Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I innlegget som ble publisert på forskning.no den 06. mars skriver Slottemo om sin opplevelse av å bli bedt med på meditasjon under en fagkonferanse i universitetssammenheng. Hendelsen inspirerte innlegget der hun stiller spørsmål til hvorvidt universiteter og høyskoler skal drive med mindfulness og selvrealisering

Sosiøkonomisk status

Slottemo vier størsteparten av teksten til et historisk perspektiv, der en såkalt carpe-diem-livsstil blir fremstilt som en livsstil for de velstående. Fordi man kun kan vende oppmerksomhet mot seg selv dersom man ikke må på jobb, hevder Slottemo.

I dagens samfunn er sosiøkonomisk status irrelevant for hvorvidt man har mulighet til å bruke tid på mindfulness eller ikke. Hvordan dette har utartet seg historisk, blir mindre relevant i debatten om hvorvidt akademia skal bruke tid på trening i mindfulness i dag.

les svar fra hilde gunn slottemo her:

Hvis mindfulness er svaret, hva er spørsmålet? Svar til Robin Bjorheim

Mindfulness og akademia

Mindfulness er en metode der man trener opp evnen til å rette oppmerksomhet til sin egen tankevirksomhet - ikke tømme hodet for tanker. Dette er sånn sett nærstående metakognisjon, det vil si tenkning om tenkning, som vi vet er en nyttig egenskap i en læringsprosess. Både studenter og ansatte i akademia kan ha nytte av å trene opp slike ferdigheter.

Den samme gruppen snakker ofte om stressnivået i akademia. Med udefinerte arbeidsoppgaver og et faglig engasjement som ofte går utover fritiden, kan det være svært nyttig å koble seg på tankene i eget hode.

Det å trene seg opp til å akseptere disse tankene, eller bekymringene som de er, er en sentral del av mindfullness. Bekymringer mister ofte litt av sin kraft når vi klarer å akseptere dem. Litt på samme måte som psykologenes mye brukte råd om å ikke undertrykke følelser.

Misforstått begrep

Jeg forstår samtidig hvor Slottemos argument kommer fra. Vi skal absolutt ikke bli mer selvsentrerte i et samfunn som allerede fremmer individualisme. Men, det er akkurat der Slottemo mistforstår mindfulness.

En bedre oversikt over eget tanke- og følelsesliv gjør oss ikke mer selvsentrert. Om noe, åpner det opp for økt kapasitet for andres tanke- og følelsesliv. Selv er jeg eksempelvis en bedre samboer når jeg ikke er overarbeidet, og jeg holder bedre undervisning når jeg har en viss klarhet i mitt eget hode. 

Om mindfulness er relevant i akademia er etter min oppfatning et helt annet spørsmål, og jeg vil påpeke viktigheten av å skille disse spørsmålene. Hvorvidt mindfulness er en nyttig ferdighet i akademiske sammenhenger, og hvorvidt akademia skal ta på seg jobben å bidra til utvikling av ferdigheten.

Når det gjelder sistnevnte vil jeg trekke frem Slottemos eget argument. Hun sier at «å studere skal være å lære seg kritisk tenkning, saklig argumentasjon, analytisk klarhet og teoretisk refleksjon».

Jeg vil påstå at kritisk tenkning også innebærer metakognitive ferdigheter. Skal du utføre en saklig argumentasjon kan det være nyttig å ha en oversikt over tankene og følelsene dine. Semester etter semester sensurerer jeg eksamener der jeg ser hvordan kandidatens følelser skinner gjennom argumentasjonen og svekker sakligheten.

Og når det gjelder teoretisk refleksjon ligger det egentlig allerede i begrepet - refleksjon. Refleksjon er i seg selv en gjennomgang av tanker som i kraft av dette langt på vei innebærer en viss form for tilgang til egen tankevirksomhet.

Følelser i akademia

Til slutt må jeg trekke frem der Slottmo i sin tekst argumenterer for at akademisk utdanning - for henne - er et intellektuelt arbeid, tanke - og ikke følelsesbasert.

Som høyskolelektor i psykologi anbefaler jeg å ikke avgrense følelser fra intellektuelt arbeid. Tanker og følelser er sterkt sammenknyttet, og vi har som konsekvens egne emner, forskningsgrupper og tidsskrifter som er dedikert ensidig til forholdet mellom kognisjon (tanker) og emosjoner (følelser).

Aktuelt i en akademisk kontekst vet vi blant annet at følelser har en stor innvirkning på læringsprosessen. Positive følelser gjør oss mer åpen for kreativt arbeid og ved negative følelser blir vi risiko-aversive. 

Hvilke argumenter studenten trekker frem på eksamen kommer nemlig til å være påvirket av nettopp følelser. Og godt er det. Fordi disse følelsene Slottemo ikke synes har en plass i akademia like fullt er helt essensielle for at vi fungerer som mennesker.

Den egentlige debatten

Jeg tolker Slottemos ytring som en invitasjon for å diskutere hvorvidt opplæring i mindfulness og lignende ferdigheter skal være prioritering for en akademisk utdannelse. Her må jeg si meg enig i hennes utgangspunkt (dersom jeg har tolket det riktig). Vi bør diskutere hvorvidt slike ferdigheter skal ha prioritering under en akademisk utdannelse.

Våre naboer i vest ser tilsynelatende ut til å synes at mindfulness har noe for seg til den grad at det er opprettet en egen gruppe i det britiske parlamentet for å arbeide med å implementere mindfulness i politikk, utdanning, næringsliv og helsesektoren. Naboen i sør har etablert «Dansk Center for Mindfulness» ved Århus universitet.

Hva velger Norge?

Referanser:

• Jankowski, T., & Holas, P. (2014). Metacognitive model of mindfulness. Consciousness and cognition, 28, 64–80. https://doi.org/10.1016/j.concog.2014.06.005
• Magno, C. The role of metacognitive skills in developing critical thinking. Metacognition Learning 5, 137–156 (2010). https://doi.org/10.1007/s11409-010-9054-4
• Michaele L. Ferguson (2016) Symposium: Mindfulness and Politics, New Political Science, 38:2, 201-205, DOI: 10.1080/07393148.2016.1153190
• Pessoa, L. On the relationship between emotion and cognition. Nat Rev Neurosci 9, 148–158 (2008). https://doi.org/10.1038/nrn2317x

Les også:

Det produseres for mye klær. Hvem skal ta ansvaret?

Kvinnehelse: Er trening en glemt behandling?