Jeg tenker ofte på naturen som en Reodor Felgen
SPALTIST: To ulike organismer vokser inn i hverandre, og blir til et nytt vesen. Det høres ut som noe fra en skrekkfilm, men; Det har skjedd før, og kan skje igjen. Da er spørsmålet: Kommer vi til å være involvert?
Publisert
Ja, jeg tenker ofte på naturen som en Reodor Felgen, en
skrotnisse på roterommet. Han finner en taustump, en metallbit, en fjær eller
en skrue – og tenker; hva skjer hvis jeg vrir, kobler og bøyer?
Dette er én utgave av evolusjonen, og vi ser sporene etter Reodor overalt. Insektenes antenner er ombygde bein, våre armer er dyrenes forbein, og det samme kan vi si om fuglenes vinger. Man tager hvad man haver, stod det i kokebøkene.
Flercellet liv ble for eksempel først mulig da en eukaryot slukte en energi-effektiv bakterie.
Men, evolusjon kan ikke bare være gjenbruk, av og til må naturen nesten komme opp med noe helt nytt. Hvis ikke, hadde vi fremdeles svømt rundt som bakterier i urhavet.
Så ekte nyheter dukker av og til opp. De mest radikale kaller vi «store overganger» - «major transitions».
Fotosyntese og lys-etere
Mange hadde identifisert fenomenet, før John Maynard Smith (og Eörs Szathmáry) utga boka The Major Transitions in Evolution i 1995.
Her skriver de om vannskillene, de altomveltende nyskapninger på størrelse med livets opprinnelse, cellenes ditto, flercellet liv, sex, samfunn, språk, og en del mer.
Men også disse store evolusjonære stegene kan ha vært «Reodoriske ombygninger» – dog utført med hele organismer, gjerne fra vidt forskjellige deler av Livets tre: To ulike organismer blir til én ny og forbedret en.
Flercellet liv ble for eksempel først mulig da en eukaryot slukte en energi-effektiv bakterie. Denne sitter fremdeles i alle våre milliarder av celler, vi kaller dem mitokondrier. Uten disse, hadde vi fremdeles vært encellede.
Og dette kan vi se – mennesker og deres husdyr har endret seg i takt med hverandre.
Planter er et annet eksempel. De er lys-etere. Før plantenes tid, levde alle av å ete hverandre.
Også plantenes forgjengere gjorde det, helt til de en gang slukte en bakterie som hadde lært seg fotosyntese (en mer enn solid nok «major transition» i seg selv). En eukaryot celle, pluss en kloroplast og et mitokondrium ga oss klodens største levende vesener – trærne.
Lav er en sopp i samarbeid med alger
En trend i «major transitions» er altså at det har oppstått noe nytt som er større enn summen av delene.
Og dermed har vi kommet til fremtiden: Lav er ikke en plante, det er ikke engang én organisme – lav er et samarbeid mellom flere, totalt ulike organismer, som, nok en gang, er blitt noe helt nytt. Lav er en sopp i samarbeid med alger.
Det som skiller lav fra planter er mye, men kanskje mest dette: Kloroplastene som sitter i plantens blader (og altså stammer fra bakteriene som lærte seg å omdanne sollys til mat), er nødt til å sitte der. Det har gått hundrevis av millioner år siden de sist kunne leve på egenhånd.
Så, ikke med lav. Blir en av partene i samarbeidet misfornøyd med tingenes tilstand – kan den dra sin vei, og leve for seg selv i stedet.
Vi ser her altså en «major transition», men avtalen er ikke underskrevet ennå – begge har fremdeles anledning til å trekke seg.
Ser vi begynnelsen på den neste «store overgang»?
Hvilket endelig bringer meg til poenget, som er oss.
Vi kan kalle opprinnelsen av samfunn for en stor overgang, og det samme kan vi si om insektenes samfunn, maurtuer, bikuber og så videre. Et skritt på veien fra individ til superorganisme?
Vi kan også betrakte landbruket som et stor overgang til noe helt annet.
Kan slike samarbeid – i tilfellet samfunn, mellom individer av samme art, i tilfellet landbruket, mellom mennesker, dyr og planter – kan slike nyordninger til slutt ende i noe helt nytt? Kan vi se begynnelsen på den neste «major transition»?
Når vi studerer tidligere nyskapninger – som lav, plantene og deres kloroplaster, eller oss og våre mitokondrier – ser vi at en «major transition» går gjennom to stadier.
Først, lagbygging – to organismer slår seg sammen, til fordel for dem begge, og deretter – kanskje etter millioner av års samboerskap - kommer selve transformasjonen:
Team-medlemmene begynner å reprodusere som én enhet – det er laget som formerer seg, vi har fått en ny type individ. Planten og kloroplasten, oss og mitokondrien – vi er blitt ett. Mens lavet fremdeles kan velge å være to. Prosessen er ikke avsluttet.
Ingen aner hvor dette ender
Nå kan vi si at hunder og katter og sauer og havre ikke er mitokondrier – men fra entomologien kjenner vi eksempler på at de vi kan kalle landbruk har resultert i en ny type individ – maur kan være bønder, de dyrker sopp og andre vekster, og ingen av de to kan i dag klare seg uten hverandre.
Planten og kloroplasten, oss og mitokondrien – vi er blitt ett.
Jeg vil ikke påstå at vi mennesker har inngått en liknende symbiose med hunder og katter, og jeg tror ikke vi kommer til å ende opp som et havreliknende vesen en gang i fremtiden.
Men hvis vi holder oss til den definisjonen Maynard-Smith foreslo i 1995, kan vi snakke om «major transitions» også uten at det oppstår nye typer individer. For ham holdt det at samarbeidet resulterte i genetiske endringer.
Og dette kan vi se – mennesker og deres husdyr har endret seg i takt med hverandre. Hele 41 gener er selektert for samarbeid, både hos oss og dyra våre. Vi tilpasser oss hverandre.
Hvor dette ender, aner verken jeg eller noen andre.
