Barne- og ungdomsidretten er i endring. Den er blitt mer alvorlig og krevende. Stikk i strid med målet om en «idrett for alle» som både myndighetene og idretten selv jobber mot.

Skal vi tro mediene og kjente idrettsfolk, skyldes den negative utviklingen at foreldre nå har tatt helt av.

Fortellingen om grenseløse foreldre

Sist ut er Gudmund Skjeldal, i en kommentar i Morgenbladet, 10. mai. Han slår det rett og slett fast: «Det er foreldra som er problemet i barneidretten». Før streket ungene selv opp fotballbanen, forteller han. Nå drives de fram av over-ambisiøse foreldre som vil at femåringer skal spille kamper, at syvåringer skal begynne på akademi og at barn skal spille turneringer i utlandet lenge før barneidrettsbestemmelsene tillater det.

I denne fortellingen framstår idrettsforeldre som helt grenseløse, nærmest ute av kontroll i sin iver etter å støtte barnet. De klarer ikke å legge bånd på seg på sidelinja, de betaler hva det skal være for utstyr og treningsopplegg, og krever mer og mer av klubbene.

Med denne problemforståelsen blir løsningen enkel. Hvis foreldrene bare sluttet med alt dette, ville idretten igjen tilhøre barna. Være deres aktivitet, ikke foreldrenes, og press og stress forbundet med idretten ville forsvinne.

Vi som har forsket på idrettsforeldreskapet reagerer på denne framstillingen.

Foreldre er mer involvert enn før

For det første treffer ikke situasjonsbeskrivelsen. Den er karikert. Riktignok stemmer det at foreldre i dag er mye mer involvert i barnas idrett enn det deres foreldre i sin tid var, men hvordan foreldre involverer seg varierer, slik vi har beskrevet i flere studier, her og her.

Litt kontekst er viktig å ha med her. Dagens foreldre vil ha en tett og nær relasjon til barnet. Da må man vise interesse, følge opp og passe på. Idretten er en god arena for å gjøre nettopp dette.

Idretten er viktig for mange barn og foreldre kan stille opp på mange måter. De kan kjøre og hente, fikse utstyr, være heiagjeng, og trøste og plastre om det trengs. Og de kan ta ansvar for klubben, som trenere, lagledere, i ledelsen og på dugnad. Kort sagt, være bakkemannskap.

Ungdom vil at foreldre skal bry seg

Foreldre flest ser på idretten som en viktig oppvekstarena. Den har etter hvert blitt nærmest obligatorisk for barn og unge. Ut over å være gøy, bidrar idretten med sosiale ferdigheter som barna kan profitere på i skolen og seinere i livet.

Normen for foreldreinvolveringen er ikke det voldsomme engasjementet, men passe mye tilstedeværelse og oppbakking. Foreldre ser sin rolle som tilretteleggere, og er ikke så opptatt av barnets talent eller prestasjoner.

Ungdom synes dette er en bra form for foreldreinvolvering, som denne studien har vist. De vil at foreldrene skal bry seg, men ikke blande seg så mye inn i det idrettslige. Det kan treneren ta seg av.

Dyp involvering fra godt bemidlede foreldre

Men noen foreldre engasjerer seg mer, de driver med en form for «dyp involvering». Disse foreldrene har som regel en god del «idrettskapital» fra egen oppvekst. Noen har drevet med idrett på høyt nivå.

Ofte fungerer de som barnets personlige coach og er intenst til stede på treninger og kamper. Ikke så ulikt det Skjeldal beskriver som dagens typiske idrettsforelder altså. Bare at dette ikke er så typisk som han og andre gir inntrykk av. Tvert imot er den dype involveringen noe som først og fremst har feste i den godt bemidlede, øvre middelklassen.

Blant andre foreldre, ser vi langt mindre av dette. For eksempel snakker arbeiderklasseforeldre vi har intervjuet om ungdomsidretten enten som en arena for fellesskap og samhold eller som en naturlig grensesetter mot inaktivitet og for mye gaming, den moderne oppvekstens farer altså.

Uansett orientering bruker de lite penger på idretten, som heller ikke koster særlig mye på mindre steder rundt om i landet. Klubbkontingenten er lav, og det finnes verken fotballakademier eller andre dyre tilbud for de som vil satse.

Idretten ønsker seg vinnere

For det andre er idrettens eget bidrag til alvorliggjøringen av barne- og ungdomsidretten, det Morten Renslo Sandvik og Gerd Marie Solstad omtaler som kraftfulle eskaleringsdynamikker, helt utelatt fra fortellingen om monsterforeldrene som vil realisere seg selv gjennom barna. Idretten går rett og slett fri.

Samtidig vet vi at idretten ikke bare ønsker seg deltakere, men også framtidige vinnere. Idretten kommer tidligere inn i barn liv, den er mindre lokal enn før, og den har est ut. Den krever mer av de som deltar i form av flere treninger og mer omfattende kamp- og konkurranseprogram.

Noen idretter er også blitt svært krevende på utstyrssiden. Et godt eksempel er langrenn. Slik den og andre idretter er blitt, trenger barn et høy-kompetent støttemannskap bare for å klare å delta. Og enda mer hvis de vil satse.

Foreldre kan ikke gjøre jobben alene

Det er altså et samspill her. Foreldre, og særlig de som praktiserer dyp involvering bidrar til eskaleringen, og det økte kostnadsnivået vi også ser, men foreldre er samtidig fanget i et system de ikke har laget selv. I deler av barne- og ungdomsidretten er systemet sånn at foreldre ikke bare kan, men må stille opp på alle tenkelige måter.

Hvis man vil bremse eskaleringen i barne- og ungdomsidretten, må det derfor grunnleggende endringer til. Idretten må på banen, både på klubb, krets og forbundsnivå. Foreldrene kan så klart bidra, gjennom å sette grenser for seg selv, men de kan ikke gjøre jobben alene.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap