Jeg trodde psykologbehandling og tankerydding ville få meg frisk. Slik ble det dessverre ikke, skriver Benedikte Monrad-Krohn, som skulle ønske pasientene ble lyttet mer til.
(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)
«ME-krigen» trenger ikke å være en krig
DEBATT: Det har vært en del oppslag i media om «ME-strid» og «ME-krig», der konflikten står om det er psykiske eller fysiske årsaker til sykdommen. Løsningen er å lytte til pasientene.
ME-syke og foreninger som representerer dem, kjemper for behandling som virker. Samme om behandlingen er fysisk eller psykisk, bare den hjelper. Men mange ME-syke har allerede prøvd tiltak for psyken, og det har ikke hjulpet. Psykisk hjelp er tilbudet helsevesenet har til ME-syke i dag. ME-foreningens brukerundersøkelse fra 2012 viser at mange har prøvd, men ikke blitt bedre.
Når man da har prøvd mye alternative og psykiske behandlingsformer, uten at det hjelper, søker man gjerne å få hjelp via legemidler. Man ønsker biomedisinsk forskning. Ikke fordi man er motstander av psykisk hjelp, men fordi man opplever at det ikke hjelper på helseutfordringene.
Påstanden om at ME-syke ikke ønsker å ha en psykisk sykdom opplever jeg som stråmannsargumentasjon. Jeg skammet meg ikke over å være psykisk syk, jeg fikk ros på jobben for å være åpen om det. Jeg trodde at behandling på Distriktspsykiatrisk senter (DPS), psykologer og tankerydding ville få meg frisk de tre første årene av min sykdom. Slik ble det dessverre ikke.
Les også:
Alle har ikke samme årsaksforklaring
Om man tar for seg alle med vondt i magen som én sykdomsentitet, vil man romme mange med både fysiske og psykiske årsaksforklaringer, med alt fra angst til kreft. Samme situasjon blir om man lager en sykdomsentitet kun med utmattelse som kriterium.
Det er usannsynlig at alle pasienter med utmattelse har samme årsaker til sine plager. En studie fra 2016 viser at bare 2 av 10 utredet for ME hadde ME. Så lenge ME er en utelukkelsesdiagnose vil det være mye usikkerhet. Dermed er det viktig med biomedisinsk forskning for å forklare sykdommens årsaker.
Anekdotiske «ble frisk»-historier
En annen ting som gjerne setter sinnene i kok og bidrar til den såkalte «ME-krigen», er historier om folk som blir friske. «Problemet» er ikke tilfriskningen, men at det noen ganger impliseres at de som fortsatt er syke ikke har nok vilje eller mot eller stamina til å «gjøre jobben som trengs».
Det er ikke rart når syke reagerer på en slik fremstilling. Å lytte til dem som ble friske kan være en god idé, men man må også lytte til andre, de som ikke ble friske av samme metode. Det kan hende de har prøvd like hardt og vært like «flinke». Det finnes også historier om bedring fra bruk av medisiner som rituximab, og andre medisinske tiltak. Det er mange «ble frisk»-historier fra psykologiske intervensjoner i ukeblad, men historier fra medisinske tiltak blir ofte ikke publisert noe sted.
Tro på pasienten
Utfordringen kommer når man forsøker å generalisere fra enkelthistorier til behandlinger som skal gjelde for en hel pasientpopulasjon.
Da må vi først forske frem biologiske markører som kan skille mellom forskjellige undergrupper. Frem til da er vi helt avhengig av å ha tillit til den enkelte pasient om at de forteller sannheten om egen kropp.
Hvis de blir bedre av trening, er det ingen grunn til å betvile at trening er viktig og riktig. Men hvis pasienter forteller at de blir sykere av aktivitet og ikke bedre av psykologiske intervensjoner, er det ingen grunn til å betvile dette heller.
Vi må være glade for alle som blir friske, og samtidig lete etter behandling for de som ikke blir bedre av de intervensjonene, som per i dag er tilgjengelige. Finne rett behandling til rett pasient. Om ikke, er jeg redd «ME-krigen» bare vil fortsette.
LES OGSÅ:
