».

I dette innlegget svarer Jakob Clason van de Leur:

Hei Hanne.

Jeg pleier noen ganger å si til pasientene mine at utmattelse kan sammenlignes med en eksistensiell krise på to måter. For det første har man over lang tid kjempet for å holde hodet over vannet under uholdbare forhold, med håp om at alt ikke skal falle sammen – noe det til slutt har gjort. For det andre er selve utmattelsen i seg selv omveltende, en form for kognitiv knockout der man plutselig stilles overfor en rekke vanskelige spørsmål: Hva er det som er galt med meg? Hvordan ble det slik? Hvor lenge skal jeg ha det slik? Kommer jeg noensinne til å bli bedre?

Din sammenligning med det å brekke foten er treffende, og jeg er enig. For innledningsvis bør man hvile, og ofte trenger man å være sykemeldt, noen ganger i uker eller måneder. Men deretter, akkurat som når man har brukket foten, må man gradvis begynne å øke belastningen. 

Dette bør selvfølgelig gjøres med støtte fra helsevesenet, men hvordan skal dette gjøres ved utmattelse?

Vi vet ikke hva som skjer i hjernen ved utmattelsessyndrom

Du skriver at utmattelsessyndrom er en overbelastningsskade i nervesystemet. Du skriver også at utmattede kropper kan sammenlignes med et utladet batteri og derfor hovedsakelig bør fokusere på å hvile lenge og mye. 

Hvis vi tar utgangspunkt i forskningslitteraturen, vet vi dessverre ikke hva som skjer i kroppen og hjernen ved utmattelsessyndrom. Selv om flere behandlinger, ofte basert på kognitiv atferdsterapi, viser lovende resultater, finnes det ennå ingen gullstandard for hvordan denne tilstanden bør behandles. 

Det finnes selvsagt mange dyktige psykologer som hjelper utmattelsespasienter med metoder og verktøy utviklet for andre tilstander. Mange gjør sitt beste med den begrensede kunnskapen som finnes.

Utmattelsespasienter faller mellom stoler

På grunn av den manglende vitenskapelige kunnskapen om utmattelse, bør man være skeptisk når noen kommer med bastante uttalelser om hva det skyldes eller hvordan det bør behandles. 

Dessverre fører den nåværende mangelen på kunnskap til at mange utmattelsespasienter, akkurat som du skriver, faller mellom stoler, får feilaktige diagnoser, utilstrekkelig behandling eller ingen behandling i det hele tatt. Og at de tvinges tilbake til en for dem uholdbar arbeidssituasjon uten tilstrekkelig veiledning, tilpasninger og støtte.

Teorier om utmattelse og stress

De fleste forklaringsmodeller ser utmattelsessyndrom som et resultat av langvarig stress. Moderne teorier om stress peker på at langvarige negative stressreaksjoner ofte oppstår i situasjoner med vedvarende usikkerhet og manglende kontroll. 

For utmattelsespasienter gjenspeiles dette ofte i altfor mange og uklare arbeidsoppgaver, dårlig ledelse, verdikonflikter på jobben, syke foreldre eller barn med funksjonsnedsettelser som ikke får den støtten de trenger. 

Legg til høye krav til seg selv, kombinert med frykten for å fremstå som utilstrekkelig, sammen med samtidens krav om å være til stede, leve sunt, nyte livet, bli sitt beste jeg, og som kvinne både gjøre karriere og prioritere barna som det viktigste i livet.

Behandlingen har et forenklet syn på stress

I utmattelsesbehandlinger finnes det etter min mening en tendens til å ha et forenklet syn på stress, med hovedfokus på de fysiologiske reaksjonene. 

Risikoen med denne tilnærmingen er at man ikke tar hensyn til den sosiale konteksten som utmattelsessyndromet har oppstått i. Dermed kan man gå glipp av å hjelpe individer med å sortere og orientere seg i de kravene, den usikkerheten og den manglende kontrollen de kjemper med. 

Jeg tror at begrepet meningsfullhet er nyttig her for å forstå disse aspektene, og er derfor et fokus i behandlingen vi har utviklet. Mange ting som vi føler vi må og bør gjøre, mangler ofte forankring i det vi selv anser som viktig i livet, både privat og på jobben.

En ytterligere risiko med et forenklet syn på stress er at ansvaret legges på individet og den enkeltes fysiologi og evne til å slappe av. Det er ikke slik at du trenger støtte og ferdigheter i hvordan du skal navigere blant høye arbeidsmengder, uklare roller og mål, ulikhet, dårlige ledere, livets puslespill, etiske konflikter, dårlige IT-systemer, høye krav til seg selv eller økende krav til administrasjon og dokumentasjon. 

I stedet fremstilles det som om problemet er at du, midt i dette kaoset av motstridende krav, ikke har prioritert restitusjonen din tilstrekkelig mye.

Det tar ikke 12 uker å komme seg tilbake

Jeg tror som sagt at behandling kan gjennomføres på 12 uker, men det betyr ikke at det tar 12 uker å komme seg tilbake fra et utmattelsessyndrom. De som starter vår behandling, har vanligvis vært sykemeldt i noen måneder, noen ganger betydelig lenger enn det. 

Mot slutten av de 12 ukene har vi ofte lykkes med å lage en plan for tilbakevending til arbeid, de har kommet i gang med 25 prosent og er vanligvis klare til å trappe opp til 50 prosent.  Enkelte kan så klart trenge lengre og mer omfattende innsats. Det finnes ingen one-size-fits-all. 

En modell utelukker ikke en annen

I mitt arbeid som psykolog har jeg i ti år hatt gleden av å følge hundrevis av pasienter med utmattelse tilbake til et velfungerende liv som ikke domineres av tretthet og hvile. Det er jobben min som psykolog og forsker å forsøke å utvikle modeller og metoder som letter denne reisen, og som er nyttige for både klinikere og pasienter. 

Den modellen jeg har foreslått, hevder ikke å være den «beste»  behandlingen eller den «riktige» måten å se på problemet. Jeg har først og fremst forsøkt å være tydelig på hvilke teoretiske rammer som brukes (ACT) og hvilke kliniske metoder som følger av disse. 

Dette er én måte å se på utmattelse, og andre teoretiske tilnærminger kan også være relevante. Denne modellen utelukker ikke avslapning, søvn eller trening som en del av behandlingen, eller at pasienter noen ganger bør anbefales å hvile og lytte til sine kroppslige behov og begrensninger. 

Men den utfordrer ideen om at dette bør være hovedfokus i behandlingen. Jeg mener nemlig at det er av ytterste viktighet at forskere og behandlere bruker kliniske metoder som bygger på tydelig definerte og etablerte vitenskapelige prinsipper og begreper. Dette er avgjørende for å kunne utvikle evidensbaserte behandlinger for utmattelsessyndrom.