Tiltakene kan forhindre at samfunnet og det grønne skiftet får nyttiggjort kompetanse, teknologi og menneskelige ressurser som petroleumsindustrien i dag besitter.

Krisepakker som forsterker krisen

DEBATT: Store skattelettelser til en næring som har en usikker framtid i et lavutslippssamfunn utgjør en stor risiko. Tiltakene kan føre til ulønnsomme petroleumsinvesteringer og potensiell utbygging av sårbare områder.

Godt inne i en helsekrise og en økonomisk krise skal krisepakkene holde folk og foretak i gang, bygge ny kunnskap, slik at styringsfart opprettholdes, og blikket kan rettes mot fremtidige muligheter.

Da er det viktig å ta med seg at klimakrisen har et mye større omfang enn dagens helsekrise. Hvordan vi gjenoppbygger næringslivet nå, vil ha konsekvenser i lang tid.

Vi er bekymret over krisepakkenes innretting, ikke minst krisepakken til oljenæringen som er forventet å frigjøre rundt 100 milliarder til nye investeringer gjennom redusert skatt og utsatt skatteinnbetaling.

Det er ikke rimelig å forvente at en hel næring skal kunne endres over natten, og det bør prioriteres høyt å sikre arbeidsplasser. Men regjeringen og Stortinget bruker det mulighetsvinduet som krisen gir til å hegne om industrien der den er, heller enn friskt å spørre hvor dagens kunnskap kan anvendes med tre mål i sikte: redde sysselsettingen, redde verdiskapingen og redde klima.

Vi vil spesielt trekke fram fire problemer ved krisepakkene:

  1. Beslutningsprosessen har foregått i lukkede rom, trolig med sterk lobbyvirksomhet, på en ikke-inkluderende og udemokratisk måte. Da blir det etablerte overrepresentert og det nye ignorert. Fremtidens løsninger har ikke eiere, ansatte eller lobbyister.
  2. Krisepakkene er massive i omfang og påvirker lønnsomhetsvurderinger av investeringer, spesielt i olje- og gass-sektoren, slik flere økonomer har påpekt. Det som har blitt samfunnsøkonomisk ulønnsomt på grunn av en lavere forventet oljepris, blir ikke lønnsomt ved at staten tar en større del av regningen.
  3. Det er ikke satt strenge miljøkrav til aktørene som mottar krisepakker. Et eksempel på hvordan det kan gjøres, er Østerrike redningspakke for Austrian Airlines, som kombinerer krav om utslippskutt og satsing på tog på kortere distanser. Våre koblinger kan være annerledes, men koblingene er svake.
  4. Ut fra tanken om rettferdig omstilling, har fremtidige generasjoner rett til en trygg tilværelse i et rent miljø, slik grunnlovens 112 framhever. For å oppnå dette mens vi bruker oljefondet - ungdommens fremtidspenger - på å støtte dagens sysselsetting, må vi bygge nettopp for den fremtiden.

Den foreslåtte grønne krisepakken inneholder mange positive elementer, med et sterkt fokus på ny grønn teknologi innenfor blant annet energi og skipsfart. Dersom petroleumspakken kan fremskynde karbonfangst og elektrifisering av sokkelen, vil dette også bidra til omstilling.

Men store skattelettelser til en næring som har en usikker framtid i et lavutslippssamfunn utgjør en stor risiko. Tiltakene kan føre til ulønnsomme petroleumsinvesteringer og potensiell utbygging av sårbare områder. De kan også forhindre at samfunnet og det grønne skiftet får nyttiggjort kompetanse, teknologi og menneskelige ressurser som petroleumsindustrien i dag besitter. Her har vi ledig industriell kapasitet for tiden, og elementær økonomisk teori tilsier at hvis en næring er ledig, så vil den se etter nye muligheter.

Stortinget bør derfor benytte anledningen til å stimulere alle næringer som kan bidra til rask omstilling og oppbygging av nye, grønne verdikjeder. Dette kan gjøres via generelle miljøpakker og generelle sysselsettingstiltak med miljøkrav. Slik hjelpes framtidens miljøvennlige løsninger inn på markedet, heller enn å forlenge livet til teknologier og økonomier som reflekterer gårsdagens utfordringer.

Det finnes betydelig kunnskap om hva som kan sikre en rettferdig, grønn omstilling i Norge; offentlig finansiert kunnskap som bør benyttes. En viktig innsikt her er at vi har dårlig tid for å nå målene politikerne har satt. Bruk kunnskapen, prioriter riktig!

Forfatterliste:

Liv Randi Hultgreen, NTNU, leder Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) - HydroCen.

Steffen Kallbekken, CICERO, leder av tidligere FME CICEP.

Erik Stensrud Marstein, IFE, leder FME SuSolTech.

Asgeir Tomasgard, NTNU, leder FME NTRANS.

Tanja Winther, UiO, leder FME Include.

Powered by Labrador CMS