Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den store, retrospektive utstillingen Sylkvasse sting med Britta Marakatt-Labba (f. 1951) er den største samlede presentasjonen av Marakatt-Labbas verk noensinne og Nasjonalmuseets første separatutstilling med en kvinnelig kunstner med samisk bakgrunn.

«På overtid», «det var virkelig på tide» er utrykk som har gått igjen i omtalene av utstillingen. At hovedinntrykket er at «dette er en begivenhet som burde ha funnet sted for lenge siden» vitner om en endret bevissthet om samiske kunstnerskap i hovedstadspressen. Samtidig sier det mye om posisjonen Marakatt-Labba har oppnådd.

I 2017 kom det store internasjonale gjennombruddet, da tekstilfrisen Historjá og andre verk ble utstilt på Documenta i Kassel og Athen. Senere har det vært laget dokumentarfilm om henne og hun var med i hovedutstillingen på Veneziabiennalen i 2022.

Marakatt-Labbas kunstnerskap strekker seg naturligvis mye lenger tilbake og arbeidene hennes er innkjøpt til flere samlinger. Hun var en av medlemmene i Samisk kunstnergruppe (Sámi Dáiddajoavku), også kjent som Mázejoavku eller Masigruppen, etablert i 1978. 

Flere sider ved historien

Britta Marakatt-Labba jobber i et bredt utvalg av materialer og teknikker, som broderi, akvarell, grafikk og skulptur, men er særlig kjent for tekstilarbeidene sine. Et av nøkkelverkene er nevnte Historjá. Det ble laget på oppdrag for KORO til UiT Norges arktiske universitet i Tromsø, og er et av flere kjente verk i KORO sin samling på universitetet.

Arbeidet, som er 24 meter langt og 40 cm høyt, ble påbegynt i 2003 og var ferdig i 2007. Det består av broderi og appliserte tekstilformer på lin. Gjennom presise sting lar hun en variert samisk billedverden tre frem, fra hverdagsliv og høytid til kosmologi og historiske øyeblikk.

En skjebnesvanger historie utspiller seg gjennom skildringen av det som er kjent som Kautokeino-opprøret (1852). Det en betent hendelse i samisk og norsk historie. 

Lensmannen og handelsmannen ble drept av opprørene, som bestod av en gruppe reindriftsamer med tilknytning til den lutherske læstadianske vekkelsesbevegelsen. Straffene i etterkant var harde – med to fullbyrdede dødsdommer og andre former for avstraffelse, i tillegg til det sosiale stigmaet etterkommerne etter opprørerne opplevde.

Det var i denne perioden fornorskingspolitikken ble utformet som program og senere vedtatt. I Marakatt-Labbas fremstilling er det kirka som settes i brann og ikke handelshuset, slik det var i 1852, og mange av opprørerne bærer hornlue, ládjogahpir, kvinnenes hodeplagg som ble fordømt i den læstadianske læren. I verket settes altså mange forklaringer, fremstillinger og realiteter i spill.

Historien om opprøret var lenge fortalt som en autorativ fortelling, ensidig forklart som et resultat av religiøs fanatisme, de senere årene har det blitt mer vektlagt at forklaringene er kompliserte og sammensatte. Historjá, ferdigstilt året før Nils Gaup sin film Kautokeino-opprøret ble sluppet på kino, har medvirket i denne dialogen.

Likeså kan Marakatt-Labbas behandling av hornluen ha bidratt til å løfte dens status og synligjøre kvinners rolle. Hodeplagget, som har en form som gjør at man blir sett, og som sier noe om kjønn så vel som om samisk identitet, går igjen i flere av hennes verk – og har de senere årene blitt gjenstand for fornyet interesse, både i kunst, forskning, og som personlig klesplagg.

Et oversett materiale

I Historjá fortelles ikke historien fra ett punkt, lengdeformatet og den sirkulære monteringen gjør at publikum må flytte på seg, hele historien kan ikke tas inn i ett sveip: Du må gå, stoppe, og se – vil du oppleve historien kan du ikke forholde deg passiv.

Tradisjonell kunsthistorieskrivning har derimot gjerne hatt en lineær fortellingsform. I en slik fortelling har ikke samisk materiale blitt viet mye plass, det har blitt skrevet over i andre fortellinger, ikke blitt omtalt som kunst, men som etnografisk materiale. Eller det har blitt plassert i begynnelsen av fortellingen, som noe «primitivt», sammen med helleristninger og veidekunst, også når det dreier seg om samisk samtidskunst.

Min gjennomgang av samlingen i Nasjonalmuseet viser at det inntil nylig ikke har vært en planmessig strategi når det gjelder samisk kunst ved museet. Utstillingen med Iver Jåks ved Museet for samtidskunst i 1998 var en betydningsfull hendelse, men skjedde før museet ble en del av den nasjonale museumsenheten for kunst, arkitektur og design.

I det nye Nasjonalmuseet er Sylkvasse sting en begivenhet. Det er en viktig utstilling for publikum, men prosessene som har skjedd på innsiden av museet i tilknytning til arbeidet med utstillingen er minst like viktige. 

Jeg har tidligere kritisert museet for å ikke forholde seg aktivt til duodji, det rike samiske begrepet, materialet og praksisen – nå viser Sylkvasse sting vei. I forbindelse med utstillingen er Gunvor Guttorm, professor ved Sámi allaskuvla, invitert til å holde foredrag om duodji i dialog med Marakatt-Labba og med utstillingen, det er en god begynnelse.

(Britta Marakatt-Labbas utstilling «Sylkvasse sting» vises frem til 25. august 2024)

Referanser

• Grini, Monica, Samisk kunst i norsk kunsthistorie. Historiografiske riss [doktorgradsavhandling] UiT Norges arktiske universitet, 2016:https://hdl.handle.net/10037/10019.
• Grini, Monica, Så fjernt det nære. Nasjonalmuseet og samisk kunst. Kunst og kultur, 102 (3), s. 176–190, 2019. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3029-2019-03-04.
• Grini, Monica. Samisk Kunst Og Norsk Kunsthistorie: Delvise Forbindelser. Stockholm: Stockholm University Press, 2021. DOI: https://doi.org/10.16993/bbm.
• Guttorm, Gunvor, «Fortellinger sydd med sting», i Jan-Erik Lundström (red.), Broderade berättelser/Embroidered stories/Sággon muitalusat, Koncentrat 2010, s. 156–159.
• Holm, Geir Tore og Carlsson, Ulf (red.), Mázejoavku/Sámi Dáidojoavku/Samisk Kunstnergruppe/Sami artist Group 1978–1983, Sámi Dáiddačehpiid Searvi, 2004.
• Hætta, Susanne, Mázejoavku. Indigenous Collectivity and Art, DAT/OCA, 2020.
• Sannhets- og forsoningskommisjonen, Sannhet og forsoning: grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner: rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommusjonen: avgitt til Stortingets presidentskap 01.06.2023, Stortinget, Dokument 19 (2022-2023), 2023: https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf.

Les også:

Samiske kunstnere bruker sterke politiske virkemidler