– Særlig opplever samiske reindriftsutøvere at deres erfaringsbaserte kunnskap om forholdet mellom rovdyr og beitedyr lokalt, blir ugyldiggjort når beslutninger til syvende og sist tas på sentralt nivå, skriver kronikkforfatterne.
– Særlig opplever samiske reindriftsutøvere at deres erfaringsbaserte kunnskap om forholdet mellom rovdyr og beitedyr lokalt, blir ugyldiggjort når beslutninger til syvende og sist tas på sentralt nivå, skriver kronikkforfatterne.

Sentrale myndigheter må anerkjenne lokal­kunnskapen til reindriftsnæringa i Nordland

KRONIKK: Samiske reindriftsutøvere opplever at deres kunnskap om forholdet mellom rovdyr og beitedyr lokalt, ikke blir tatt på alvor.

De siste fire årene har vi fulgt prosessen rundt revidering av den regionale forvaltningsplanen for rovvilt i Nordland. Som tverrfaglige samfunnsvitere har vi studert hvordan ulike kunnskapssystemer møtes i norsk rovviltforvaltning. Vi har observert at lokale aktører erfarer reelle barrierer når de prøver å få sin kunnskap ansett som gyldig i rovviltforvaltningen.

Særlig opplever samiske reindriftsutøvere at deres erfaringsbaserte kunnskap om forholdet mellom rovdyr og beitedyr lokalt, blir ugyldiggjort når beslutninger til syvende og sist tas på sentralt nivå.

Vår forskning ble i slutten av oktober trukket inn i en debatt i Stortinget, av Siv Mossleth, representant fra Nordland. Hun fremholdt at: «Kunnskapen fra lokalt nivå blir usynliggjort i beslutninger nasjonalt».

Men klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn valgte i sitt svar å se bort fra samfunnsforskningens bidrag til å utforske og utvikle bedre grunnlag for reell dialog mellom ulike kunnskapssystemer. Rotevatn viste i stedet til det han kalte «tung» og «god vitenskapelig forskning», som ifølge statsråden over mange år har gitt veldig god kunnskap om hvordan rovviltet påvirker både tamreinnæringen og andre beitenæringer.

Næringen er bekymret for fremtiden

Mens Rotevatn sto på talerstolen i Stortinget, var reindriftsnæringa i Nordland samlet til krisemøte. Temaet var fremtiden for reindriften i Nordland, som næringa er svært bekymret for. Fra møtet kom en felles uttalelse som sto i sterk kontrast til ministerens virkelighetsbilde.

Næringa er frustrert over kontakten og dialogen med statsforvaltningen. De fremholder at: «Som reindriftsutøvere ønsker vi å produsere mat til mennesker, ikke bare til rovvilt», og hevder at: «Reinen er rovviltets viktigste byttedyr i Nordland».

Statsforvaltningen legger på sin side makt bak et prinsipp om «sonering», som søker å beskytte både rovdyr og beitedyr gjennom å tildele dem geografisk atskilte soner. Men fra samisk reindrifts perspektiv er det nær interaksjon og et reelt avhengighetsforhold mellom rovviltbestandene og reinen som byttedyr. I sin uttalelse hevder de at: «Hvis rovvilt skal overleve i Nordland, må reinen overleve»!

Når kunnskapen kolliderer

Rotevatn fremholdt i Stortinget at ingen andre land i verden har så dyp kunnskap som Norge om rovvilt, og hvordan de påvirker folk og fe. Både statsråden og departementet snakker om god dialog.

Men hvordan kan ulike kunnskapssystemer faktisk møtes?

Som samfunnsforskere vil vi spille inn at reell dialog forutsetter at partene evner å ta innover seg den andre partens perspektiv. Da kan det også bli nødvendig å utforske spørsmål stilt av den svakere parten i dialogen, og dermed ta deres kunnskapssystem på alvor. Ifølge den erfaringsbaserte kunnskapen hos samiske reindriftsutøvere i Nordland, er reinen en kritisk del av matforsyningen til rovdyrene.

Hva kan den naturvitenskapelige forskningen si om dette? Hvilken rolle spiller beitedyr som bytte for konvensjons-beskyttede rovdyr som gaupe, jerv og bjørn, eller for kongeørnbestanden i Nordland?

Hvorfor fungerer ikke «sonene» i Nordland?

Bærekraftig produksjon i utmarksnæringene er under stort press i Nordland. Spesielt har tap av rein og sau til rovdyr blitt en utfordring. Nordland er et spesielt og mangfoldig kulturlandskap, formet av menneskelig virksomhet og bruk gjennom tusener av år. Som rovviltregion har Nordland fått desentralisert et ansvar for å beskytte rovdyr, samtidig som tradisjonelle beitenæringer og kultur skal tas vare på. Dette har vist seg nesten umulig å få til.

Med etableringen av rovviltregioner og tilhørende rovviltnemder har Norge søkt å oppfylle europeiske forpliktelser (Bernkonvensjonen) om biologisk mangfold, med særlig fokus på store rovdyr. Som et overordnet prinsipp i håndteringen av konflikter rundt rovdyrforvaltningen, har Stortinget vedtatt en todelt målsetning: Bærekraftige rovdyrbestander skal sikres, samtidig som levedyktige beitenæringer opprettholdes. Hensynet til beitedyr skal prioriteres i egne soner for beitedyr, og rovdyr prioriteres i rovdyrsoner. Sonene skal være klart geografisk atskilt. Hvorfor fungerer ikke dette i Nordland?

Soneprinsippet er spesielt utfordrende for dette lange og smale fylket. Årsaken er at både reindriften og rovdyrene har behov for store områder. Den samiske reindriften er basert på beite i utmark gjennom hele året, og reinen er avhengig av å flytte mellom ulike sesongbeiter. Rovdyrene ferdes gjerne på tvers av disse beiteområdene, og da blir reinen byttedyr også i beitesonene.

Reindriften er viktig for samer i Norge, og staten har påtatt seg internasjonale forpliktelser også for kulturelle minoriteter og urfolk (gjennom ILO-konvensjonen). Hvordan kan disse ulike forpliktelsene oppfylles gjennom forvaltning av ressurser i et mangfoldig landskap, hvor arealene i økende grad fragmenteres som følge av infrastruktur som jernbane, veier og vindkraft, som ofte plasseres i dyrenes habitater?

En invitasjon til statsforvaltningen

Reindriftsnæringa er bekymret for det som oppleves som rigide metoder knyttet til identifisering av rovdyr, samt dokumentasjon av tapte beitedyr. Vi har sett at samiske reindriftsutøvere får en rolle som leverandører av datamateriale basert på en naturvitenskapelig metodikk, som de selv anser som utilstrekkelig for å reflektere kompleksiteten i forholdet mellom rovdyr og beitedyr. Med denne metodikken ender tapte rein veldig ofte i kategorien med «ukjent dødsårsak».

Lokale erfaringer viser at den nasjonale instruksen ikke er godt nok tilpasset dynamikken i det mangfoldige og delvis fragmenterte landskapet. Reindriftsutøverne som vi har intervjuet, forklarer at for å dokumentere forekomst av gaupe, må de følge gaupespor over en strekning på minst tre kilometer. Dette er bare mulig på vinteren når det er sporsnø. Er det lite snø, skareføre eller snøvær, blir sporene borte og det blir vanskelig å følge slike spor langt nok. Metodikken gjør at rovdyrs tilstedeværelse i dette landskapet blir tilnærmet umulig å dokumentere.

En dialog mellom ulike kunnskapssystemer er selvfølgelig krevende. Men uttalelsen fra reindrifta i Nordland kan også ses som en invitasjon til statsforvaltningen om å føre en dialog som inkluderer lokalkunnskapens perspektiver og forskningsspørsmål. Dette er en utfordring som den gode naturvitenskapelige forskningen burde ta på strak arm, gjerne i samarbeid med en tverrfaglig orientert og lokalt forankret samfunnsforskning.

Forskningen bak kronikken

Denne kronikken er basert på forskning finansiert av Reindriftens Utviklingsfond gjennom prosjektet Fleksibilitet i reindriften – barrierer og muligheter for bærekraftig utvikling i reindriften i Nordland og Norges Forskningsråd gjennom prosjektet Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn.

Powered by Labrador CMS