Den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov mottok Nobels fredspris for sitt arbeid med menneskerettigheter. I år markeres 100-årsjubileet for hans fødsel, men en jubileumsutstilling i Moskva går ikke helt etter planen, skriver professor Ingunn Lunde. Her fra hans retur til Moskva i 1986 etter syv år i eksil.
(Foto: AP / NTB)
Andrej Sakharov utviklet den sovjetiske hydrogenbomben og ble menneskerettsaktivist. Nå stanses jubileumsutstillingen i Russland.
DEBATT: 21. mai 2021 ville Andrej Sakharov fylt 100 år. Jubileet markeres verden over. I Moskva har myndighetene satt foten ned for en gateutstilling viet den verdenskjente fysikeren og nobelprisvinneren.
Utstillingen har tittelen «Andrej Dmitrijevitsj Sakharov: uro og håp» og er laget av Sakharovsenteret i Moskva. Den skulle settes opp i sentrum av byen fra 17. mai og senteret hadde fått skriftlig tilsagn om å låne stativer av byrådets kulturavdeling. Utstillingen består nemlig av fotografier av Sakharov satt sammen med sitater fra hans memoarer, taler og øvrige skrifter. Ingen kommentarer, omskrivninger eller fortolkninger. Slik håper senteret å «skape en atmosfære av direkte dialog mellom moskovittene og Sakharov».
«Innholdet ikke godkjent»
15. april sendte senteret en modell av utstillingen til kulturavdelingen og 30. april fikk de et muntlig svar bestående av tre ord: «Innholdet ikke godkjent». 14. mai fulgte en ny muntlig begrunnelse: fotostativene skulle brukes i en annen utstilling i forbindelse med markeringen av slaget om Moskva (1940–1941) og seiersdagen. Siden seiersdagen (9. mai) allerede har funnet sted og den andre utstillingen skal åpne først 5. desember, er begrunnelsen merkelig, men i dagens russiske minnekultur trumfer (seieren i) 2. verdenskrig alt annet.
Sakharovsenteret har sendt flere henvendelser til kulturavdelingen for å få en skriftlig begrunnelse for avslaget.
Den sovjetiske hydrogenbombens far
Andrej Sakharov er opphavsmann til en rekke banebrytende ideer innenfor kjernefysikk og var sentral i utviklingen av den sovjetiske hydrogenbomben. Prøvesprengninger i 1953 og 1955 var milepæler i det sovjetiske kjernevåpenprogrammet.
Utover på 1950-tallet ble Sakharov stadig mer opptatt av prøvesprengningenes skadevirkninger og forskernes moralske ansvar. I 1961 fikk han nedskalert en planlagt prøvesprengning av en 100-megatons bombe til det halve.
En «atmosfære av direkte dialog» med fortiden er sårt tiltrengt i et land som ikke har tatt noe reelt oppgjør med sin totalitære fortid.
I 1962 deltok han i kritikken mot biologen Timofej Lysenkos pseudovitenskapelige, men svært innflytelsesrike, teorier og i 1966 undertegnet han et brev som advarte mot rehabiliteringen av Josef Stalin.
Han fordømte Warszawapaktlandenes invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og samme år publiserte han en programmatisk artikkel i en rekke utenlandske aviser: «Tanker om fremskrittet, fredelig sameksistens og intellektuell frihet». Teksten sirkulerte også i maskinskrevne kopier (samizdat) i Sovjetunionen, og Sakharov ble ekskludert fra arbeidet med kjernevåpenprogrammet.
Tvangsinnlagt og tvangsfôret
Resten av sitt liv viet Sakharov arbeidet for menneskerettigheter. I 1970 var han medgrunnlegger av den sovjetiske menneskerettighetskomiteen. Han satte søkelyset på politiske fangers vilkår og protesterte mot praksisen med tvungen psykiatrisk behandling av dissidenter, talte for avskaffelsen av dødsstraff og krevde et oppgjør med stalintidens forbrytelser og samtidens brudd på menneskerettigheter.
Flere ganger sultestreiket han, og gjentatte ganger ble han tvangsinnlagt og tvangsfôret. Sakharov engasjerte seg også for global nedrustning og fredsarbeid. Da han protesterte mot Sovjetunionens invasjon i Afghanistan, ble han i januar 1980 sendt i «indre eksil» til Gorkij (dagens Nizjnij Novgorod).
Fikk Nobels fredspris – ble nektet å dra til Oslo
I 1975 ble Sakharov tildelt Nobels fredspris. Det var hans kone, Jelena Bonner, som reiste til Oslo for å motta prisen, siden Sakharov hadde utreiseforbud. Gjennom 1970- og 80-tallet var Sakharov utsatt for gjentatte smedekampanjer i avisene, før han i 1986, på initiativ fra Mikhail Gorbatsjov, ble kalt tilbake fra eksiltilværelsen og rehabilitert.
Sine siste år var han aktiv både politisk og vitenskapelig. Han var medgrunnlegger av menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og ble i 1989 valgt inn i folkekongressen. 14. desember 1989 døde Sakharov av hjerteinfarkt.
«...der ser fremtiden sørgelig ut »
En «atmosfære av direkte dialog» med fortiden er sårt tiltrengt i et land som ikke har tatt noe reelt oppgjør med sin totalitære fortid. Mens åpning av arkiver og en kritisk stillingtagen til sovjetregimets forbrytelser sto høyt på agendaen i Sakharovs siste leveår, fremstår historien – ofte i filtrert form – i den offisielt initierte minnekulturen i dag først og fremst som en symbolsk ressurs for å legitimere dagens politikk.
Hundre år etter Sakharovs fødsel bærer menneskerettighetssentre og -priser i mange land hans navn. Utstillingen i Moskva er heldigvis ikke Sakharovssenterets eneste arrangement i anledning jubileet, som markeres blant annet gjennom «Frihetsfestivalen» 21. mai, viet politiske fanger, med undertittelen «Tross alt». I en uttalelse om utstillings-saken fra 17. mai sier senteret: «Andrej Sakharov står ikke i fare for å bli glemt av historien. Men i et land der embedsmennene forsøker å skjerme folk fra arven etter en av sine beste sønner, der ser fremtiden sørgelig ut».
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
