– At mennene<i> (i Yanomamö-stammen, red. anm.)</i> selv sier at det er kvinner som er mest verdifullt skal man ikke ignorere, men det betyr ikke at det alltid stemmer. Man skal heller ikke ignorere at andre, for eksempel forskere, kan oppdage andre grunner enn de folk selv legger vekt på, skriver innleggsforfatteren. (Foto: Ariana Cubillos / AP / NTB Scanpix)
– At mennene (i Yanomamö-stammen, red. anm.) selv sier at det er kvinner som er mest verdifullt skal man ikke ignorere, men det betyr ikke at det alltid stemmer. Man skal heller ikke ignorere at andre, for eksempel forskere, kan oppdage andre grunner enn de folk selv legger vekt på, skriver innleggsforfatteren. (Foto: Ariana Cubillos / AP / NTB Scanpix)

Det at menn sier kvinner er den mest verdifulle «ressursen», betyr ikke alltid at det stemmer

DEBATT: Erik Tunstad bruker en reduksjonistisk tankegang fra biologien til å forklare menneskers handlinger.

Publisert

Jeg setter stor pris på at forskning.no presenterer artikler om samfunnsforskning. Som regel har jeg også mye glede av å lese Erik Tunstad sine artikler. Denne gangen satt jeg imidlertid igjen med en god porsjon irritasjon, og en enda større porsjon undring. Irritasjon over at forskning.no lar en biolog presentere samfunnsfaglig forskning som han ikke har grunnlags-kunnskap for å forstå, og undring over at Tunstad ikke forstår sine begrensninger.

Innvendingene mine har ingenting med Tunstad sitt hovedpoeng å gjøre. Jeg har ingen problemer med å godta at menn i samfunn som Yanomamö sier at de sloss om kvinner. Jeg har heller ingen problemer med å godta at de oppriktig mener det når de sier det. Uten at jeg har spurt mine antropologkollegaer vil jeg anta at svært mange av dem heller ikke vil ha problemer med å godta disse påstandene.

Innvendingene mine gjelder andre forhold, først og fremst at Tunstad bruker en reduksjonistisk tankegang fra biologien til å forklare menneskers handlinger.

Skaper unødvendige motsetninger

Tankegangen kommer godt til uttrykk flere steder i artikkelen: Menneskers handlinger kan forklares med å finne den ene «egentlige» årsaken eller «hele hensikten».

Et sted i artikkelen gjør han et poenget av at «de fleste antropologer» tar feil fordi de leter etter den feile «egentlige» årsaken, og et annet sted er poenget at mennenes søken etter makt og anseelse ikke er de «egentlig» grunnene til konflikter fordi både makten og anseelsen kan reduseres til å være midler for å oppnå den egentlige og «hele hensikten» som er å skaffe seg kvinner.

Problemet med Tunstads reduksjonistiske tankegang er at han skaper unødvendige motsetninger som ikke fremmer vår forståelse av hvordan mennesker handler.

Mennesker kan veksle mellom ulike mål til ulike tider

Hvis man lar være å insistere på at det skal finnes noen «egentlige» grunner, som alle andre forhold kan reduseres til, vil man se at vi mennesker godt kan strebe etter flere mål samtidig. Vi kan også veksle mellom ulike mål til ulike tider, og når vi har oppnådd et mål kan vi velge å forfølge et annet.

Med andre ord - det er ingen motsetning mellom å sloss om materielle ressurser, anseelse (prestisje og ære), makt og posisjon og om kvinner samtidig eller etter hverandre eller om hverandre, uten at det er godt å vite hvilke av disse verdiene som veier tyngst til enhver tid.

At mennene selv sier at det er kvinner som er mest verdifullt skal man ikke ignorere, men det betyr ikke at det alltid stemmer. Man skal heller ikke ignorere at andre, for eksempel forskere, kan oppdage andre grunner enn de folk selv legger vekt på. Det er litt som når USAs president Donald Trump hever at det viktigste er å gjøre USA «Great again», mens observatører kan se at det meste av politikken hans handler om at Trump selv skal være stor.

Karikert syn på antropologer

En annen irritasjon med Tunstads artikkel er at han har et forunderlig og helt misforstått horn i siden til det han tror er «de fleste antropologer». Jeg vet ikke hvor han har dette bildet av antropologer fra, men det stemmer overhode ikke med mine kunnskaper om mine kollegaer.

Jeg mistenker at han kun baserer seg på Napoleon Chagnons bok Noble Savages – My Life Among Two Dangerous Tribes – The Yanomamö and the Anthropologists. Det kan forklare hans stillingtaken for den ene antropologen mot «alle» de andre antropologene - det vil si de som Chagnon argumenterer mot. Men det er et dårlig grunnlag for å kunne uttale seg, med brask og bram, om hvordan majoriteten av verdens antropologer tenker og handler. Tunstad er så ivrig etter å forsvare Chagnon at han ikke ser at fremstillingen hans av «alle» andre antropologer er en karikatur. Når man setter opp en karikatur kun med den hensikt å skyte denne ned, kalles det stråmanns-argumentasjon. Slike argumenter er sjeldent informative.

En av Tunstads misforståtte stråmanns-påstander, hentet fra Chagnon, er at «alle» antropologer mener at alle stammesamfunn er egalitære fordi alle medlemmene har lik tilgang til materielle ressurser. På vegne av Changnon undrer han seg på hvorfor «alle» antropologer ser seg blinde på det materielle? Svaret er at det gjør de ikke. De fleste antropologer er hverken er blinde for, eller ser seg blinde på det materielle.

Hvis Tunstad hadde hatt kjennskap til antropologien ut over Chagnons bok ville han vist at de fleste norske antropologer er fullt klar over at det er mye ulikhet i alle samfunn, og at ulikheter handler om mye mer enn materielle ressurser. Hvis han vil ha et godt eksempel kan han lese Georg Henriksens utmerkede lille bok Hunters in the barrens om Naskapi-indianerne, hvor mennene skapte ulikheter seg imellom i form av å være den som hadde den beste kommunikasjonen med reinsdyrsåndene.

Ingen tvil om at det har eksistert en tid da folk bare vandret og samlet

En tredje irritasjon er at Tunstad ikke har oversikt over feltet, og likevel uttaler seg skråsikkert. Etter at han har påstått at alle krangler mellom menn begynner med en kamp om å kontrollere kvinners seksualitet forsetter han:

«Vi kan imidlertid ikke si dette sikkert. Yanomamö og de andre kildene han refererer handler alle om folk som har passert den rene sanker- og jegertilværelsen..... Før den tid – hvis det noen sinne har eksistert en tid da folk bare vandret, jaktet og samlet – hvordan de levde da, vet vi ikke.»

Problemet er at det ikke hersker noen tvil om at det har eksistert en tid da folk bare vandret og jaktet og samlet. Mennesket har eksistert i mer enn 150 000 år. Ingenting tyder på at enkle jordbrukssamfunn av den typen samfunn som Chagnon og Tunstad er opptatt av har eksistert i mer enn 10 000 år, og de fleste av dem mye kortere enn som så. Vi har altså levd ti til tjue ganger lengre som rene jegere og sankere enn som jordbrukere. I tillegg vet vi ganske mye om hvordan rene jegere og sankere levde.

Allerede i 1974 utgav Marshall Sahlins Stone Age Economics der han samlet mye av datidens kunnskaper og analyser av jeger og sankersamfunn. I tillegg finnes et stort antall andre studier av jegere og sankere som ble utført den gangen de fremdeles var jegere og sanker. Igjen kan jeg anbefale Henriksens studie av Naskapiene. Disse studiene tegner et ganske annet bilde av mennesker enn det Chagnon og Tunstad har fortapt seg i. Ikke et bilde der mennesker er egalitære og uten forskjeller seg i mellom, men heller ikke samfunn med systematisk og strukturell krigføring og der kontroll av kvinner var det viktigste at alt.

Det er således en god del som tyder på at Tunstad og Chagnons forestillinger om at «hele hensikten og designet av stammefolks sosiale struktur (dreier) seg om hvordan best og mest effektivt å kontrollere menns tilgang til unge kvinner i reproduktiv alder» er agro-sentrisk og projiserer det tidlige jordbrukssamfunnets politikk og økonomi over på stammesamfunnet i alminnelighet.