Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

John K. Dagsvik har fått kritikk fra norske klimaforskningsmiljøer som Cicero, Meteorologisk institutt og Nansensenteret på hans analyser av klimadata hvor konklusjonen er ingen betydelig økning i global temperatur siden 1700- og 1800-tallet. 

På forskning.nos debattside Forskersonen (04.10.2023) etterlyser Dagsvik en mer konstruktiv kritikk fra klimaforskningsmiljøene. Jeg kan ikke konkludere annerledes enn hva de norske klimaforskningsmiljøene allerede har gjort, men jeg tar utfordringen fra Dagsvik og forsøker meg på en mer «konstruktiv kritikk» slik han etterlyser.

Jeg har ingen grunn til, eller forutsetninger for, innvendinger mot John K. Dagsviks statistiske metoder. Her stoler jeg på ham som den eksperten han er på dette fagfeltet. Så håper jeg også at John Dagsvik stoler på meg som den eksperten jeg er, med en livslang forskerkarriere på naturlige svingninger i havklima og effekter av klimaendringer på havets organismer.

Etter hva jeg kan lese ut fra rapportene til Dagsvik og Moen består de instrumentelle klimatidsseriene som de har valgt å benytte, av temperaturdata fra under 100 landbaserte værstasjoner med varierende starttidspunkt, fra midten av 1700-tallet til slutten av 1800-tallet. 

Med dette ekskluderer forfatterne klimautviklingen på 71 prosent av jordens overflate som havet utgjør. Men en nærmere gjennomgang av tabellen for de landbaserte værstasjonene viser at heller ikke disse er representative for det resterende landarealet på jorda. 

Det store flertallet av de utvalgte værstasjonene er lokalisert i Europa og Nord-Amerika, deretter en mindre andel i det fjerne Østen og deler av Australia. Når disse stasjonene plasseres romlig ut i et verdenskart, kan vi grovt regnet si at stasjonene representerer omtrent 20 prosent av jordens landareal. Og fordi havet i sin helhet er ekskludert fra analysene betyr det at de utvalgte landbaserte værstasjonene representerer – i beste fall – bare 6 prosent av jordoverflaten! Det er nok dette professor Tore Furevik ved Nansensenteret sikter til når han sier at forfatterne har gjort et selektivt utplukk av klimadata.

Hvorfor kan vi si at målinger fra 6 prosent av klodens overflate ikke er representative for gjennomsnittstemperaturen på jorda? Det er på grunn av «støyen» fra naturlig klimasvingninger (eller mer presist: klimavariabilitet). 

Sammen med de menneskeskapte klimaendringene opptrer – for å bruke en lydmetafor - en «kakofoni» av ulike klimasvingninger. Dette er klimasvingninger som opptrer på rom- og tidsskalaer fra meter og sekunder til titusenvis av kilometer og århundre. Mye av denne klimasvingningen opptrer som interne svingninger. Det betyr at en økt temperatur i ett område medfører en tilsvarende lavere temperatur i et annet område. 

Gode eksempler på det er den Nord-Atlantiske oscillasjonen (NAO), som med opptil 10-års perioder gir høyere vintertemperaturer i Nord-Europa og samtidig lavere vintertemperaturer i området Grønland-Canada – og omvendt i andre perioder. Et annet eksempel er Den atlantiske multidekadiske oscillasjonen (AMO), og på grunn av den større skalaen og lenger perioden må man her være forsiktig med å mistolke signalet som globale endringer. 

Tidsskalaen her er nemlig nærmere hundre år og opptrer med en høyere temperatur i Nord-Atlanteren, Nord-Amerika og Europa, samtidig som det er lavere temperatur i det sørlige Stillehavet. Eksempelvis er utvalget av Dagsviks værstasjoner særlig utsatt for «kontaminering» fra AMO, siden så stor del av værstasjonene representerer Nord-Amerika og Europa. 

Da er det annerledes med klimatidsseriene fra Det internasjonale klimapanelet (IPCC). Det å beregne jordas gjennomsnittstemperatur er et grundig, vel gjennomtenkt og enormt omfattende arbeid, som benytter mellom 10.000 og 20.000 målepunkter spredt jevnt ut over hele jordas overflate. Da blir Dagsviks knappe 100 stasjoner ganske puslete. 

Det geniale med å bruke dette nettverket av værstasjoner er at vi kan sile ut naturlig klimavariabilitet og står igjen med det rendyrkede langsiktige signalet for klimaendring som, igjen, annen klimaforskning viser skyldes økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren.

Kunnskapen om forholdet mellom naturlig klimavariabilitet og menneskeskapte klimaendringer har vært i kraftig økning de siste 20 årene på grunn av innsatsen fra tusenvis av klimaforskere og er en integrert del av de kontinuerlige oppdateringene i Det internasjonale klimapanelet.

LES OGSÅ:

Tar SSB ansvar for analysen om at vi mennesker ikke gjør kloden varmere?

«Jeg avviser ikke at klimaet kan være påvirket av menneskeskapte utslipp av CO2»