For et år siden prøvde NRK Folkeopplysningen å manipulere elever ved Lillestrøm videregående skole til å stemme Senterpartiet, med sosiale medier som viktigste påvirkningskanal.

Det lyktes de dårlig med.

Bare 24 av 785 elever endte opp med å stemme på partiet, en marginal vekst i prosentpoeng fra tidligere valg. Den viktigste grunnen til at Folkeopplysningen mislyktes var nok at nesten ingen av elevene oppga Senterpartiet som et aktuelt parti å stemme på før valget. Da hjelper det lite med manipulasjon.

Slik sett kan man si at eksperimentet både var dømt og designet til å mislykkes. Eksperimentet kan følgelig verken ses som en friskmelding eller sykemelding av ungdoms motstandsdyktighet mot politisk påvirkning.

Politisk taushet i sosiale medier

Det siste året har vi forsket på påvirkningforsøket, først gjennom en spørreundersøkelse og påfølgende intervjuer med elevene på tredje trinn ved Lillestrøm videregående skole.

Det som overrasket oss mest var at forsvinnende få elever deler politisk innhold på sosiale medier.

97 prosent svarer at de legger ut innlegg med politiske meninger sjeldnere enn to ganger i måneden. De aller fleste av disse, 143 av 150 respondenter, oppgir at de publiserer ett eller færre innlegg med politisk innhold hver måned. Elevene er altså tilnærmet tause om politikk online.

Medietilsynet har riktignok vist en tilsvarende tendens til ungdoms tilbakeholdenhet, hvor bare 11 prosent oppgir at de åpent har diskutert politikk og samfunn på Facebook. Vårt funn er ikke knyttet til én plattform, og den viser også at de såkalte opinionslederne velger taushet. Dette er i strid med en del tidligere norsk forskning.

En høy andel av elevene ved Lillestrøm videregående skole er i tillegg politisk interesserte og denne skolen har et særskilt fokus på politikk, med det høyeste karaktersnittet av videregående skoler i det tidligere Akershus.

I tillegg ble undersøkelsene foretatt tett på en valgkamp hvor det er naturlig å diskutere politiske spørsmål. Mangel på politisk interesse kan følgelig ikke brukes som forklaring på at elevene vegrer seg for deling på sosiale medier. Det må være noe annet.

Engasjementet er der

Det grunnleggende spørsmålet er hva som skal til for å påvirke, eller manipulere, velgere. Forskeren Paul F. Lazarsfeld mfl. avdekket i det amerikanske presidentvalget i 1940 at politisk budskap sendt via ulike medier ble tolket og videreformidlet av politisk interesserte personer, de såkalte opinionslederne, og at deres påvirkning i omgangskretsen hadde større effekt enn massemedienes direktepåvirkning.

Et halvt århundre senere var spørsmålet om opinionsledere ville benytte sosiale medier som påvirkningskanal. Her er det uenighet blant forskere, men vårt funn er at opinionsledere ikke benytter seg av sosiale medier til å dele politisk innhold. De er derfor egentlig ikke opinionsledere i sine nettverk på sosiale medier.

Uten aktive opinionsledere kan en politisk leder påvirke velgerne direkte via sosiale medier, på bekostning av portvoktere som medier, familie, venner og bekjente. Forskeren Lance Bennett argumenterer for dette synet, og mener en økende politisk apati hos ungdom akselererer problemet.

Våre funn rimer dårlig med apatiske mottagere som forklaring. Politisk interessert ungdom er aktiv i politiske diskusjoner offline, og de er politisk engasjerte. Allikevel velger ytterst få å dele politisk innhold online. Dette til tross for at målgruppen de ønsker å påvirke, jevnaldrende ungdom, bruker sosiale medier som den viktigste plattformen.

Tre grunner til taushet

Spørsmålet er da; hvorfor deler ikke politisk aktiv ungdom politisk innhold på sosiale medieflater?

91 prosent av elevene oppgir at de foretrekker å diskutere politiske spørsmål ansikt-til-ansikt fremfor i sosiale medier, og svarene viser at de er aktive offline. Tilbakeholdenheten handler om mediet i seg selv. Mens en diskusjon i skolegården er muntlig og flyktig, er sosiale medier grunnleggende forskjellig ved at et innlegg når flere (nettverket er større), det er skriftlig og «evig» inntil det slettes. Spørsmålet om hvorfor elevene, inkludert opinionsledere, ikke formidler politiske meninger online, er derfor like mye et spørsmål om hva som bremser dem.

I intervjuene med elevene fant vi tre sentrale årsaker, eller bekymringer, som ble lagt til grunn for tausheten: Kritikk (å stille seg lagelig til for hogg), kunnskapsløshet (å ta munnen for full) og definering (når bordet fanger).

Disse tre bekymringene henger nøye sammen. En meningsytring på sosiale medier vil naturligvis kunne føre til kritiske motreaksjoner, og denne kritikken kan strekke seg over et stort tidsrom, som lett utløser en bekymring for at kritikere vil vise for hele nettverket at man ikke har kunnskap nok. Man blir avkledd.

Mange av elevene tok også opp bekymringen for å bli definert, altså at en politisk meningsytring vil bidra til at andre definerer en mer snevert enn man er komfortabel med. Enkelte tok også opp evighetsperspektivet på sosiale medier, i den forstand at en meningsytring i dag kan få negative konsekvenser senere, som i bakgrunnssjekk for et jobbintervju.

Selvsensur

Det ligger en åpenbar selvsensur i dette. Det er derfor fristende å koble en selvpålagt taushet med teorien om taushetsspiralen, hvor en minoritet velger taushet for å unngå majoritetens reaksjon. Men det er ingen fullverdig forklaring på at også de mest ressurssterke i en gruppe, opinionslederne, tier.

Vi vil påstå at selvsensuren har likhetstrekk med et annet fenomen; nedkjølingseffekten, som opprinnelig var knyttet til omfattende selvsensur når man vet man blir overvåket. Dette kan gå på bekostning av frie meningsytringer, og virke innskrenkende på demokratiet. Slik kan selv frigjørende ytringsplattformer skape selvpåførte og innskrenkende ytringsrom.

Den gode nyheten er at opinionsledere lever i beste velgående i sosiale relasjoner ansikt til ansikt. Men i sosiale nettverk på nett har de valgt andre arenaer enn politikk.

Det er nærliggende å tro at deres taushet åpner for mer direktepåvirkning fra politikere på sosiale medier, mens opinionslederes modererende effekt, virker i motsatt retning ansikt-til-ansikt.