Den rødgrønne skuslingen med vår mest ikoniske kulturarv er knapt til å tro skrev DN nylig på lederplass og kalte det hele et absurd vikingtokt. Jeg er enig, skriver rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen.

Vi må ha ambisjoner om et ikonisk Vikingtidsmuseum

DEBATT: Et moderne museum må sikre samlingen, men også legge til rette for formidling og forskning.

Publisert

Den rødgrønne skuslingen med vår mest ikoniske kulturarv er knapt til å tro skrev DN nylig på lederplass og kalte det hele et absurd vikingtokt. Jeg er enig. En lang og kontinuerlig «lidelseshistorie» dras ut i tid. Den startet faktisk allerede på 1880-tallet. Siste ord er ikke sagt!

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Alt ligger til rette for et ikonisk Vikingtidsmuseum på Bygdøy. Kanskje når vi en million besøkende årlig - med de økonomiske ringvirkningene det vil ha. Men da må vi få på plass de sentrale funksjonene som vil gjøre museet til noe helt spesielt.

Den nære historien først

Det er snart fem år siden en av de virkelige jubeldagene i min rektorperiode; UiOs årsdag - 2 september 2019. Dagen da regjeringen Solberg ga klarsignal for det nye Vikingetidsmuseet. I mer enn hundre år hadde ulike regjeringer skjøvet ansvaret for vikingskipene foran seg, men nå skulle Solberg-regjeringens Granavolden-erklæring følges opp.

Hvor lenge var Adam i paradis? I mai 2022 vedtok Regjeringen Støre at kostnadene for byggingen det nye museet måtte reduseres med en milliard kroner. Vi kjempet videre, og i juni ble vedtaket heldigvis delvis reversert. Kuttet ble «kun» på 300 millioner. Vi jublet med måte

Kulturhistorisk museums nye direktør Aud Tønnessen skapte fornyet oppmerksomhet om hva disse kortsiktig motiverte kuttene innebærer i en kronikk i Aftenposten 3 juli.

Konsekvensene er betydelige

Et moderne museum krever fasiliteter ut over det som sikrer selve objektene. Det handler om formidlingen - og det handler ved et universitetsmuseum om den kontinuerlige forskningen. 

Nye funn og nye teknologier gir ny innsikt og utvikler vår forståelse kontinuerlig. Vi må ha ambisjoner om et ikonisk museum i stadig utvikling.

Dette er resultatet av kuttet: «Sentrale funksjoner som formidlingsrom og skoletilbud for barn ferdigstilles ikke, heller ikke utendørs parkanlegg med lekeplass og uteservering. Foredragssal og laboratorier der publikum kan møte vår forskning, leveres som råbygg. Restaurantområdet blir levert uten produksjonskjøkken. Det er ikke lagt opp til kontorer eller fasiliteter for ansatte, og bygningstekniske løsninger kuttet. I sum vil alt som er fjernet, redusere helhetsopplevelsen for norske og utenlandske besøkende, og museets driftssituasjon blir utilfredsstillende.»

Dermed fortsetter kampen for å skape det museet vår viktigste kulturarv fortjener; det museet Norges befolkning og gjester fra hele verden fortjener. 

Den eksakte prisen for de delene av bygget som ble kuttet og som regjeringen forventer at UiO henter privat, er nå selvsagt langt høyere enn de 250-300 millionene som ble kuttet. Kanskje må vi multiplisere kostnaden med tre, og prisen øker med tiden som går.

Det startet på 1880-tallet

Helt siden 1880-tallet ble Stortinget oppfordret til å finansiere et nytt museum for Universitetet i Oslos viktige kulturhistoriske samlinger. Det gikk Stortinget også motvillig med på i 1898 – men da under forutsetning at bygget ikke skulle romme vikingskipene fra Tune og Gokstad, som sto utstilt i enkle skur i Universitetshaven. 

Så da Historisk museum sto ferdig på Tullinløkka i 1904, var bygget allerede kraftig underdimensjonert.

Saken ble ikke bedre av at Osebergskipet ble oppdaget samme år og bragt til Oslo ved hjelp av generøse private donasjoner – staten kunne ikke betale. 

Skipet ble oppbevart i et enkelt bølgeblikkskur. De tusen år gamle skipsplankene viste snart tydelige tegn på at de var i ferd med å ødelegges av de dårlige oppbevaringsforholdene. Aftenposten lagde «fake news» i 1906 og hevdet at skipene hadde brent opp i løpet av natten, for å sette søkelyset på den uforsvarlige situasjonen. 

For Universitetets Oldsaksamling var situasjonen fullstendig uholdbar. Samlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, arbeidet intensivt for å skaffe et tilfredsstillende museumsbygg for de tre vikingskipene. 

Tårnets innside ser tilsynelatende ut som massiv mur, men er i virkeligheten bygget av tre som er pusset med sement, for å illudere murvegger.

Etter flere år med utredninger ble det i 1913 besluttet at nytt museumsbygg skulle reises på Bygdøy. Tomt ble kjøpt inn, stor nok til å huse et helt nasjonalmuseum. 

I 1914 vant den forholdsvis nyetablerte arkitekten Arnestein Arneberg arkitektkonkurransen med skissen Osebergdronningen, som var det første utkastet til dagens Vikingskipshus.

Oppstartsbevilgning i 1916 

Oldsaksamlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, som hadde drevet prosessen fram til fullført arkitektkonkurranse, døde i 1915 og fikk derfor aldri se planene realisert. Det ble hans etterfølger, Anton Wilhelm Brøgger, som førte saken videre. 

Brøgger fikk ingen lett oppgave, selv om det hele begynte såre vel: i 1916 kom oppstartsbevilgningen over statsbudsjettet. Allerede året etter tok pengene slutt. Midlene hadde bare finansiert fundamenteringsarbeider for tre av fire planlagte fløyer. 

Etter flere års intensivt arbeid mot politikerne, bevilget Stortinget i 1926 nok midler til at hallen som skulle huse Osebergskipet, kunne bygges. Samme år ble skipet ført inn i hallen, etter en spektakulær reise gjennom byen på jernbaneskinner og lekter. 

Så stoppet det hele opp. Det var umulig å oppnå en ordinær stortingsbevilgning for å føre arbeidet videre.

Kongelige resolusjon med sterkt forbehold i 1927

Først ved Kongelig resolusjon i 1927 ble det stilt noen midler til rådighet fra det såkalte Kullkraftoverskuddet som var opparbeidet under første verdenskrig. Dette var langt fra nok og Brøgger måtte mobilisere hele sitt nettverk for å reise midler privat, slik at fløyene som huser Tuneskipet og Gokstadskipet samt midttårnet kunne reises. 

De ervervede midlene var likevel for knappe og Brøgger tok opp lån med sikkerhet i egen gasje for å fullføre tårnet. Den observante besøkende vil raskt erfare pengemangelen: Tårnets innside ser tilsynelatende ut som massiv mur, men er i virkeligheten bygget av tre som er pusset med sement, for å illudere murvegger.

Den kongelige resolusjonen var kjærkommen, men ikke uforbeholden. Midlene ble bevilget med klausul om at finansiering til Vikingskipshusets sluttføring var det offentlige uvedkommende. Staten ønsket ikke å bruke mer penger på sikre de ikoniske vikingskipene. 

Likevel kunne Universitetet i Oslo og Oldsaksamlingen feire åpning av de to nye fløyene i 1932, takket være Brøggers utrettelige innsats.

Regjeringene som fulgte, holdt ord. Selv om Universitetet i Oslo gjentatte ganger ba om midler til å fullføre bygget med den fjerde fløyen som skulle huse gravgodset fra Gokstad og Oseberg, avslo Stortinget systematisk søknadene. Brøgger døde i 1951 med uforrettet sak. 

Obligasjoner solgt i 1957

Brøggers død må ha satt en støkk i universitetsledelsen, for kort tid etter gikk de inn for å selge nok av egne obligasjoner til at råbygget for fjerde fløy kunne reises. Fløyen sto ferdig i 1957 og de praktfulle gjenstandene fra Oseberggraven kunne endelig vises fram. 

Åpningen skapte vikingfeber blant kunstnere, designere og kulturinteresserte i Norge, som lot seg inspirere av vikingtidens formprakt i tiåret som fulgte. Få la merke til at salen var bygget på enkleste vis og langt under forsvarlig standard for bærekraftige museumsbygg. 

Seksti år senere truer de alt for enkle løsningene med å ødelegge de utstilte gjenstandene.

Bygget for 40.000 besøkende

Det hadde tatt sytti år å få vikingskipene i hus. Kanskje trodde både stortingspolitikere og Universitetet i Oslo at saken dermed var løst i 1957. Den gang ei. Vikingskipene er unik verdensarv, som alltid vil ha publikumstekke. Besøkstallene har steget jevnt siden 50-tallet. 

Arneberg hadde forestilt seg at om lag 40.000 besøkende skulle komme i løpet av året. I tiden før nedstengningen før ombyggingen besøkte årlig mer enn 550.000 personer det unike museet og kapasiteten var for lengst sprengt. 

Det satte skip, bygg og besøkende på prøve. Støttesystemene for skipsskrogene som ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, var langt fra gode nok. De kunne heller ikke utbedres slik skipene stod i det gamle museet. 

Et nytt bygg var en forutsetning for å sikre vikingskipene for framtiden. Situasjonen var ikke så ulik den Aftenposten beskrev i 1906: Uten et nytt bygg, var skipenes sikkerhet en tiltakende utfordring. Kampen for et nytt museum fortsatte og var både intens og krevende.

Utredning i 2014

For å gjøre den lange historien noe kortere: I 2014 bestilte Solberg-regjeringen utredning av nytt museumsbygg for vikingskipene på Bygdøy. I 2018 var planleggingen avsluttet og regjeringen fikk overlevert et kvalitetssikret prosjekt for nybygg i forlengelsen av det gamle – et prosjekt som ble applaudert av både lek og lærd. 

Det er vanskelig å tro at kuttet på 250-300 millioner kroner i 2022 var samfunnsøkonomisk gjennomtenkt. Kuttene forringer museet betydelig og reduserer formidlings- og læringsmulighetene dramatisk.

Arbeidet med å sikre finansiering ble intensivert og ledere i aviser over store deler av Norge engasjerte seg i kampen. Vikingskipsmuseene forvaltes riktignok av Universitetet i Oslo, men skipene er selvsagt vår felles nasjonale arv. 

Dermed applauderte da også «hele Norge», da oppstartsbevilgningen ble annonsert på UiOs 208-årsdag.

Et ikonisk Vikingtidsmuseum må være målet

Vi skal være glade for at det nye Vikingtidsmuseet nå reiser seg. Statssekretær Prestbakmo understreker i DN at det er samlingens sikkerhet som er prosjektets viktigste mål. Det har han selvsagt helt rett i. 

UiO har kjempet med nebb og klør siden 1880 for å sikre skipene og gjenstandene et «godt og trygt hjem». Og det blir på mange måter et formålstjenelig bygg. Det vil sikre de skjøre vikingskattene for fremtiden. 

Det er likevel vanskelig å tro at kuttet på 250-300 millioner kroner i 2022 var samfunnsøkonomisk gjennomtenkt. Kuttene forringer museet betydelig og reduserer formidlings- og læringsmulighetene dramatisk. 

Vi får ikke det ikoniske forskningsfunderte museet over Vikingtiden som ble planlagt. Jeg tror vi taper både økonomisk og som kulturnasjon. Den lange «lidelshistorien» videreføres. Siste ord er helt klart ikke sagt.


Innlegget ble først publisert på  Rektoratbloggen til Universitetet i Oslo. Innlegget er i betydelig grad basert på en blogg med Håkon Glørstad 2 september 2019.

Powered by Labrador CMS