3. april la forskning.no ut en artikkel med overskriften «Mange nordmenn var for slaveriet i USA», som fort ble klikkagn på nyhetsnettsider. Ifølge artikkelen var det kristne med bakgrunn fra statskirken i Norge som støttet slaveriet, mens kristne som fulgte Hans Nilsen Hauge (haugianere) var imot det, og disse dannet to parallelle grupper i det norske Amerika.

Advarte mot den skjendige slavehandelen

Var det ikke det vi visste? Selv om norskamerikanerne stort sett slo seg ned i nord der slaveri ikke var tillatt, var de egentlig for slaveriet. De var jo de hviteste blant hvite innvandrere til USA, og støtten til slaveriet er et uttrykk for rasismen som hvite mennesker er født med.

En pirrende fortelling, men etter mitt syn svært misvisende. Nordmennene som vandret ut til Amerika hadde ulike meninger om slaveriet og andre emner, men det er ingenting som tyder på at det var mange nordmenn som støttet slaveriet.

Utvandrerne forberedte seg grundig til reisen. Utvandringspioneren Ole Rynning ga ut en håndbok med informasjon og gode råd i 1839, og fikk stor innflytelse. Han skriver at det i Amerika finnes en stygg motsetning til idealet om frihet og likhet: den skjendige slavehandelen som tåles og drives i sørstatene. Harmdirrende beskriver han hvordan svarte mennesker med ullaktig hår, som er tvunget fra hjemland i Afrika, selges som ting, drives til å arbeide som hester, og dersom eieren ikke er fornøyd, kan han piske eller skyte dem til døde uten at det blir sett på som mord. Rynning påpeker at slaveri er tillatt i delstaten Missouri, men forbudt i Indiana, Illinois og Wisconsin. Han spår at det snart blir skilsmisse mellom nord og sør, eller blodig innvortes stridigheter, noe han fikk helt rett i.

De fleste norske innvandrere var motstandere av slaveriet

Det er ingen urimelig generalisering å hevde at de aller fleste norske innvandrere var innbitte motstandere av slaveriet. De fulgte Rynnings råd om å slå seg ned i slavefrie stater. I denne perioden ville nordstatene avskaffe slaveriet, mens sørstatene var økonomisk helt avhengige av systemet og ville beholde det. Flere av USAs grunnleggere, som Washington og Jefferson, var slaveeiere, og sørboerne mente at systemet var et gode.

Når en ny delstat skulle tas inn i unionen, krevde nordstatene at slaveri skulle bli forbudt der, mens sørstatene ville beholde tallmessig balanse mellom slavestater og slavefrie stater. Situasjonen tilspisset seg da Missouri skulle tas inn i unionen, og det endte med en hestehandel som kalles Missouri-kompromisset (1820). I Missouri ble slaveri tillatt mot at Maine ble tatt opp som slavefri stat, og slaveri skulle forbyes i nye delstater. Dette løste ikke problemet, tvert imot økte spenningene fram mot borgerkrigen som brøt ut i 1861.

De eksotiske nordmennene

Samtidig som norskamerikanere slo seg ned i Midtvesten, var det stor folkeflytting vestover fra statene i øst. Disse var etterkommere etter innvandrere fra De britiske øyene, såkalte «yankees», og de regnet seg selv som de egentlige amerikanerne. Nordmenn bygde opp norske samfunn innenfor de rådende yankee-samfunnene.

Fra yankeenes synsvinkel var nordmenn folk som kom fra et land ingen hadde hørt om og de snakket et rart språk. De var i utgangspunktet suspekte og ganske eksotiske. Da de første norske kom til Belmond, Iowa, for eksempel, spredde ryktet seg fort, og folk sneik seg innpå for å glane på disse raringene. Men nordmennene var raske til å bygge opp samfunn, de var ordentlige, ærlige, renslige, nøkterne og tilpasningsdyktige, og de fikk snart et godt ord på seg hos yankeene. Etter hvert ble det et pluss at de også var hvite.

Noe av det første nordmennene gjorde var å stifte en kirke, og den ble limet i samfunnet. Norskamerikansk kirkehistorie er konfliktfylt og svært komplisert, men konfliktene var slettes ikke først og fremst mellom haugianerne og statskirken. Menighetene var avhengige av moderkirken i Norge for å få ordinerte prester, og det var få som ville reise til Amerika. Den norske synode i USA inngikk derfor et samarbeid med den tyske Missouri-synode for å utdanne prester i Missouri, delstaten som mange var skeptiske til.

Gjorde sin plikt i borgerkrigen

Norskamerikanerne ville være gode borgere i sitt nye land. Da borgerkrigen kom, var det over 6000 norskamerikanere som meldte seg til tjeneste, for det meste i nord. Ca. 300 nordmenn hadde slått seg ned i sørstaten Texas, og 65 av dem kjempet for Amerikas konfødererte stater.

Likevel var det ikke fordi de støttet slaveri, men heller for å gjøre sin borgerplikt. Etter borgerkrigen fortalte en amerikaner at nordmennene i Texas levde sammen med svarte som likemenn: «Ingen Amerikaner vil med sin gode Villie bruge en Neger, som har levet længere Tid sammen med Nordmenn.»

Tallet blekner mot de tusenvis som deltok på nordstatenes side. I det mest kjente regimentet, 15th Wisconsin Infantry Regiment under Colonel Hans Christian Heg med over 90 prosent nordmenn, deltok over 2000, og norskamerikanere kjempet i regimenter fra hele Midtvesten.

Rabalder i menighetene

Borgerkrigen førte til en skarp konflikt mellom menighetene i Det norske Amerika og prester i Den norske synode. Norske teologistudenter i Missouri erfarte at professorene var positive til slavehold. I 1861 ble professor Larsen bedt om å gjøre greie for skolens slaverisyn. Larsen svarte ikke, og dette ble tatt ille opp. Presset og irritert, skrev han at det ikke står i Bibelen at slavehold er synd. Menighetene var forbannet. Ungdommene deres dro ut i krig for å gjøre slutt på slaveriet. Det var rimelig at de fikk støtte fra kirken sin!

På møtet i Den norske synode kort tid etter ble det rabalder. Prestene kom med en akademisk bibelutgreiing. De var ikke for slaveriet, men som fagmenn måtte de tolke bibelens bokstav. For lekmennene var dette skammelig: den frie tilstanden var en menneskerett, og en kristen slaveeier måtte frigjøre slavene sine. Bibeltolkning var tåkelegging. Prestene måtte ta stilling til det konkrete amerikanske slaveriet her og nå!

Menigheter trakk seg ut etter resolusjon

Prestene la fram en resolusjon som presiserte at slaveri ifølge Guds ord ikke er synd, men det er et onde, og fordømte syndene som følger med det. Lekfolket foreslo en motresolusjon: slaveri var åpenbart i strid med Guds ord og kristelig kjærlighet og måtte avskaffes! Debatten fortsatte gjennom borgerkrigen og fram til 1868, da prestenes forslag ble vedtatt. Men skaden var gjort; Den norske synode var stemplet som slaverivennlig. 11 menigheter trakk seg ut, og mange kirker ble splittet.

Artikkelen på forskning.no har nok vekket nysgjerrighet, men den avspeiler ikke forskningen på emnet. Det som er oppsiktsvekkende med saken er hvordan menighetene sto på og presset kirken til å ta klart avstand fra slaveriet. Noen prester måtte si opp, og andre angret det de hadde vært med på. Pionerpresten Claus Clausen for eksempel stemte for prestenes resolusjon, men angret straks, meldte seg ut av Den norske synode, ble feltprest i 15. Wisconsin-regimentet og skrev flammende innlegg mot slaveri.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap