Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Kråkebollers nedbeiting av tareskog langs Norskekysten er en av de mest langvarige og storskala naturødeleggelsene vi kjenner til. Takket være Tarevokternes innsats for å få tilbake tareskogen i sitt nærområde ved Tromsø, har problemstillingen fått økt og nødvendig oppmerksomhet. 

• Les også: Svar til Erik Tunstad om vold og kråkeboller

Tarevokterne har skaffet mer oppmerksomhet om denne naturødeleggelsen og har restaurert mer tareskog i sin korte virkeperiode enn det våre ansvarlige myndigheter har utrettet på 40 år. Vi heier på disse frivillige entusiastene som har fått tareskogen tilbake gjennom sin iherdige innsats, og etterlyser mer innsats og ny teknologi for å fjerne kråkeboller. Dette er nødvendig for å få den livsviktige tareskogen tilbake.

Verdt å redde

Tarevokternes innsats viser at det er mulig å restaurere nedbeitet tareskog gjennom en felles innsats. Tarevokternes mål er ikke å fjerne 8000 kvadratkilometer med kråkeboller for hånd, men å aktivt bidra til å få tareskogen tilbake i flere områder i Tromsø, samt å spre aktiviteten til andre områder med kråkebolleørken.

Vi er enige med Tunstad i at motivet for å redde tareskogen ikke bare bør være fordi den er en karbonbrønn. Vi bør også redde tareskogen fordi den er viktig for et artsrikt, produktivt, livskraftig og sunt kyst-økosystem. Vi er imidlertid avhengig engasjement og innsats for å snu den pågående naturkrisen. Vi vil sette dette i perspektiv.

Undervannsørken

På 1970-tallet, cirka. 50 år siden, oppdaget man at kråkeboller var i ferd med å spise opp tareskogen fra Trøndelag og nordover. Grove modeller har senere anslått at noe slikt som 80 milliarder kråkeboller har fjernet i størrelsesorden 8000 kvadratkilometer tareskog. Kyst-økosystemene har dermed tapt et viktig leveområde, et stort karbonlager, samt en årlig produksjon av biomasse på mange millioner tonn, med de ringvirkningene det gir. 

En undervannsørken dekket av kråkeboller har erstattet tareskogen i Nord-Norge. Dette representerer en formidabel naturkrise som har forløpt skjult under havets overflate. Forskere slo alarm allerede i begynnelsen av 1980-tallet. 

Resultater fra vårt første restaureringseksperiment (1988-1993), som var ganske likt Tarevokternes, ga grunnlag for et større forslag fra NIVA, Universitetet i Bergen og Havforskningsinstituttet. Forslaget gikk helt til topps i Fiskeri- og Miljøvern-departementet på 1990-tallet.

Den gang, som nå, mente vi at overbeskatning av gråsteinbit, og kanskje andre predatorer, var en viktig årsak til framgangen til kråkebollene, og oppdrett og utsetting av steinbit var en del av løsningsforslaget for å redusere kråkebolleproblemet. Hensikten var å få tilbake tareskogen og dermed den tapte produksjonen, samt matfatet og leveområdet for et mangfold av organismer. 

I 2010 la vi fram en perspektivstudie som ga forslag til hvordan høsting og utnyttelse av kråkeboller som en ressurs kunne utnyttes til å få tareskogen tilbake. Både disse forslagene, oppmerksomhet fra media, rapporter, og vitenskapelige artikler har blitt møtt med taushet fra fiskeri- og miljømyndigheter som burde ha tatt tak i problemet og satt i verk tiltak for å få tareskogen tilbake. Tarevokterne har gjort en viktig jobb ved å igjen løfte dette problemet opp i dagen.

Bollene må spises

Tunstad setter med rette søkelys på betydningen av kråkebolle-predatorer, selv om han feilaktig tilegner æren for forståelsen av sjøoterens betydning som nøkkelart i økosystemet, til Robert Pain og ikke til James Estes. 

Uten en økosystembasert forvaltning som tilrettelegger for vern eller reintroduksjon av viktige nøkkelarter, er det vanskelig å tenke seg tilstrekkelig naturlig framvekst av en predator som kan fjerne milliarder av kråkeboller som formerer seg årlig. 

Vi har prøvd ulike metoder og ved flere anledninger laget «oppskrifter» på restaurering av tareskog med fjerning av kråkeboller og deretter utsetting av predatorer for å ta seg av de neste generasjoner av kråkeboller. Et viktig mål er å finne ut hvor stort område som må restaureres for at det kan opprettholde seg selv ved å huse tilstrekkelig mange predatorer på både de unge og de gamle kråkebollene, og i hvilken grad predator bestandene kan bygge seg opp uten hjelp.

Det har de siste årene dukket opp flere kommersielle aktører som ønsker å satse på fangst og utnyttelse av kråkeboller som ressurs. Med utvikling av nye fangstmetoder og en variert produktutvikling på foredling av kråkeboller, ser det ut til at dette kan resultere i en storskala innsats på restaurering av tareskog. Tarevoktere og andre entusiaster vil være viktige i dette arbeidet.

Selv om det kan være ulike hensikter med å restaurere tareskog, er det for oss biologer viktig å få tilbake de naturlige og varige økosystemene der alle ledd i næringskjeden er med på å opprettholde disse frodige og mangfoldige «oasene» som er en berikelse for hele kystøkosystemet. 

For å lykkes med storskala restaurering av kråkebolleørkenene, er det viktig at forvaltningen setter dette på dagsordenen, tar initiativ til å sette i verk tiltak som vi vet nytter, og sørger for at kråkebollens predatorer blir vernet mot ny overbeskatning i restaurerte områder.

(Alle forfatterne er i NIVAs taregruppe)

Delta i forskning.nos kronikkonkurranse!

les også:

Utbygger har nakketaket på miljøutredninger i norsk natur