Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kronikk publisert på forskning.no den 22. oktober i fjor, sier sosiolog Liridona Gashi at «ungdomskriminaliteten er langt unna svenske tilstander». Noe som er en nyttig påminnelse, blant annet på bakgrunn av en undersøkelse som visstnok finner at «halvparten av Oslos innbyggere har vært vitne til gjengkriminalitet».

Det er tvilsomt at dette er en presis virkelighetsbeskrivelse.

Kanskje særlig fordi få observatører av gatekriminalitet kan vite at de som observeres tilhører en gjeng. Videre er særlig omfanget av den alvorligste voldskriminaliteten, som skytninger i det offentlige rom og bruken av eksplosiver, langt mindre forekommende i Norge enn i Sverige.

Vi vet lite om gjenger

I Morgenbladet den 7. januar viser så Gashi til den offentlige debatten i Norge, der det «fremstår (...) som vi er på bristepunktet. At det nå vil gå til helvete her og, slik som i Sverige». En slik bekymring er nok overdrevet, sies det videre. Noe det er vanskelig å si seg uenig i.

Dog, argumenteres det også for at «vi [inkludert politiet] har relativt god oversikt». Når det gjelder den norske ungdomskriminaliteten, har norske forskere publisert en rekke interessante studier som gjør at vi har god forståelse av gatekriminaliteten, særlig i Oslo. Gjennom forskningen til Gashi får vi dessuten et godt bilde av politiets kunnskap om de unge politiet jobber med eller mot i hovedstaden.

Likevel tror jeg vi ikke vet nok. I hvilken grad ungdommene er tilknyttet gjengkriminalitet/kriminelle nettverk og hva dette i så fall innebærer, vet kanskje både politiet og vi forskere mindre om.

I min egen gjennomgang av den norske forskningen på kriminelle nettverk, var et hovedfunn at det er få studier å trekke på. Særlig er det et fravær av studier som har tatt opp mulige koblinger mellom de unge «gatekriminelle» og eldre kriminelle aktører som jobber mer i skjul. Aktører kanskje heller ikke politiets forebyggende enheter støter på så ofte.

Vanskelig å forebygge

I et av mine intervjuer sa dessuten en sentralt plassert person i Oslo politidistrikt at «mye av den kunnskapen vi har om gatekriminalitet og kriminelle nettverk, og koblingene mellom de to, det er basert på dommer, på etterretningsinformasjon og så er det basert på etatsinterne myter og historier og fortellinger som har gått».

Selv om man visste en del, var det også mye man ikke hadde god oversikt over. Noe som kan gjøre forebyggingen vanskeligere.

I rapporten viser jeg videre til hvordan blant annet Kripos ser koblinger mellom visse ungdomsmiljøer på Oslos østkant og «den mer organiserte kriminaliteten». Et bilde som også avtegnet seg i andre deler av forskningsprosjektet.

«Svenske tilstander» over landegrensen

Disse nettverkene strekker seg ut til en rekke land, inkludert til vår nabo Sverige. Mobiliteten over grensen er omfattende og kanskje ser vi her en form for nordisk integrasjon. Som tidligere påpekt, kan «svenske tilstander» komme reisende over landegrensen.

Videre er det klare tegn til at slektskapsbåndenes betydning ikke skal undervurderes. Slektskapsbånd som kan gå over landegrensen og som kan utgjøre en strategisk «sosial kapital» når man søker å begå kriminalitet i nabolandet. Heller ikke på dette feltet fant jeg mye norsk forskning.

Om politiet og forskere har «oversett foreldrenes rolle», slik Gashi viser til, gjelder det ikke bare foreldrene som mulige forebyggere, men også som mulige tilretteleggere for kriminalitet.

Les også:

En skole uten klare verdier er ikke veien å gå

Slik ble høyre­ekstremisme normalisert i sosiale medier i Sverige