Den eneste måten det norske folk kan få tilgang til villaks på er fra et sjølaksefiske, skriver Tomas Sandes.
Den eneste måten det norske folk kan få tilgang til villaks på er fra et sjølaksefiske, skriver Tomas Sandes.

Er det bare sportsfiskere som skal ha rett på villaksen?

DEBATT: Nå skal sjølaksefisket reguleres strengere, men uten sjøfiske er det bare sportsfiskerne i elva som får tak i villaks. Med den kunnskapen vi nå har om hva som truer villaksbestandene, spør vi: Er det virkelig behov for så streng regulering?

Det har i snart 200 år vært en konfliktlinje mellom sportsfiskere og næringsfiskere, der sportsfiskerne opptrer i allianse med enkeltpersoner knyttet til offentlige reguleringsmyndigheter og elveeiere.

Grunneiere i elv og sjø har like store rettigheter til å beskatte villaksen. Før 2007 beskattet sjølaksefiske cirka 60 prosent av villaksen og 40 prosent ble beskattet i elv. Denne fordelingen er nå snudd på hodet før kommende reguleringsperiode.

Norske Sjølaksefiskere (NSF) arbeider for en bærekraftig beskatning av villaksen. En stor del av arbeidet foregår dermed politisk for å sikre villaksen som art og dens leveområder.

I et debattinnlegg på Forskersonen 26. mars svarte Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn på en kronikk ført i pennen av forskerne Stine Rybråten, Camilla Brattland og Einar Eythorsson. De satte søkelyset på at nye reguleringer av laksefisket også må ta hensyn til sjølaksefiskernes rettigheter, lokal kunnskap og sosial bærekraft. For å få til det, vil dialog mellom forskning, forvaltning og rettighetshavere til sjølaksefiske være helt sentral, mener forskergruppen. NSF støtter dette synspunktet.

Rotevatns hovedargument for nok en gang å innføre strenge reguleringer i sjølaksefisket er fiske på blandede bestander, bruk av føre- var prinsippet og at overfiske på grunn av sjølaksefiske er en trussel mot de små og sårbare bestandene. Det er behov for å se nærmere på hva som ligger til grunn for dette utsagnet.

Fiske på blandede bestander

Også i det enkelte vassdrag vil en kunne ha adskilte bestander med ulik status. Ensidig fokus på fiske på blandede bestander i sjø, og at det overhodet ikke nevnes at dette også gjelder for fiske i elv, er betenkelig.

I mange elver er det sidevassdrag med uavklart status. I tørkeperioder vil disse småbestandene mest sannsynlig trekke inn i hovedvassdraget og være tilgjengelig for et sportsfiske. De fleste store laksevassdragene i Norge har fisketid fra 1. juni og ut august. Det vil si at eventuell truet smålaks teoretisk sett er tilgjengelig for beskatning døgnet rundt i tre måneder.

Det er også svært vanlig med «feilvandring» i laksebestandene. Forskning viser feilvandringen mellom vassdrag ligger på mellom 10-20 prosent. Det er også godt dokumentert at villaks går opp i flere elver før den finner «hjemmeelva» den skal gyte i.

Hvordan kan en da være sikker på at elvefisket ikke fisker på truede bestander?

Senere tids forskning viser at sjøørretpopulasjonene er opptil tre ganger mer genetisk adskilt enn laksepopulasjonene. Langs kysten finnes det utallige sjøørretvassdrag med bestander hvor en ikke vet status. I Norge er det utstrakt fiske etter sjøørret i havet hvor disse populasjonene blandes. Ønsker vi at dette fisket skal forbys med samme argumentasjon som blir brukt mot sjølaksefisket?

Vi ønsker en generell debatt om definisjon og bruken av begrepet «blandede bestand»

Baserer seg på et overskudd

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) er oppnevnt av Miljødirektoratet, og har som hovedoppgave blant annet å beskrive bestandsstatusen for laks og gi råd om bærekraftig beskatning. Rådets siste rapport «Status for norske laksebestander i 2019» viser at reguleringsregimet som har vært ført de siste årene har hatt ønsket effekt. I rapporten står det at forvaltningsmålene for perioden 2015-2018 for de 199 bestandene som var målt var «nådd eller sannsynligvis nådd for 93 % av bestandene.»

VRL skriver under hovedfunn i rapporten at regulering av fiske nesten har fjernet overbeskatning, og at: «Overbeskatning påvirker villaksen i liten grad. Årsaken er god effekt av innførte fangstrestriksjoner.»

Videre står det:

«Forvaltning basert på gytebestandsmål og påfølgende innstramminger i både sjøfiske elvefiske medfører at det nå er sannsynlig at beskatningen i de fleste norske vassdrag baserer seg på høsting av et overskudd, og dermed ikke truer bestander eller produksjon.»

Allerede strengt regulert

Fisket etter laks i sjø med faststående redskap er allerede strengt regulert. Den ordinære fisketiden er fra 1. juni – 4. august. Med få unntak er fisketiden i sjølaksefiske avkortet både i starten og slutten av fiskesesongen. Enkelte områder har fisket vært stengt i lang tid. Også redskapsbruken som sikrer at laks under 1,6 kilo ikke beskattes, bidrar til å beskytte små og sårbare laksebestander. Dette fordi maskevidden i nøtene har en størrelse som gjør at fisk under 1,6 kilo passerer gjennom nøtene. I perioden det er åpnet for fiske, er nota i tillegg stengt i tre av sju dager i uka, hvor laksen altså ikke beskattes i sjølaksefisket, men går fritt opp i elvene.

I sin kronikk påpeker Sveinung Rotevatn at VRL har gjort en grundig vurdering av status og oppnåelse av gytebestandsmålet i de 199 største laksebestandene i Norge. Den resterende halvparten av laksebestandene sier statsråden at vi har liten eller ingen kunnskap om.

Nettopp ved å overvåke de 199 største bestandene vil en indirekte sikre at de minste laksebestandene også blir hensyntatt. Disse små bestandene består av laks som i svært liten grad beskattes i et sjølaksefiske på grunn av størrelsen. De får altså en dobbelt beskyttelse, god forvaltning av de 199 store lakseelvene, og tilnærmet ingen beskatning.

I Norge i dag finnes det utallige elver, små og store, som overvåkes ved hjelp av videoovervåking. Det vil si at all oppvandrende laks og sjøørret blir registrert. Sannheten er at ingen andre land i verden overvåker i samme omfang, og har så mye kunnskap om de anadrome artene som Norge.

Har den foreslåtte bruken av føre- var prinsippet til hensikt å beskytte villaksen, eller har politikerne latt seg påvirke av andre interessegrupper?

Miljøaspekt

Dagens høsting av villaks i elv og sjø er bærekraftig. I større grad enn på veldig lenge skulle en forvente at høsting av en fornybar ressurs, for mat, anerkjennes av Norges befolkning.

Den eneste måten det norske folk kan få tilgang til villaks på er fra et sjølaksefiske. Uten sjølaksefiske er det kun sportsfiskerne i elv som vil ha tilgang på villaks, hva med de resterende 5,5 millionene nordmenn som har betalt millioner av skattepenger for kalking og bekjempelse av parasitter? Vil man virkelig bidra til at denne muligheten skal opphøre?

Vi ser på sjølaksefiske som et kulturelement også i fremtidens kystnorge, og et bevis på natur i balanse. Levende kystmiljøer var begynnelsen til bosetting i Norge. Vi ønsker å bevare disse tradisjonene. Beskatningen må i fremtiden skje på et bærekraftig grunnlag.

Eller er det bare sportsfiskerne som fraktes i fly og bil fra fjern og nær skal ha rett til villaksen?

Les forskningen bak innlegget:

Næsje, T.F. m.fl: Tiltaksrettet overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden og tilsluttende elver 2013. NINA-rapport (2013)

Jonsson, B. & Jonsson, N.: Feilvandring hos oppdrettslaks og villaks. - NINA Oppdragsmelding (2001)

Davidsen, J.G. m.fl: Sjøørret og sjørøye i Skjerstadfjorden - Marine vandringer, områdebruk og genetikk. NTNU Vitenskapsmuseet, naturhistorisk rapport (2019)

Powered by Labrador CMS