Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Regjeringen skal i år legge fram to viktige stortingsmeldinger. En om naturmangfold og en om klima. De har bedt om innspill ved å stille 9 spørsmål. Her er våre svar.

1. Når vi i 2050 har nådd natur- og klimamål, hva er de tre viktigste grepene som ble gjort i dag for å komme dit?

Politikerne våre viste tverrpolitisk lederskap og formidlet en klar visjon for den framtiden vi ønsker. Og om negative konsekvenser dersom dagens utvikling fortsetter. Slik fikk vi befolkningen, næringslivet, sektorene, og andre aktører i samfunnet med på laget.

Vi anerkjente at klima og natur ikke er to blant mange særinteresser i samfunnet, men selve grunnlaget for gode liv og gode samfunn. Derfor la vi om beslutningsprosessene i samfunnet slik at alle aktører - lokalt, regionalt, og nasjonalt - ble ansvarliggjort og tatt med i samarbeidet mot å nå våre felles natur- og klimamål.

For å nå disse målene utviklet vi målretta tiltak innenfor alle samfunnssektorer. Tiltakene var kunnskapsbaserte og ble utviklet og iverksatt i samarbeid med et bredt spekter av sektorer og interesser.

2. Hvilke viktige rammer og hensyn må de to meldingene ha med seg?

Gjennomgripende samfunnsendringer handler om å la klima og natur være rammen for all politikk. Meldingene vil derfor ha konsekvenser langt ut over den klassiske miljøpolitikken - spesielt innen politikkområder som berører energi, areal og forbruk.

Klima- og naturkrisen henger sammen, har de samme underliggende årsakene, og sammenfallende løsninger. Vi må derfor finne vinn-vinn løsningene, og ikke sette krisene opp mot hverandre.

Areal, naturressurser, og energi er knapphetsgoder, og må forvaltes deretter. Naturens «kjøttvekt» er nøkkelen til naturgoder som karbonlagring, regulering av flom, ras og tørke, produksjon av mat og fiber, helse og velferd. Mange av disse godene er knyttet til nærnaturen, som må ivaretas bedre. 

Norsk natur er viktig, men også under press, og Norges befolkning har et stort fotavtrykk. Arealnøytralitet kan være et nyttig verktøy for å få kontroll på bit-for-bit nedbygging.

Kunnskapssyntesene fra IPCC og IPBES peker på mange løsninger. For å oppnå disse må vi utvikle brede medvirkningsarenaer der bærekraftige løsninger, mål og virkemidler blir samskapt med sivilsamfunnet, slik at de får aksept i befolkningen. Slik reduserer vi forbruket, klimaendringene og naturtapet, samtidig som vi utvikler et samfunn der alle kan leve trygge og gode liv.

3. Arealbruksendringer er en stor utfordring både for natur og klima. Hva bør meldingene legge frem for å sikre at arealbruken fremover bidrar til at vi når natur- og klimamålene?

Vi må sette handling bak målene om mer naturvennlig arealpolitikk (mål 1 i naturavtalen), restaurering av forringet natur (mål 2) og vern og andre tiltak for effektiv bevaring av natur (mål 3). Vi trenger reelle tiltak nasjonalt og lokalt for å sikre mer natur- og klimavennlig arealbruk her hjemme, og redusert norsk fotavtrykk ute.

Generelle forvaltningsverktøy og -rammer, inkludert Plan og Bygningsloven, Nasjonal Transportplan, Konsekvensutredninger og sirkulærøkonomi er vel så viktige for naturen og klimaet som smalt innretta natur- og klimatiltak. Gjenbruk og flerbruk av arealer må vektlegges.

Kommunene må få et klarere ansvar for å redusere areal- og naturtap – de forvalter i dag 85 prosent av arealene i landet. Forventninger og krav om arealnøytralitet, samt endringer i inntektssystemet slik at det å ta vare på natur ikke blir et økonomisk tap for kommunene kan være gode innganger.

Tid- og stedfestet naturkunnskap, samt bedre kunnskap om samla belastning på økosystemene er nøkkelen til en kunnskapsbasert forvaltning. Fjernmåling, KI og modellering kan gi muligheter til å få bedre heldekkende kart, men dette vil kreve forskning, bedre forvaltningssystemer og mer data. Norge har kompetanse til å bidra til å utvikle systemer for økosystemregnskap.

4. Internasjonalt samarbeid er nødvendig og viktig for å løse klima- og naturkrisa. Hvordan kan internasjonalt samarbeid styrkes på klima- og naturområdet i årene fremover?

Gjennom å ta vår del av ansvaret hjemme får vi innflytelse ute i verden - vi har ressurser til å gå foran, være rollemodell, gjøre en forskjell. Norge har en unik og verdifull natur og vi må redusere vårt store nasjonale og globale klima- og naturavtrykk. Men her ligger også en risiko – dersom Norge ikke greier å dra vår del av lasset, hvem skal da gjøre det?

Kunnskapsinstitusjoner i Norge må bidra tungt inn mot internasjonalt samarbeid i regi av IPCC, IPBES og andre internasjonale organer. Forskningssamarbeidet med EU og bilateralt samarbeid, for eksempel med B(R)ICS-landene, gir mange muligheter til å utvikle kunnskap om og for det grønne skiftet.

5. Naturavtalen er et rammeverk for alle. Hvordan kan vi sikre at alle samfunnsaktører og hele myndighetsapparatet tar sin del av ansvaret for å gjennomføre naturavtalen og stanse tapet av natur innen 2030?

Befolkningen, forvaltningen, næringslivet og samfunnet trenger at lederne våre gir oss tydelig beskjed om hva som står på spill, og samtidig en visjon om hvilken fremtid vi skal styre mot. Et nasjonalt naturforlik med ambisiøse mål og effektive virkemidler ville gi et tydelig signal.

Naturavtalen er nyskapende i det at den ikke bare setter søkelys på hva vi skal oppnå, men også hvordan. Mål 14-23 er nøkkelen her – de handler om implementering. Vi må bort fra at ulike aktører, sektorer, og forvaltningsnivåer konkurrerer om innflytelse på natur- og klimapolitikken, og over til samarbeid om å oppnå de globale og nasjonale målene. 

Det er stor oppmerksomhet i næringslivet på klima- og naturrisiko. Dette gir muligheter. Kommunene har en helt sentral rolle, og de må ansvarliggjøres og samtidig gis de virkemidlene og den støtten de trenger for å kunne ta lokale beslutninger i tråd med de nasjonale klima- og naturmålene.

Skal vi greie dette må vi ta tak i de store beslutningssystemene og –prosessene i samfunnet; insentivsystemene, reguleringer og formål, og stille kav til faglig uavhengighet, faglig kvalitet, og relevant kompetanse i utredningsarbeid til støtte for gode beslutninger. Global og lokal kunnskap gir klare råd om hvordan, også i en norsk kontekst.

6. Hva trenger kommuner, næringsliv og andre av kunnskap og virkemidler for å ivareta naturen bedre på Vestlandet?

Havbruk, fiskeri, petroleum, kraftindustri og samferdsel er viktige sektorer som har stor naturpåvirkning på Vestlandet, og vil trenge tydelige signaler om fart og retning på den omstillingen som vil komme. En forutsigbar omstilling vil gi mindre risiko og mer muligheter gjennom tilpasning. 

Inntektssystemet for kommunene er en utfordring – i dag har de mye å tjene på å bygge ned natur, mens det å ivareta natur blir en økonomisk tapspost. Vestlandet har mange kommuner med lavt folketall, men som er rike på natur. De vil trenge hjelp, blant annet gjennom interkommunalt eller regionalt samarbeid, for å møte nye krav om kunnskapsbasert arealforvaltning.

7. Hvilke andre grep enn vern kan vi ta for å sikre langsiktig beskyttelse og bevaring av viktige naturområder (jfr mål 3 i naturavtalen)?

Viktig naturmangfold må sikres reelt gjennom bedre og mer effektiv arealpolitikk. Representativt vern av den aller viktigste naturen og naturens rettsvern må styrkes. Samarbeid mellom beslutningsnivåer, klare forventninger til alle aktører, og å ta naturformål inn i sektorforvaltningen har vært foreslått. 

Planvask trengs for å hensynta ny kunnskap, for eksempel om naturverdiene i våtmark. Bærekraftig bruk kan sikre nærnaturen og kulturlandskapet, som inneholder rikt naturmangfold og viktige naturgoder. Vi må fremme effektiv bevaring gjennom arealbaserte sektortiltak, samt legge til rette for mer tverrsektorielt samarbeid mellom for eksempel landbruks- og miljøforvaltningen. 

Vi kan også videreutvikle og bruke andre arealbaserte virkemidler i langt større grad, for eksempel UNESCO Biosfæreområder, for å gi effektiv og langsiktig bevaring av verdifulle naturverdier.

8. Med utgangspunkt i 2050-utvalgets hovedanbefalinger, hva bør klimameldingen prioritere å følge opp?

Vi må ta ressurs-, energi-, og arealknapphet på alvor! Vi må sette tydelige mål og innrette effektive virkemidler for å redusere forbruk et og legge til rette for sirkulærøkonomi, arealnøytralitet og energieffektivisering. Kompetanse og åpne, kunnskapsbaserte beslutningsprosesser erkkelen til gode løsninger på komplekse problemstillinger i sammenhengen mellom klima, natur og samfunn. 

9. Hvordan legge til rette for en rettferdig omstilling til lavutslippssamfunnet, og hvordan bør en klimapolitikk som når klimamålene innrettes slik at den har legitimitet og aksept i samfunnet?

Klima-, natur- og ressursavtrykket er svært ujevnt fordelt i samfunnet. Og politikkens legitimitet har to slagsider: dem som ikke vil ha klimaomstilling og den stadig mer desillusjonerte ungdommen som føler at deres fremtid ofres for kortsiktig vinning for dessertgenerasjonen. 

Politikerne må tørre å ta lederskap – formidle et budskap om hvordan en fremtid der vi har tatt klima- og naturkrisen på alvor er en bedre fremtid for alle!

Les også:

Utbygger har nakketaket på miljøutredninger i norsk natur

Klimaet er ikke det største klimaproblemet