– Sett på avstand er trøst ren magi: I løpet av bare syv minutter lykkes det barnehagelæreren å trylle all smerte og ulykke ut av et barns kropp og sinn, skriver Bent Olsen.
– Sett på avstand er trøst ren magi: I løpet av bare syv minutter lykkes det barnehagelæreren å trylle all smerte og ulykke ut av et barns kropp og sinn, skriver Bent Olsen.

Er trøst en renspikket trolldomskunst?

KRONIKK: Trøst er et av pedagogikkens suverent mest vesentlige grep og begrep. Men hvorfor blir det ikke gitt noen synlig oppmerksomhet i forskning eller utdanning?

At den verden vi tenker i, ikke er den samme som den vi lever i, blir aldri så tydelig som i alle de praksisene som går for seg på situasjonens, kroppens og følelsenes premisser. Den trøstende praksis er et stjerneeksempel på nettopp dette.

Voksnes trøst av barn er vel et så vanlig og trivielt innslag i barnehagens hverdag, at aktiviteten aldri kan bli et selvstendig forskningsemne? Det kan virke slik, ettersom trøst ikke blir gitt noen synlig oppmerksomhet innen hverken pedagogisk forskning eller pedagogisk utdanning.

Det er rart, ikke minst hvis man holder på at trøst er et av pedagogikkens suverent mest vesentlige grep og begrep: De aller fleste av oss har nemlig både blitt og har selv trøstet.

Trøst som renspikket trolldomskunst

Sett på avstand er trøst ren magi: I løpet av bare syv minutter lykkes det barnehagelæreren Trine å trylle all smerte og ulykke ut av Bjørns kropp og sinn, etter at han falt av husken og slo kneet sitt til blods. Dermed oppviser hun en magisk styrke og effektivitet som kunne minne om en vellykket djevleutdrivelse.

Femårige Bjørn kommer med dagens siste snøft, hopper ned fra fanget til Trine og humper tilbake til de andre på utelekeplassen. Husken får dog lov til å forbli huske for i dag. Trine for sin del kan nå, lettet og fornøyd, konstatere at Bjørn er visst ferdigtrøstet. Trøstescenariet fremstår som fullstendig vellykket, hvor Bjørn, med Trines innblanding, sakte, men sikkert, vender tilbake i en komfortabel tilstand av balanse, helet – healet – så å si.

Trøsten kjenner ingen metodebok

Hvor får hun det fra? Trine, for hun får situasjonen med Bjørn til å fremstå som den mest naturlige og enkleste ting i verden. Det er det ikke. Det trøstende samvær er et så sammensatt vev av kroppslige, emosjonelle, mentale og kommuniserende samspill mellom Trine og Bjørn, at det forskende blikk neppe klarer å komme helt til bunns i det.

Det kommer enda mer, for samspillet mellom Trine og Bjørn har ingen av dem kontroll over. Trine kan ikke ty til instruksjonene fra Trøstens metodebok, for den er ikke skrevet. Hvis manualen virkelig fantes, ville den likevel være nytteløs: For Trines virtuose måte å avstemme seg med det uforutsigelige i situasjonen og med egen og Bjørns kropp kan ikke følge en regel eller en oppskrift uten at det går i dass. Så heller ikke trøst blir til noe ved å følge et konsepts regler.

Det ligger i rytmen

Som i mye annen pedagogisk virksomhet beror handlingers effektivitet på en oppøvet sans for tid, tempo og rytme. Det er rytmen i brudens tale til brudgommen som avslører om hun virkelig elsker ham. I en oppriktig tale er alle kunstpausene smidig avstemte med innholdet i talen og hele situasjonen. Hennes tale består av en serie intervaller, hvor setningene bindes sammen av små pauser. Det er nettopp i de måtene pausene varierer på det blir avgjort, om den utkårede virkelig tror på hennes kjærlighetserklæringer.

På samme måte kan de stille pausene i trøsten, hvor det tilsynelatende ikke skjer noe, være helt avgjørende for om Bjørn virkelig kan føle seg trøstet på ordentlig av Trine. Det er med andre ord i Kairos trøsten fullbyrdes. Kairos betyr «det gunstige øyeblikket», og er det ene av det antikke Grekenlands ord for tid, Kronos er det andre. Kronos beskriver sekvens og rekkefølge som bevegelse over en rett linje. Hemmeligheten bak trøstens effektivitet kan søkes i Kairos, i barnehagelærerens praktiske mestring av kropp, tid og tempo: i rytmen.

Trøst er tillært, men hvordan?

Hele trøsterelasjonens forløp og utfall er like håpefullt som det er uforutsigbart. Usikkerheten om utfallet forsterkes av om trøsten er læringsbasert, for trøst er tillært, ikke medfødt. Bjørn skal lære å bli «trøstbar», litt slik fotballspilleren skal gjøre seg «spillbar». Og Trine skal lære å ’spille trøsteballen’ over til Bjørn – ikke dit han er – men dit han er på vei.

Men hvor, når og hvordan har Trine lært repertoaret av de trøstende strategiene hun råder over? Hun har det så avgjort ikke fra bacheloroppgaven, for den handlet om noe helt annet. På samme måte som sine medstudenter har hun heller ikke lest seg opp på «trøst» under barnehagelærerutdanningen eller blitt undervist i det. Vil man på sporet av den tillærte trøst kan undersøkelsen virkelig næres av denne nokså særpregede antagelsen: Hvis du ikke allerede er barnehagelærer før du begynner på barnehagelærerutdanningen, så blir du det aldri! Eller smed eller lege for den saks skyld. Antagelsen har interesse alene fordi den leder oppmerksomheten mot betydningen av livet vi alle har levd, før vi overhodet setter oss til rette på en yrkesrettet utdanning.

Hemmeligheten bak kvaliteten som Trine kaster inn i det pedagogiske arbeidet, skal altså med sannsynlighet finnes i de forutsetningene hun opparbeider seg gjennom hele oppveksten. Hennes, Bjørns og alle andre kropper fungerer som livshistorisk huskelapp, og bidrar til deres sosiale livsførsel.

Trine og alle andre lærer trøstens mange fasetter i en praktisk tilstand gjennom titusenvis av praktiske øvelser og prøvelser. På den måten står alle i trøstelære hele livet, men uten å ha en egentlig mester å etterligne. Trøst læres ikke ved hverken å kopiere eller etterligne den andre, men ved å «mime»: forsøke, gjøre, etterprøve og øve. Læretiden begynner i ung alder – faktisk allerede i det øyeblikket det lille barnet kan kjenne igjen følelsesmønstrene som dets nære voksne viser det. Videre er det også nærliggende å inkludere alle leke- og vennskapsgruppene i og utenfor institusjonene i trøstens opplæringsarenaer.

Det er altså i det praktiske mesterskapet trøsten erobres. Det skjer ved å fornemme, være, mime, prøve, prøve om igjen og igjen. Her er vi fullt og helt på situasjonens og kroppens nivå og ikke på refleksjonens og teoriens. Det er som med morsmålet, det læres også først i en praktisk tilstand. Grammatikkens symbolske mesterskap kommer først skikkelig i gang mange år senere, i skolelivet. Også trøstens symbolske mesterskap følger etter det praktiske. På samme måte som vi kan og har lært å snakke med hverandre uten grammatikkens innblanding, har også trøst gått under refleksjonens radar.

Barnehagelærerens dobbelte arbeidsliv

Tenk så, hvis trøst bare er toppen av isfjellet, et særtilfelle av alt det andre som har med oppdragelse, opplæring og pedagogikk å gjøre? Da er den kroppslige og praktisk tillærte kunnskapen i virkeligheten det bærende premiss for all pedagogisk kunnen? Herfra kan man så begynne å fundere over hvordan forskning og utdanning gir stoff til det symbolske mesterskapet. Og om den samtidig også er med på å forme det praktiske mesterskapet?

På den måte lever Trine to prestasjonsliv i barnehagen: et kroppslig-praktisk og et refleksivt. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har uttrykt det slik: Det er fordi Trine aldri helt vet hva hun gjør, at det hun gjør har større mening enn hun selv vet om.

Denne kronikken formidler innhold og utvalgte poenger fra boken T R Ø S T. Bidrag til en jordnær, kropsnær og omtænksom pædagogik, utgitt på Akademisk Forlag, 2020.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS