Vi er midt i en pandemi, og som mange andre velferdsinstitusjoner er Kriminalomsorgen satt på en betydelig prøve. Innsattes rett til helse, og samfunnets intensjon om å sikre dem denne retten, er under press.

Innsatte har samme rett til helse som andre

Selv om man har brutt loven og idømmes en straff, har innsatte i norske fengsler den samme retten til helse som alle andre borgere i landet, i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Straffen skal utelukkende være frihetsberøvelse. Innsatte har samme pasientrettigheter og rett til samme helseytelser som befolkningen ellers, og dette må staten respektere.

Kriminalomsorgen har selvfølgelig hovedansvaret for fengslene, men det omkringliggende samfunnet og særlig helsemyndighetene må også ta sitt ansvar og bistå fengslene med nødvendige ressurser og kompetanse som trengs for at fengslene kan drives på et helsemessig forsvarlig vis.

Helsen til de innsatte og håndtering av covid-19 i fengslene bør ikke overlates til Kriminalomsorgen og de enkelte fengsler alene. Fengslene er ikke et helseforetak, og det nåværende helsetilbudet i fengslene har knapt nok kunne håndtere de helseutfordringer som fengselspopulasjonen har uten en global pandemi.

Økt bruk av isolasjon er ikke et holdbart smitteverntiltak

Siden covid-19 lukket ned samfunnet vårt, har Kriminalomsorgen intensivert restriksjonene overfor sine innsatte. Bruken av isolasjon har gått opp, blant annet fordi man i pandemiens første fase innførte 14 dagers isolasjon for alle nyinnsatte ved begynnelsen av pandemien. Ifølge de internasjonale Nelson Mandela-fengselsreglene bør man aldri isolere innsatte lenger enn 14 dager, og da kun om det er en konkret og helt nødvendig årsak til dette.

Utover økt bruk av isolasjon har Kriminalomsorgen samtidig begrenset mulighetene for aktivisering, resosialiserende tiltak og ikke minst besøk fra selv den nærmeste familie og barn. Det skal sies at Kriminalomsorgen etter kritikk fra Sivilombudsmannen har endret praksis ved innsettelse, så innsatte nå ikke automatisk må i isolasjon ved innsettelse. Man har også forsøkt å kompensere for manglene besøk med digitale løsninger og utvidet ringetid. Likevel er soningen under covid-19 på mange måter fortsatt vesentlig tyngre, både for innsatte og pårørende.

I mangel på en tydelig forebyggelsesstrategi og medfølgende ressurser til fengslene, har Kriminalomsorgen forsøkt å håndtere covid-19-pandemien med sin sedvanlige go-to løsning: Mer isolasjon og utelukkelse fra fellesskapet. Men mer isolasjon er ikke en holdbar eller effektiv løsning på verken covid-19 eller andre helseproblemer i fengslene. Isolasjonen kan derimot føre til andre helseutfordringer, ikke minst psykiske helseplager. Derfor bør helsemyndighetene komme på banen og sikre at fengslene blir prioritert, slik at vi kan sikre bedre løsninger for de innsatte.

Sivilombudsmannen: ikke grunn til å isolere fanger

Norge har gjentatte ganger blitt kritisert for bruken av isolasjon av både Sivilombudsmannen og internasjonale menneskerettsorganisasjoner. Kriminalomsorgen har selv uttrykt at de ønsker å redusere bruken av isolasjon. Likevel var isolasjon et av de første verktøyene man valgte å ta i bruk da man skulle forebygge spredning av covid-19. Det var derfor ikke overraskende at Sivilombudsmannen i juni 2020 leverte en rapport med kritikk av fengslenes bruk av isolasjon som preventivt tiltak overfor covid-19, og foreslo mer testing og kartlegging som et bedre alternativ til rutinemessig isolasjon.

Av Sivilombudsmannens undersøkelse fremgikk det også at Helsedirektoratet tilbake i mars 2020 gjorde det klart at de ikke fant en smittevernsmessig grunn til å isolere innsatte i 14 dager, om de ikke var smittet eller viste symptomer på covid-19. På denne annen side hadde man heller ikke sikret fengslene den nødvendige testkapasitet som kunne forhindret bruken av langvarig isolasjon.

Heller hurtigtest og vaksinering

Om fengslene skal bruke mindre isolasjon, må helsemyndigheten støtte opp med alternative smitteverntiltak. Fengselspopulasjonen bør håndteres som en sårbar gruppe i vårt samfunn med behov for tilpassede tiltak. Man må sikre at de innsattes rett til nødvendig helsehjelp blir ivaretatt, også under en pandemi.

Dette kan blant annet innebære å sikre alle fengslene muligheten for å hurtigteste innsatte og ansatte rutinemessig. Dels for å kunne oppdage smitte hos symptomfrie individer og gjennomføre smittesporing, dels for å kunne forkorte isolasjonsperioden mest mulig.

For det andre bør fengselsansatte prioriteres av helsemyndighetene som en essensiell personalgruppe for folkehelsen i vårt samfunn, også i diskusjonen om vaksinering. Fengslene løser et sentralt og viktig samfunnsoppdrag og fengselsbetjentene utfører hver dag oppgaver av stor betydning for de innsattes fysiske, mentale og sosiale helse. Om man vaksinerer alle i fengslene, og særlig de ansatte som har størst risiko for å bli smittet utenfor og innenfor fengslet, vil man forhåpentlig raskere kunne vende tilbake til vanlige soningsforhold og normal drift av fengslene. Dette bør prioriteres av hensyn til både innsatte, ansatte og vårt samfunn som helhet.

Fengselspopulasjonen er særlig sårbar for covid-19

Fengslene er generelt ansett som en særlig utsatt plass for infeksjonssykdommer. Helsen til innsatte er i utgangspunktet dårligere enn gjennomsnittsbefolkningen, og de er derfor mer mottakelige for infeksjoner som covid-19.

Samtidig kan det være vanskelig å sikre den hygienen og det smittevernet som er nødvendig for å forebygge spredning. Fengslene er heller ikke innrettet for å kunne ivareta behandling av covid-19. Om de innsatte må behandles på sykehus, kan det bety at fengselsbetjenter må følge de innsatte under innleggelse av sikkerhetsmessige årsaker. Det er derfor en risikabel og ressurskrevende situasjon om man får mange behandlingskrevende covid-19 pasienter i fengsel.

Nettopp dette aspektet er også grunnen til at man har innført så omfattende tiltak. Men til tross for de alvorlige og omfattende tiltakene, har det likevel ikke vært mulig å holde covid-19 ute av fengslene. Per dags dato har over 300 ansatte og innsatte vært smittet og flere er fortsatt ikke friskmeldte.

Siden vi har fratatt de innsatte sin bevegelsesfrihet, autonomi og, til en viss grad, kontroll over eget smittevern, har vi som samfunn et desto større ansvar for å unngå smitte i fengslene.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap